Oslo har vokst med over 100.000 innbyggere på ti år, fra 2010–2020, kunne Aftenposten nylig fortelle, basert på tall fra Oslo kommune.
Som vi har skrevet om før, er hovedårsaken til denne formidable veksten innvandring. Innvandring alene har stått for 56.507 flere innbyggere og dermed over halvparten av folkeveksten de ti siste årene.
Tilflyttingen til Oslo er også stor fra samtlige norske fylker, minus ett: Akershus. Utflyttingen av Oslo-folk til nabokommuner vest, nord og øst er så stor at byen faktisk har netto utflytting.
Oslo bytter ut befolkningen
Mønsteret er enkelt og greit slik: I Oslo møtes unge folk fra inn- og utland, for å studere eller jobbe, det dannes par, det igjen fører til graviditet og familieetablering, og da forlater en stor andel Oslo og slår seg ned i kommuner som Bærum i vest, Lørenskog i nord eller Nordre Follo i Sør.
En historie fra min familiekrets kan illustrere hva som skjer: En ung mann fra Telemark melder flytting til Oslo for å studere ved UiO. Han møter en ung kvinne som har meldt flytting fra Bærum til Oslo av samme grunn. Ti år senere forlater de et OBOS-borettslag i Oslo og to voksne og tre barn melder flytting tilbake til Bærum, der et rimeligere rekkehus enn leiligheten i byer frister.
Slik ga Bærum fra seg én innbygger og fikk fem tilbake, mens Telemark tapte én.
Men det fødes også mange flere barn i Oslo enn antallet som dør: De siste ti årene har det ført til et fødselsoverskudd på nesten 58.000 nye Oslo-borgere, opplyser Aftenposten. Avisen går ikke inn på hvilke etniske grupper i hovedstaden som føder flest barn, men vi vet generelt at fruktbarheten generelt for kvinner i Norge lenge har vært lav og synkende: «Norge har de siste årene opplevd et stort fall i såkalt ‘samlet fruktbarhetstall’, fra 1,98 i 2009 til 1,56 i 2018,» kan vi lese hos Folkehelseinstituttet.
Andelen med minoritetsbakgrunn i Oslo-skolen er i mange delbydeler nesten hundre prosent; ved ni grunnskoler i hovedstaden har over 90 prosent av elevene et annet morsmål enn norsk og ved 51 av Oslos 136 barne- og ungdomsskoler er minoritetsspråklige elever i flertall.
Innvandringspress
I en oppfølgingsartikkel stiller Aftenposten spørsmålet: Men hva er barnefamiliene som flytter ut av Oslo egentlig på jakt etter, bortsett fra større plass til en overkommelig pris?
«For nesten seks av ti av de mange som endte i Akershus var ønsket om enebolig eller småhus selve drømmen,» skriver Aftenposten med henvising til forskning utført av NIBR. Rekkehus, tomannsboliger og eneboliger – alle med stor eller liten hage – ønskes av barnefamilier, men bygges nesten ikke i Oslo lenger, og denne delen av boligmassen er ekstrem dyr.
Innvandringspresset på Oslo-området har faktisk redusert bostandarden til barnefamiliene her i byen. Norge har blitt rikere, men ikke målt etter alle parametre. Satt på spissen er vi tilbake til mellomkrigstida, med trange leiligheter for barnerike familier i indre by, bare denne gangen er det typisk en somalisk familie som representerer denne familietypen. I etterkrigstida kunne familier bosette seg i rekkehus, atriumhus og leiligheter med mye lys og luft i sentrumsnære strøk som Kjelsås og Lambertseter. Nå presses barnefamilier helt ut av Oslo.
MDG særlig kan merke seg at for halvparten av utflyttere fra indre by var manglende parkering en tung flyttegrunn. Barnefamilier ønsker seg bil. Bilen er et framskritt som har kommet for å bli.
Manglende trygghet
Når det gjelder flytting ut av innvandrertette Groruddalen og Søndre Nordstrand, handler det om manglende trygghet i nærmiljøet. Nabolaget skaper frykt, gjenger som henger ved t-banestasjoner er utrivelig:
For dem som flyttet fra ytre by til øst i Akershus, var det andre ting som skapte misnøye: Dårlig skolemiljø, utrygghet, nabolaget og befolkningssammensetning var vanlige årsaker til å dra.
Ressurssterke innvandrerforeldre vil også at deres barn skal vokse opp med norske barn.
For nesten seks av ti som flyttet var andelen elever med norsk som morsmål og å havne i «riktig skolekrets» et stort poeng.
I tråd med ordtaket «blod er tykkere enn vann» er innvandrerbefolkningen mer opptatt av å bo nær familie enn venner. Det er som forventet, mange ikke-vestlige innvandrere kommer fra storfamiliekulturer. Pakistanerne i Norge har – i grove trekk – flyttet fra indre by på 80-tallet til Groruddalen og nå videre til Romerike.
Øst øst og vest vest
Aftenposten avslutter:
Men hvem flytter østover og hvem velger vest?
Enkelt sagt avgjør bankkontoen. Sannsynligheten for å flytte vestover er lavest for folk med lav inntekt og utdanning eller landbakgrunn fra Asia, Sør-Amerika eller Afrika. Hvis prisen avgjør, retter man blikket østover.
Dermed forblir øst øst – og vest vest – også når folk flytter.
Ida Søraunet Wangberg, forfatter av boka Skolevalget, skriver om situasjonen i deler av Oslo:
I Oslo kan mange minoritetsspråklige barn gå hele skolegangen sin i norsk skole uten en eneste medelev med norsk som morsmål. Hva slags forutsetninger for integrering, språkopplæring og følelse av tilhørighet til det norske samfunnet er det vi som storsamfunn gir disse barna?
Nå kan denne situasjonen forflytte seg nord og sør for Oslo. Det er rimelig å forvente det som i internasjonal faglitteratur heter White Flight og White Avoidance også nord og sør for Oslo framover. Innfødte nordmenn flytter bort fra bydeler og kommuner der de havner i mindretall, og norske barnefamilier unngår slike bydeler og kommuner når de velger hvor de skal slå seg til. Grorudalifiseringen av Østlandet vil fortsette.
Norske kvinner får ikke så mange barn at de kan fungere som integreringsagenter for en innvandrerbefolkning som øker og øker, mens etnisk norske minker og minker.
Når skal denne utviklingen stoppes? Er det noen voksne og ansvarlige igjen i norsk politikk, i norsk akademia, i norske riksmedier?
HRS har skrevet flere rapporter som er relevante for dette temaet – se samlesiden vår.
Hovedillustrasjon: HRS