Som alle sikkert har fått med seg har saken mot den såkalt «IS-kvinnen» startet i Oslo tingrett. Saken dreier seg om hvorvidt hun har brutt straffelovens §136 a som sier følgende:
Med fengsel inntil 6 år straffes den som danner, deltar i, rekrutterer medlemmer eller yter økonomisk eller annen materiell støtte til en terrororganisasjon, når organisasjonen har tatt skritt for å realisere formålet med ulovlige midler.
Med «ulovlige midler» ramser straffeloven opp «grovt skadeverk, sabotasje, vold eller tvang eller trusler eller på annen måte forstyrre samfunnsordenen eller oppnå innflytelse i offentlige anliggender».
Ordlyden er vag, og det blir derfor opp til Oslo tingrett å vurdere om det hun har gjort kvalifiserer for straff.
Og hva har hun gjort? Hun dro til Tyrkia for å møte den kjente islamisten Bastian Vasques som hun hadde giftet seg med på muslimsk vis over internett, vel vitende om at han var aktiv i krigføringen i Syria. I 2013 dro hun med ham over grensen til Syria og inn i IS-kontrollert område. Det i seg selv kan vanskelig sies å falle inn under §136 a.
Ble hun forhindret fra å reise hjem?
Etter hva hun selv har forklart i retten ba hun om å få reise hjem etter tre måneder, men fikk nei av sin «ektemann». Så vidt vi kan forstå er hun ikke beskyldt for å ha deltatt aktivt i noen kamphandlinger, eller på annen måte foretatt handlinger som uansett er straffbare etter norsk lov som f.eks. deltatt i umenneskelig behandling av fanger eller slaver, noe som var helt vanlig i de IS-kontrollerte områdene.
Det hun selv har innrømmet å ha gjort, er å ha vært hjemme og passet hus og etterhvert barn. Noe annet er ikke bevist. I seg selv er dette heller selvsagt ikke straffbare handlinger – men ble det straffbart fordi hun gjorde det i IS-kontrollert område, samtidig med at hun var muslimsk gift med en IS-terrorist? Skal det da ha betydning at hun etter sitt eget utsagt ønsket å reise tilbake til Norge, men at hun ikke fikk lov?
Tidligere rettspraksis
Dette er dilemmaet Oslo tingrett må bale med i noen uker fremover. Det finnes noe rettspraksis fra tidligere, og den som likner mest er saken om den norsksomaliske kvinnen som Oslo tingrett i 2019 dømte til 2 år og 9 måneders fengsel for å ha forsøkt å reise til IS og gifte seg med en fremmedkriger der. Hun lyktes ikke, og ble arrestert på flyplassen i Wien. Men hun hadde også deltatt i spredning av IS-propaganda og støtteerklæringer til ISIL, drevet kontaktformidling med IS-medlemmer og sendt penger til dem.
Høyesterett har i en dom fra 2018 uttalt følgende:
Slik jeg forstår ordlyden og forarbeidsuttalelsene, omfattes ikke den som bare passivt gir sin tilslutning til virksomheten i form av et «medlemskap». Videre ser jeg det slik at ikke ethvert aktivt bidrag til organisasjonen kan gi grunnlag for straff. Når både departementet og justiskomiteen uttaler at det bare er «kvalifisert» deltakelse som kan medføre straff etter dette alternativet, betyr det etter mitt syn at man må over en terskel. Helt bagatellmessige eller perifere bidrag rammes ikke. Ut fra forarbeidsuttalelsene ligger ikke denne terskelen særlig høyt.
I dommen om den norsksomaliske kvinnen viser tingretten til dette, og sier:
Retten legger til grunn at det å omtale ISIL i positive vendinger, til både meningsfeller og andre, er egnet til å opprettholde og skape økt oppslutning om ISIL. Videre legger retten til grunn at også det å oppfordre til terrorhandlinger og inspirere til aksjoner, kan etter omstendighetene omfattes av deltakerbegrepet.
Slik jeg ser den saken som nå står for retten er neppe det å reise til Syria for å treffe den man har «giftet» seg med nok til å bli dømt etter §136 a, selv om han var aktiv i IS. Det må noe mer til, men antagelig ikke så mye mer.
Vi vet også at IS-kvinnen i løpet av den tid hun var i Syria rakk å gifte på muslimsk vis seg to ganger til etterhvert som «ektemennene» ble drept. Det i seg selv kan tyde på helhjertet støtte til IS ved å stille seg til rådighet for IS-krigere med behov for en kone og barn. Men da er jeg overbevist om at forsvareren, advokat Nordhus, vil si at gitt kvinners stilling i muslimske land ville det å være en enslig kvinne i IS-territoriet innebære en så stor risiko at det sikreste var å «gifte» seg på nytt så raskt som mulig. Det er slik jeg ser det et argument som er vanskelig å si seg uenig i, men det skulle man jo også tro at den muslimske kvinnen også visste før hun dro.
