Den svenske journalisten og forfatteren Lars Åberg har skrevet om nabolandet Danmark og det som omtales som «gettopakken». Pakken har innehold diverse tiltak, som å doble straffen for straffbare handlinger som blir begått i belastede områder, og nå er turen kommet til noe svært drastisk: Fysiske boligbygg i gettoer skal rives.
Det politiske flertallet under ledelse av statsminister Mette Frederiksen fra Socialdemokratiet (S) er fast bestemt på å forhindre videre oppbygging av parallellsamfunn.
Kampen mot segregasjon
Rundt 40.000 beboere blir berørt når 13 utsatte boligområder skal bygges om. Segregasjonen skal bekjempes. Beboere skal flyttes på. Hus rives, kvartaler fortettes eller åpnes opp. Det gjelder boligområder som i Danmark kalles gettoer, som vi i Norge kaller drabantbyer, og som i Sverige går under navnet utenforskapsområder eller utsatte områder. I Sverige er disse lokalisert til områder som ble bygget ut under «millionprogrammet», som gikk fra 1965 til 1974. Målet var å bygge en million leiligheter i løpet av perioden for å løse den akutte boligkrisen på slutten av 1950-tallet og begynnelsen av 1960-tallet.
I 2018 stemte et bredt flertall i det danske Folketinget, fra Dansk folkeparti til Socialistisk folkeparti, for en omfattende gettopakke (eller «getto-loven»), med navnet: «Et Danmark uten parallellsamfunn – ingen gettoer i 2030». Bare Enhedslisten, Alternativet og Radikale Venstre stemte imot.
Erna Solberg skrev en kronikk i 2016 med omtrent samme ordlyd: «Vi skal ikke ha parallellsamfunn i Norge», men det er mer prat enn handling i norsk politikk sammenlignet med dansk.
Ett punkt i gettopakken er at maksimalt 40 prosent av leilighetene i et boligområde i 2030 kan være såkalte allmenne boliger, et særdansk sosialpolitisk tiltak som går hundre år tilbake i tid: Det er snakk om særlig billige og forutsigbare leieavtaler, altså et omfattende boligsosialt tiltak som går mye lenger enn sosialbolig-konseptet som er kjent hos oss. Hver femte danske bor i en allmenn leilighet, og med masseinnvandringen til Danmark har det strømmet inn ikke-vestlige leietakere til disse allmenne familieboligene.
Å bryte opp gettoene er voldsomt, det er handlekraftig dansk politikk på sitt beste – eller verste, alt etter hvordan man står politisk.
«Det er et enormt boligsosialt eksperiment», sier arkitekturprofessor Claus Bech-Danielsen ved Build-instituttet på universitetet i Ålborg til Lars Åberg. Han leder en omfattende evalueringen av hele gettopakke-prosjektet.
Men la oss ta et skritt tilbake.
Nyttårstalen som satte fart i tiltakene
Statsminister Lars Løkke Rasmussen (Venstre) sa i nyttårstalen ved inngangen til 2018, at gettoene skal avvikles, betongen brytes opp og innbyggerne spres ut. Bakteppet var en forståelse av at det til tross for at det går bra Danmark på mange områder, var det noe som var i ferd med å tippe i helt feil retning:
I aften vil jeg tale om en af de balancer, jeg er alvorligt bange for, er ved at tippe. Ja, nogle steder er den allerede tippet.
Jeg tænker på de børn, der vokser op i et miljø, hvor det ikke er normen, at forældre går på arbejde. Hvor penge ikke er en løn, man tjener. Men noget man får fra kommunen. Eller tilraner sig ved kriminalitet.
Jeg taler om de boligområder, hvor unge tvinges til at gifte sig med en, de ikke elsker. Hvor kvinder regnes for mindre værd end mænd. Og hvor de værdier, som de to unge piger fra Bangladesh kæmper for med dansk opbakning, er knægtet – lige her i Danmark.
Rundt om i landet er der parallelsamfund. Mange mennesker med de samme problemer er klumpet sammen. Det skaber en negativ spiral. En modkultur.
Hvor man ikke tager ansvar, ikke deltager, ikke bruger de muligheder, vi har i Danmark – men stiller sig uden for.
Der er slået huller i Danmarkskortet.
