Det kalles en varslet katastrofe, men det gjør ikke tallene mindre skremmende. Kripos-tallene for koronaåret 2020, framlagt av NRK, er 36 prosent høyere enn tilsvarende tall for 2019.
Riksadvokaten har pålagt politidistriktene å rapportere inn til Kripos om saker der barn er lagt inn akutt på sykehus med alvorlige skader, og man mistenker at barnet er utsatt for vold, opplyser NRK.
Barna er altså akuttinnlagt på sykehus. Politidistriktene startet etterforskning i 53 saker som omhandler grov vold mot barn i 2020. De fleste barna var under to år.
- 38 av de 53 sakene gjaldt barn under to år.
- Syv av barna var mellom 2 og 6 måneder gamle.
- 12 av barna var mellom 0 og 2 måneder gamle.
Kåre Svang, Kripos’ mest erfarne etterforskningsleder i saker med vold mot små barn, opplyser til NRK at flere av barna har varige, uopprettelige skader.
– Vi har også noen saker med dødelig utfall, sier Svang.
Barn har altså blitt utsatt for så grov vold at de har dødd av skadene. Antallet døde opplyses ikke.
Mest utsatte barn
Verken Kripos eller NRK sier noe om hvem barna som utsettes for vold er. Vi kan likevel med rimelig sikkerhet fastslå at en betydelig andel av barna som ble utsatt for grov vold i 2020 hadde innvandringsbakgrunn. Parallelt med regjeringens økte fokus på nordmenns påståtte hat mot muslimer, viser tilgjengelige tall klart og tydelig at barn med foreldre fra muslimske land har langt større grunn til å frykte hat innen egen kultur enn i den norske kulturen.
Innvandrerbakgrunn er den viktigste risikofaktoren når det gjelder barn og ungdom som er utsatt for grov vold. Ikke en gang rus og psykiatri gir like stor risiko.
Andelen som er utsatt for vold fra foreldre, er høyere blant unge med bakgrunn fra ikke-vestlige land. Mønsteret er likt både for mor og far. Tiltakene og holdningskampanjene som har blitt iverksatt for å få bukt med foreldres vold mot barn har virket for den «milde» volden, men ikke for den grove volden. Den er stabil og forholdstallene er skremmende.
Mens omtrent 5 prosent av norske barn har opplevd grov vold hjemme, er det tilsvarende 19 prosent av ikke-vestlige innvandrerbarn som har opplevd det samme, ifølge rapporten Vold og overgrep mot barn og unge – Omfang og utviklingstrekk 2007–2015.
Aftenpostens gjennomgang av familievoldssaker fra Oslo Tingrett i perioden 2012-2015 viser enda mer hårreisende forholdstall. Blant de 89 som er dømt for vold mot barn, hadde 82 innvandrerbakgrunn. Nesten ni av ti dømte hadde bakgrunn fra Asia eller Afrika.
Systemsvikt
I Norge er det en «opplest og vedtatt sannhet» at innvandreres overrepresentasjon på voldsstatistikkene handler om trangboddhet og dårlig økonomi. Men dårlig økonomi er som regel en effekt av å være ressursfattig, det er et symptom på bakenforliggende menneskelige faktorer. Det handler typisk om manglende evne til å fullføre utdanning, manglende kunnskaper, dårlig psykisk helse og vanskelige livserfaringer. Og som regel er det en akkumulasjon av slike negative risikofaktorer som indikerer høy voldsberedskap; dårlig økonomi er «bare» en effekt av disse faktorene.
Dette vet egentlig politikerne veldig godt, men likevel er det slik at kultursensitivitet er innført i alle offentlige institusjoner, fra barnevern til politi og rettsvesen. Det har den naturlige følgen at integreringen går i vasken og barna ofres på kulturrelativismens alter.
Det nedsettes kommisjoner og utarbeides rapporter, men resultatet er hver gang det samme: Mye byråkrati, svevende problembeskrivelser og tro på at enda flere kommisjoner og rapporter kan løse det som egentlig er en floke som heter «manglende integrering».