Er det bevist «utover enhver rimelig tvil» at hun er skyldig?
For å dømme noen i en straffesak er det et vilkår at retten finner det bevist utover en hver rimelig tvil at den tiltalte er skyldig i det hun er tiltalt for. Man pleier å si at retten skal være opp mot 100 prosent sikker før noen kan dømmes i en straffesak. Men jeg føler meg slett ikke overbevist om at det hun innrømmer å ha gjort omfattes av §136 a. Da må nok aktor komme opp med noe mer, f. eks. e-poster, SMS-er eller vitneuttalelser der hun gir uttrykk for at hun hadde sympati for IS. Det er også godt mulig at hun i de årene hun var i IS-territoriet har foretatt bistand som faller inn under bestemmelsen, men hvordan skal man kunne bevise det?
I alle straffesaker, også denne, er det aktor som har bevisbyrden, det vil si må bevise utover en hver rimelig tvil at hun har gitt slik støtte til IS at hun har brutt bestemmelsen i §136 a. Den tiltalte skal ikke behøve å bevise sin uskyld. Hvis retten tror på IS-kvinnens påstand om at hun ikke fikk lov til å dra, kan hun ikke dømmes for noe som var umulig for henne å gjøre. Det er også sannsynlig at dette vil kunne bekreftes av vitner.
Uansett hva Oslo tingrett måtte falle ned på vil denne saken bli anket til lagmannsretten, fordi den vil få prinsipiell betydning for senere saker. Blir hun dømt så vil nok dommen ligge i det nedre sjikt, muligens ikke lenger enn det året hun allerede har sittet i varetekt. Da kan hun gå ut av retten som en fri kvinne på norsk jord.
Mye som irriterer
Det er mye som irriterer i denne saken.
Først og fremst at regjeringen-Solberg lot seg presse av en kreativ advokat som med de fleste norske medier som mikrofonstativ hevdet at en liten gutt, som utvilsomt var norsk statsborger, kunne dø av noe som vittige tunger har kalt «mystisk fibrose» dersom han ikke ble hentet hjem til Norge. Og at hans mor, IS-kvinnen, nektet å overlate ham til norske myndigheter uten at hun selv og det andre barnet ble med. Men det er heller ikke straffbart, i hvert fall er hun ikke tiltalt for det. Dessuten var hun uansett barnets verge. Etter at hun og barna kom tilbake til Norge ble det helt stille om guttens tilstand. Da dekker man seg bak taushetsplikten for helsepersonell og barnevernansatte.
Statsminister Solberg er nok den siste som kommer til å be om slike opplysninger. Da vil det fort kunne vise seg at den «mystiske fibrosen» nok ikke var så veldig alvorlig. Gutten fremsto i alle fall som rimelig aktiv da han ble observert på turen tilbake til Norge.
Hvor er barna nå?
Hvor er så barna nå? Barnevernet tok selvsagt over omsorgen da de ankom Norge og mor ble varetektsfengslet, men i en så betent sak er det lite trolig at de ble plassert i et vanlig fosterhjem med etnisk norske fosterforeldre. Det er derfor ikke helt usannsynlig at de nå bor hos IS-kvinnens foreldre eller en annen muslimsk familie i nettverket, da fosterhjemstjenesten er pålagt å ta hensyn til barnets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn, samt vurdere og om mulig prioritere «nettverksplassering» av barna.
Dersom barna ble plassert hos eksempelvis besteforeldrene under avtale om ordinært fosterhjem, vil besteforeldrene få utbetalt en månedlig skattbar godtgjørelse på ca. 8.500 kroner pluss ca. 5.500 kroner i utgiftsdekning per barn. I tillegg til barnetrygd blir totalen for to barn derved ca. 30.000 kroner minus noen få tusen i skatt. Hvis barna utløser dobbel barnetrygd, som de antakelig gjør da kvinnen kun har inngått shariaekteskap, så øker stønadene ytterligere.
Langt mer sannsynlig er det imidlertid at det «antatt syke barnet» og barnas spesielle erfaringsbakgrunn utløste bruk av såkalt «forsterket fosterhjem«. Det innebærer at oppdraget lønnes etter gjeldende avtale med barneverntjenesten, forsiktig antatt i størrelsesorden 450.000 kroner i årlig skattbar inntekt, i tillegg til nevnte utgiftsdekning og barnetrygd, ergo en netto månedlig utbetaling i størrelsesorden 40.000 kroner. Det er i så fall en grei inntekt for pass av barnebarn.
Hvis dette er tilfelle så kan man jo stille spørsmål om oppdragelsen av barnebarna blir like vellykket som oppdragelsen av datteren. Men det kan uansett ende med å bevise at det kan økonomisk lønne seg å ha vært tilsluttet den verste terrororganisasjonen i nyere tid.