Hvordan har vi havnet her? spurte han, og svarte:
Jeg er overbevist om, at årtiers slappe udlændingepolitik har gjort sit. Der blev lukket flere ind i Danmark, end vi magtede at integrere.
Medisinen var en streng innvandrings- og integreringspolitikk. Han forstod at noen mente det kunne bli for strengt, at mange enkeltskjebner er hjerteskjærende, men «vi er nødt til å la hodet følge med», vi er nødt til «å passe på Danmark», sa Løkke Rasmussen, som konkretiserte: Asylankomster skal ned. Syrere som ikke trenger beskyttelse, skal sendes hjem igjen. Innsatsen skal helst skje i nærområdene. Flyktninger må bygge opp igjen deres eget hjemland. Og de med utenlands bakgrunn som blir boende i Danmark, skal «ta ansvar og bidra». De som gjør det, er velkomne. Men de som misbruker «vår gjestfrihet», som «utfordrer vår måte å leve på», de setter det åpne og tolerante Danmark på prøve:
I sidste ende risikerer vi at miste den brede folkelige opbakning til, at Danmark skal være et åbent land for dem, der kan og vil: Dygtig udenlandsk arbejdskraft. De udenlandske talenter. Dem, der har forelsket sig i en dansker.
Der er mange solstrålehistorier. Men netop i solen står skyggerne skarpere frem. Og vi skal se det hele. Se virkeligheden, som den er.
Erkjennelsen har sunket inn hos Løkke Rasmussen: Parallellsamfunnene forsvinner ikke med tiden, de blir heller verre. Tiden for generelle tiltak er over, tiltakene må bli mer områdespesifikke.
Tidligere forsøk lappet på problemene, nå var ambisjonen «å avvikle gettoene helt»:
Nogle steder ved at bryde betonen op. Rive bygninger ned. Sprede indbyggerne og genhuse dem i forskellige områder.
Andre steder ved at tage en klar styring af, hvem der flytter ind.
Det man må gjenskape, er lokalsamfunn der ulike grupper møtes på tvers. Og der ingen barn vokser opp uten kontakt med det danske. Foreldre som sender barna til hjemlandet for at de ikke skal bli danske, skal straffes.
Målet ble formulert slik: Løkke Rasmussen ønsket «et Danmark, hvor vi passer på balancen og på hinanden. Et harmonisk land. Et trygt velfærdssamfund.»
Nå starter ombygging av 13 gettoer
Marsjordren var gitt. Det er oppfølgingen nå som Lars Åberg rapporterer om. Den borgerlige regjeringen er i mellomtiden erstattet av statsminister Mette Frederiksens sosialdemokratisk dominerte regjering, men politikken videreføres.
I 13 gettoer har det blitt innført doble straffesatser for innbrudd, hærverk og narko-omsetning og fengselsstraff for foreldre som med tvang dumper barna i hjemlandet. Barns språkutvikling testes, barnehager skal ikke ha for høy andel minoritetsbarn og alle barn skal i barnehage fra ettårsalderen.
Nå er det ordningen med billige utleieleiligheter som skal revideres. Allmenne leiligheter skal rives, bygges om eller selges til private.
En av gettoene er Mjølnerparken i utkanten av bydelen Nørrebro i København. Den består av fire kvartaler med røde teglsteinsblokker i fem etasjer, og kan ligne på «et fort». Når man fyller et innestengt kvartal med innvandrere som skal integreres, jobber arkitekturen imot formålet. Mjølnerparkens utforming oppfordrer til å vende ryggen til det danske samfunnet.
Åberg har snakket med Jesper Blådal-Hansen, som er sjef for Københavns forebyggende virksomhet blant barn og unge:
Mjølnerparken ble bygd som en lukket by ute på landet. Den ligner nærmest på et fort. På den tiden ville man skape en byfølelse, barna skulle kunne vokse opp i en oversiktlig verden. Men om vi senere putter inn mange mennesker der som skal integreres, da har arkitekturen faktisk bidratt til å forsterke det motsatte.
Mest planer foreløpig
Gettopakkens punkt om å bygge ned gettoene er på planleggingsstadiet de fleste steder, og det vil ta tid før det konkrete arbeidet kommer i gang. Flere steder er det også lokal motstand, støttet av internasjonale juristmiljø som hevder Danmark diskriminerer og stigmatiserer borgere med ikke-vestlige opprinnelse.
