Det er ikke er tatt tilstrekkelig hensyn til store forskjeller mellom ulike sosiale og etniske grupper i det svenske samfunnet, fremkommer det i en ny rapport.
Blant svenskfødte og mennesker fra andre vestlige land over 65 år i Sverige økte dødeligheten med rundt 20 prosent i samme periode. Blant personer mellom 40 og 64 år ble det ikke sett noen økt dødelighet i gruppen, melder TT/Bulletin.
Tiltakene er ikke tilpasset
Sosioøkonomiske svake grupper har blitt hardt rammet av covid-19, med høyere dødsrate enn andre. Ikke alle har de samme forutsetningene for å følge anbefalingene for å redusere smittespredningen, skriver en gruppe forskere og helsepersonell nedsatt av Justisdepartementet.
Pandemien har rammet hardere de som bor tett og trangt, som ikke kan jobbe hjemme og som må reise kollektivt til arbeidsplassen. Denne gruppen består av mange utenlandsfødte.
I løpet av pandemien, ifølge rapporten, har det manglet en strategi slik at sosiale forskjeller ikke påvirker eksponeringen for covid-19.
«Jeg tror de ble overrumplet i mars og gjorde i første omgang det som fungerte for det store flertallet,» sier Erik Hansson til TT, doktor i allmennmedisin og doktorgradsstudent ved Universitetet i Göteborg, som er en av forfatterne.
Han mener beslutningstakere må lytte til primærhelsetjenesten og lokale grupper i områder der sårbarheten er høy, for å kunne tilpasse tiltakene på riktig måte:
Man har ikke innsett at anbefalinger for å redusere smittespredningen ikke kan følges overalt. Eller at smitten sprer seg selv om du følger anbefalingene, fordi du jobber utenfor hjemmet og bor flere i samme husstand, sier Erik Hansson.
Stovner og Ullern er svært ulike
Sverige har som Norge et mål om god og lik helse for alle. Hovedbudskapet fra de svenske forskerne er å undersøke om beslutningene under pandemien har tatt hensyn til sosiale forskjeller.
Dette vil nok bli diskutert i Norge også framover: Har tiltakene vært for generelle? Visse grupper var og er mer utsatte enn andre, både for å spre smitte og for å bli alvorlig syke; underliggende sykdommer er ikke jevnt fordelt i befolkningen.
Årsakene til at ikke-vestlige innvandrergrupper i Norden har blitt rammet hardere av korona, er sammensatte: trangboddhet, flere generasjoner under samme tak, ikke mulighet for hjemmekontor, arbeidsreiser med kollektiv transport og manglende språkbeherskelse. Men også kulturelle faktorer har blitt nevnt, som mistillit til sekulære myndigheter, at sykdom forbindes med skam og fatalisme (ideen om at døden er forutbestemt).
Det er stor forskjell i både levemåte, boforhold og kultur i en by som Oslo, for eksempel mellom pakistanske storfamilier i blokkene på Stovner og kjernefamiliene på Ullern, med villa, Volvo, hund og hytte. Men tiltakene er mer eller mindre like, rådene de samme og nedstengningen like omfattende.
At det er slik, er ikke selvinnlysende riktig, for så si det slik.