Regjeringen har selv publisert NOU 2017:12 Svikt og svik – Gjennomgang av saker hvor barn har vært utsatt for vold, seksuelle overgrep og omsorgssvikt. Den konkluderer (åpenbart) med at barna både sviktes og svikes, og at de offentlig ansattes fokus er på foreldrene, ikke barna.
Et av hovedfunnene ved kartlegging av barnevernets håndtering av vold mot barn i minoritetsfamilier i rapporten Tåler noen barn mer juling? er at «både barnevernsansatte og fagfolk som kjenner godt til barnevernets arbeid, mener det er grunn til å hevde at det foregår en forskjellsbehandling av minoritetsbarn». Et annet hovedfunn er at «det ble omtalt som svært problematisk at mange saker der det er sterk mistanke om vold i minoritetsfamilier, må henlegges fordi familiene ikke vil ta imot tiltak».
Kunnskapsoppsummering – Vold mot barn og systemsvikt viser igjen de samme mønstrene. Under overskriften «kultursensitivitet i tjenesteapparatets avdekking og håndtering av alvorlig vold» står følgende:
Det har i den senere tid vært mye medieoppmerksomhet rundt konflikter mellom det norske barnevernet og foreldre med bakgrunn fra Russland, tidligere Øst-Europa. Mediene har også rettet oppmerksomhet mot barnevernets relasjon til andre grupper av innvandrere i Norge, og det foregår en del forskning på barnevernets utfordringer i et flerkulturelt samfunn (Rugkaasa mfl., 2015). Denne forskningen har imidlertid ikke hatt et særskilt fokus på alvorlige saker. Et kunnskapshull er derfor hvorvidt det er spesielle forhold eller mekanismer som kan føre til svikt i tjenesteapparatets avdekking og håndtering av voldssaker når det både dreier seg om kulturforskjeller og mulig mistillit mellom noen befolkningsgrupper og tjenesteapparatet, da spesielt barnevernet. (min utheving)
Det finnes en rekke øvrige utredninger og rapporter, men mønsteret er det samme. Ikke-vestlige innvandrere er mer voldelige mot barna sine, og verken barnevern, skoler eller helsestasjoner klarer å håndtere denne kunnskapen på en hensiktsmessig måte.
Dødelig stigmatiseringsangst
Stigmatiseringsangsten er bokstavelig talt dødelig for små barn. Når alle vet at den grove volden mot barn i hovedsak finnes i innvandrermiljøene, men samtidig hevder det er diskriminerende og stigmatiserende å påpeke det, svikter samfunnet disse små barna.
De utsettes i praksis for et dobbelt svik – først av foreldre som utøver grov vold mot dem, og deretter av et samfunn som ikke er villige til å beskytte dem godt nok.
Barna stiller med livet som innsats, politikerne og de offentlige institusjonene stiller med egen «antirasisme».
2021 er allerede godt i gang. Dersom tallene for grov vold mot små barn blir tilsvarende fjoråret, ligger allerede mer enn ti barn hardt skadet på norske sykehus. Politikernes bekymring for «de sårbare» ved nedstengning på grunn av korona synes hul. Det finnes mange barnehage-, skole- og barnevernsansatte som bør sove dårlig om nettene, vel vitende om barn de var og er «bekymret» for, men har unnlatt å gjøre noe med, nå er uten den beskyttelse de kunne ha fått.
«Jeg har reagert på saker der barna er sendt tilbake til foreldrene, hvor foreldrene sier «Ja, ja, vi skal slutte». Men volden har vært så ekstrem at jeg har tvilt på om de vil kunne ta seg inn. Jeg tror ikke vi ville sendt hjem norske barn til samme forhold. Jeg har flere ganger stilt meg spørsmålet om disse barna skal tåle mer enn norske barn.»
Sitat barnevernsansatt i større norsk by, informant i rapporten Tåler noen barn mer juling?
Det er verdt å tenke over hva som er godhet og hva som ikke er det.