Claus Bech-Danielsen ved Ålborgs universitet beskriver status slik i intervjuet med Åberg:
Gellerupparken i Århus er det området der man har kommet lengst. Der har man plukket ut boliger og bygd både nye kontor och boliger. Når alt står ferdig om knapt ti år kommer området til å bli nesten ugjenkjennelig. I Taastrupgård utenfor København ble åtte store blokker revet i høst. I Mjølnerparken selges allmenne boliger, mens man i København-forstaden Tingbjerg satser på fortetting.
På spørsmålet om man bare flytter problemene med å flytte på folk, svarer Bech-Danielsen at det absolutt er «en risiko»: Noe av problemet med segregasjon og utenforskap kan være utformingen av et boligområde, men man må også ha fokus på de konkrete sosiale utfordringene på individ- og familienivå.
Norge er litt annerledesland – fremdeles
Norge er i en annen situasjon, først og fremst fordi vi ikke har et omfattende, samlokalisert og subsidiert leiemarked. Hovedregelen i Norge er at vi eier vår egen bolig. Selv i de mest innvandrertette bo-områdene i Oslo-regionen er eie det vanligste. Det man eier, vil man sikre verdien av. Det kan føre til at man passer på lokalmiljøet sitt i større grad enn om man ikke hadde formueinteresser i boligen sitt.
Det andre som hindrer forslumming og utbredt svart økonomi er at vi har (oljefinansierte) støtteordninger som gjør at innvandrerfamilier med mange barn kan ha familieinntekt på godt over en halv million.
Det tredje er at i det tett befolkede Danmark så ligger innvandrerbydelene tett på andre bydeler og nær det historiske sentrum. Det blir det flere gnisninger av, og gettoens problemer blir svært synlig for andre. Det er langt fra Haugenstua i Groruddalen til Høyblokken (regjeringskvartalet), sies det, men det er ikke langt fra Mjølnerparken til Christiansborg.
Islam er i dag et problem i seg selv
Nåværende integreringsminister i Danmark, Mattias Tesfaye (S), sa til dansk TV at hans jobb hadde vært overflødig om det ikke var for innvandringen fra det utvidede Midtøsten:
Hvis vi kun fik indvandring fra Kina, Filippinerne, Thailand og Brasilien, kunne man give mig en fyreseddel (varsel om oppsigelse, red.mrk.), for så ville vi ikke have integrationsudfordringer i Danmark, siger han.
Samfunnsdebattant og forfatter Lily Bandehy, med iransk bakgrunn, har nylig sett på NRK Supers program «Trosfrihet», og lagt merke til at av de intervjuede barna er det den muslimske gutten som skiller seg ut. Han bekjenner seg til en ekskluderende tankegang, mener Bandehy, som vil føre til selvsegregering.
Barn med en slik oppdragelse vokser opp på den ene siden av en åndelig vegg. På den ene, rette siden av veggen befinner de og alle andre muslimer seg. På den andre siden finner man alle andre, det vil alle de som ikke tror at krigerprofeten Muhammed var Allahs budbringer. Man kan gå på skole med andre barn, og man kan være nabo med dem. Men de med en annen tro enn en selv har ikke den samme verdien som muslimer, og etter døden kommer ikke-muslimer til å brenne i helvete. Det er bare denne gutten og alle andre muslimer som går på den riktige veien. Det er de som besitter den korrekte kunnskapen og kun de som kommer til paradiset. For å markere at man tilhører den utvalgte, rettroende gruppen av mennesker, går man med egne klær, med bønnelue, med hijab eller niqab.
Integrering handler ikke bare om å ta utdanning og være i jobb, det handler om å omfavne sitt nye hjemland og finne sin plass i hele spekteret av sosiale roller: nabo, venn, partner, kollega, frivillig, tillitsvalgt og statsborger.
Det endelige nederlaget for norsk innvandrings- og integreringspolitikk vil være om en norsk regjering foreslår å rive blokkene i Groruddalen og spre innbyggere med ikke-vestlig bakgrunn utover landet. For å hindre en slik mulighet, må asyl- og den påfølgende familieinnvandringen ned mot null, så fort som mulig.