Vigdis Heimdal Reksnes, leder i Utdanningsforbundet Stad og lærer, vil nok uten tvil det beste for alle elevene i Stad kommune. Men vårt stalltips er at hun kommer til erfare at hun har stukket hånda inn i et særdeles aktivt vepsebol.
Det gjelder både erkjennelsen av sosial kontroll og hvordan kommunen bruker integreringstilskuddet.
Moralpoliti
I en kommentar i Bergens Tidende (BT) forteller Heimdal Reksnes hvordan det brått gikk opp for henne at negativ sosial kontroll lever i beste velgående «også på bygda». Øyeåpneren var en kommentar, som burde vekke nasjonal oppsikt, fra en tenåring:
«Det er strengare å vere muslim på Nordfjordeid enn i heimlandet mitt.»
Heimdal Reksnes erfarte at da en av elevene hennes skulle hilse på en mannlig næringslivsleder, så trakk hun plutselig hånda tilbake – for bak henne befant en gutteelev seg. Kollegaen til Heimdal Reksnes tolket det som at gutten kunne rapportere om at jenta tok en fremmed mann i hånda. Gutte-eleven opptrer altså som moralpoliti. Men det gjelder ikke bare denne gutten, det gjelder dem som er fra samme miljø – og som skal sikre at de unge holder seg innenfor de medbrakte kodeksene, og ditto utenfor det norske samfunnet.
Samme jenta forteller til lærer Heimdal Reksnes at kontrollen består i å følge med på alt hun gjør i det offentlige rommet – og rapportere om hennes oppførsel til andre. Hun får altså ikke være et fritt menneske, samtidig som hun selv kunne seg tenke seg å være og fri og utadvendt alene ute eller hjemme. Jentas plan er å få seg norske venner og snu ryggen til kontrollen og være seg selv, forteller Heimdal Reksnes.
Ta imot flere – mer penger fra staten
Heimdal Reksnes viser til at i desember ble Stad kommune bedt av IMDi om å øke antallet flyktninger fra 25 til 30 personer. Debatten i kommunestyret tok åtte minutter, forteller hun, og alle partiene, utenom FrP, stemte for. Argumentene fra de velvillige er kjent:
«Politikarane snakka om moralsk ansvar, framtidige skattebetalarar, ein god skule og ikkje minst slagordet ‘verdas beste vesle Stad’».
Det følger selvsagt statlige penger med, men kommunestyret i Stad, som så mange andre steder, har ikke helt forståelsen for hva disse pengene – i helhet – er tiltenkt:
«Dei folkevalde rekna seg då fram til at ein kunne ta 1,6 millionar kroner av desse pengane og bruke dei på heilt andre ting.
Fleirtalet, med ordførar Alfred Bjørlo (V) i spissen, sette opp ein tabell over kva som skulle finansierast. Pengane skulle mellom anna finansiere leige og drift av eit offentleg toalett og av veglysanlegg.»
Det mener Heimdal Reksnes er «ufatteleg korttenkt», og det har hun jo rett i, men det er også ufattelig frekt.
Ikke i utakt?
Integreringstilskuddet er nødvendig i skolen og de er nødvendig på andre offentlige arenaer, nettopp for på best mulig måte å sikre integrering og særlig bekjempe at barn og unge holdes utenfor samfunnet. Det er ikke minst nødvendig for at de samme skal bli fremtidige skattebetalere.
«Lett er det ikkje. Vi spelar ikkje på deira bakgrunn når dei kjem. Vi ventar at alle skal bli som oss. Spele fotball, gå på ski og jobbe dugnad for Opera Nordfjord.
Men i friminutta på skulen snakkar elevane mine meir om cricketresultat enn om handball. Vi har ingen fritidsklubb eller utekontakt som kan vere brubyggar inn i ungdomsmiljøet.»
Det burde ikke overraske noen at (disse) elevene snakker om criketresultat heller enn håndball. Mange lever jo fortsatt i den villfarelsen at egen kultur og verdier legges igjen på grensen, og så klager noen på rasisme i den såkalte blendahvite idretten og holder (klokelig) kjeft om at det norske landslaget i cricket er helsvart – både for kvinner og menn. Men håndballen må tåle kommentarer som «Påfallende hvitt håndballag» og «Alle disse blendahvite jentelagene svekker Norge». Som om norsk håndball ville gjøre noe så absurd og selvmotsigende som å utestenge en vinner av spiller på grunn av hudfarge.
Det som burde overraske er at vi aldri får debatten om at vi er «forskjellige» og at det ikke betyr at det meste kan legges i rasismeboksen. Men her viser det såkalte integreringarbeidet sin tafatthet, vi legitimerer rasismen ved å være unnlatende. Vi rett og slett legitimerer offer-rollen, på samme måte som vi ikke kjenner igjen det negative moralpolitiet, som utøver uønsket og ekstrem sosial kontroll – enog i bygde-Norge.
Manglende kunnskap ble også demonstrert i det overnevnte kommunstyremøtet i Stad, der Heimdal Reksnes forteller at rett etter at kommunen hadde vedtatt å øke antall flyktninger, gikk et flertall inn for å kutte i midlene til integreringsarbeid. Det var nok bedre med lysanlegg og offentlig toalett.
«Det er blitt ganske vanleg rundt om kring i kommunane å bruke dette statlege tilskotet som nettoinntekt i budsjettet. Så der er vi i ikkje i utakt med andre kommunar», vart det sagt av Venstre sin gruppeleiar i debatten.
Denne avslørende uttalelsen bør politisk ledelse sentralt merke seg.
Nei, Stad kommune er kanskje ikke i utakt med kommune-Norge ellers, men det betyr bare at på innvandring- og integreringsfeltet er alle helt ute av kurs.