Cemal Knudsen Yucel, leder for Ex-Muslims of Norway, sitt innlegg for Ytringsfrihetskommisjonen.
Jeg er leder av en organisasjon som er helt avhengig av ytringsfriheten. Jeg er leder av en organisasjon som ønsker å normalisere aksepten av å kritisere islam og å forlate islam – det vil si normalisering av blasfemi og apostasi i islam.
Vi vet at mange sider av islam kolliderer med våre (vestlige) verdier, spesielt ytringsfriheten, så jeg har gledet meg til å delta i dette innspillsmøtet hos Ytringsfrihetskommisjonen.
Utfordringer
Islam er en del av Norge, akkurat som tilhengere av islam er en del av dette landet. Men offentligheten må huske til enhver tid at vi dissidenter fra islam også er en del av Norge. Vi må også ha retten og tryggheten til å ytre oss.
Hvis vi forstår ytringsfrihetsituasjonen i muslimske land, spesielt når det gjelder islamkritikk, så vil vi bedre forstå betydningen av ytringsfriheten i møte med islam i et land som Norge.
I alle muslimske land er det å tegne Mohammed eller bedrive islamkritikk en blasfemisk handling, det vil si en kriminell handling som straffes med fengsling og/eller bøter. Ofte blir blasfemikeren slaktet av islamistmobben på gata før politiet rekker å komme til. I mer en ti muslimske land som styres etter islamske lover, sharia, kan blasfemiske handlinger straffes med døden – i 2021. Det er dødsstraff i disse landene for apostasi og blasfemi i islam. Det er realiteten.
Dessverre er det slik at eks-muslimer som vil bruke ytringsfriheten i Norge, kritisere vår gamle religion eller «bare» stå fram med våre historier som muslim og deretter ikke-muslim, møtes med store utfordringer. Dette er et tema som jeg mener over mange år nærmest er oversett i offentligheten.
Sensuren brer om seg
De fleste unngår å uttale seg om islam i offentligheten. De opplever at vi – få – som tar risikoen og kritiserer islam møtes med trusler, trakassering og utstøting, lever på skjult adresse, går med voldsalarm, stemples som islamofobe, hatere, rasister eller som høyreekstreme. Vi stemples til og med av enkelte redaktører i ulike medier. Ikke bare er det trusler og beskyldninger, men det tas også i bruk såkalt no-platforming og sensur av islamkritikere.
Dette gjelder også andre borgere som ytrer seg kritisk om islam. Lærere kontakter oss og forteller om deres redsel og erfaringer med trusler. Mennesker som forteller oss hvordan de blir utstøtt på jobben på grunn av deres ytringer på sosiale medier eller på grunn av deres støtte til islamkritikere.
Vi lever i 2021 i Norge, hvor det fortsatt ikke finnes aviser som tør trykke karikatur av en mann som hevdes å ha levd i det 7.århundre i Arabia. Det finnes ingen aviser, TV-programmer eller bøker som kan tulle med profeten av islam i Norge. Vi som fortsatt tør å stå i offentligheten blir stadig hardere rammet av sensur, de siste årene også av sosiale medier. Vi blir utestengt fra Facebook, Instagram, Twitter og YouTube. Vi risikerer at både innleggene og sidene våre blir slettet. Nylig ble vår Instagramside, som «kun» inneholder blasfemiske memes og karikaturer av profeten, slettet uten forvarsel.
Begrunnelse for sensuren er såkalte «krenkende ytringer». Sosiale mediaplattformer er blitt vårt primære kommunikasjonsmiddel, og deres makt til å begrense ytringsfriheten – basert på deres subjektive beslutninger – har negativ innvirkning på ytringsfriheten. Disse plattformene har etablert seg i alle land, har mye makt og bedriver kontroll av det offentlige ordskiftet. Vi opplever at dette også gjelder for Norge.
Jeg vil anbefale Ytringsfrihetskommisjonen å ta opp konsekvensene av disse selskapenes sensur av ytringer som ikke er i strid med landets lover der de befinner seg i. Jeg mener det bør debatteres om disse selskapenes makt på noen måte kan reguleres.
Hva og hvem?
I de siste årene er det blitt stadig vanligere å bli møtt med påstanden om «krenkende ytringer». Den offentlige samtalen i Norge lider under dette. Jeg håper derfor på flere offentlige samtaler og debatter om hva det vil si med «krenkende ytringer».
Handler det om «krenkende ytringer» overfor en enkeltperson, en folkegruppe, alle tilhengere av en religion eller handler det om «krenkelse» av ideer, religion, bøker, historiske skikkelser, holdningene eller praksisene av enkelte religiøse ledere og tilhengere av religioner?
Hvem avgjør hva som er krenkende, eller vel så ille; hatefulle, ytringer og hva som ikke er det? Uansett; er det riktig å avvise slike ytringer i religionsfrihetens navn? Står religionsfriheten over ytringsfriheten?
Jeg mener dette bør diskuteres offentlig med bredest mulig deltakelse snarest. Fordi en hyppig og «løs» bruk av, for ikke å si påstander om, «krenkende og hatefulle ytringer» uten konkretisering er alene nok til å skape en ukultur. Vi får et polarisert debattklima som vil redusere de reelle ytringsmulighetene, også for utsatte grupper, og det er til hinder for fullverdig deltakelse i demokratiet.
Etter min mening må vern om ytringsfriheten i Norge bli førsteprioritet for enhver borger i dette landet og enhver intolerant ideologi må utfordres. Det som skiller et fritt samfunn fra diktaturet, er ytringsfriheten. Så jeg håper at alle vil jobbe for å utvide ytringsfriheten, ikke innskrenke den.
Noen aktuelle lenker:
Redaktøren i Utrop om «anti-muslimene» (03.10.2016)
Faktisk.no om den «islamfiendtlige» gruppen Ex-Muslims of Norway