NKVTS er et statseid forskningsinstitutt i Norge med ca. 100 ansatte og hovedkontor i Oslo. Det er Norges nasjonale forskningsinstitusjon innen vold og overgrep, katastrofer, terrorisme, væpnede konflikter og stressmestring, samt tvungen migrasjon og flyktninghelse.
«Helse- og omsorgsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet, og Barne- og familiedepartementet finansierer i hovedsak driften av senteret. NKVTS har også prosjekter som er finansiert av Norges forskningsråd, EU, Extrastiftelsen og andre» kan man lese på nettsidene. Og hvor fokuset legges, er det ingen tvil om når man klikker seg inn på prosjekter senteret holder på med.
At NKVTS er opptatt av vold er det jo ingenting i veien med – forskningen har nettopp mandatet å forstå vold og traumatisk stress, men langt mer problematisk blir denne forståelsen når den har en påfallende venstrevridning og totalt mangler kulturforståelse – når da ikke forståelsen er kultursensitiv.
Spesielt påfallende er det at senteret er kunnskapsleverandør til oppvekst- og kriminalsektoren, og at staten finansierer utvikling av hypotetiske «sannheter» om vold, som senere brukes aktivt i blant annet straffesaker for «rettferdig» utmåling av straff for utøvd voldskriminalitet.
Interseksjonell feministisk tolkningsramme
Et pågående prosjekt ved NKVTS er Vold mot kvinnelige flyktninger og migranter. I utgangspunktet ser prosjektet både interessant og relevant ut.
Kvinner er utsatt for særlig risiko i forbindelse med migrasjon og flukt. Kvinner på flukt er særlig utsatt for vold, seksuelle overgrep og andre former for kjønnsbasert vold. Prosjektet skal kartlegge vold og seksuelle overgrep mot kvinnelige migranter og flyktninger, under migrasjon og flukt og i mottaksland, og vil avdekke faktorer som bidrar til slik vold før, under og etter flukten og hvordan ulike politiske rammebetingelser nasjonalt og internasjonalt både kan bidra til og redusere utsatthet for vold og overgrep.
Klikker man seg derimot videre inn på prosjektsiden, får man en forståelse av hva det skattefinansierte prosjektet virkelig omhandler. Det handler om hvordan mottakerlandenes politikk er hatefull og hvilken skyld man må legge på de vestlige demokratiene for at migrantkvinner opplever vold. Vold skal nemlig forstås innen en «interseksjonell feministisk» tolkningsramme.
Når feministene selv skal forklare dette tankesettet, skriver Feministisk Initiativ følgende:
Interseksjonell feminisme handler om å se alle former for undertrykkelse og privilegier samlet. Vi ser ikke sexisme, rasisme og homofobi som separate fenomener, vi ser sammenhengene mellom dem.
Måten du møter verden på og blir møtt av verden på påvirkes nemlig av flere ulike faktorer. Ulike identiteter møter ulike former for diskriminering og ulike privilegier.
Interseksjonalisme er altså et skåringsverktøy, der man krysser av for antall offerroller. Den med flest, eksempelvis brun hud, kvinnekjønn, muslimsk tro og dårlig økonomi, har per definisjon den viktigste stemmen, mens motsatsen, den med påståtte privilegier, slik som mannlig kjønn, hvit hudfarge og voksen alder, per definisjon har den minst viktige stemmen og bør ikke lyttes til overhodet.
De egentlige skurkene
Innen denne forståelsesrammen foregår «forskningen», der det anses dypt problematisk at «neokoloniale makthierarkier mellom forskere sitter på ressursene og definerer forskningsspørsmålene». Da er det langt bedre at kvinner – for det er hovedsaklig kvinner som bedriver dette skvalderet – utdefinerer de reelle overgriperne mot migrantkvinnene.
Det er i interseksjonell, neokolonial feministisk tolkningsramme selvfølgelig hvite lovgivere i vestlige land som er de egentlige skurkene.
Eller som prosjektleder Jane Freedman forklarer, det er de ulike hindringene migrantkvinnene møter ved grensene i europeiske land, som muliggjør at de utsettes for vold. Men for all del, dette er et verdensomspennende problem, forklarer Freedman. Som et virkelig skrekkeksempel på hat mot migranter trekker hun fram Israel, som hun hevder er så restriktive i sin innvandringspolitikk at de i særdeleshet undertrykker migrantkvinner og gjør dem sårbare for vold.
Problematisk
Det problematiske i den interseksjonelle voldsforståelsen er at den ikke tar høyde for reelle handlinger, men er et identitetspolitisk verktøy på speed. Innen denne forståelsesrammen kan patriarkalske, kulturelle voldsformer som tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og æresdrap kastes på havet og ignoreres, for de samsvarer ikke med offerhierarkiske betraktninger. De offerhierakiske betraktningene vil alltid finne størst privilegier i hvite demokratier, og privilegier er tilsvarende ansvar for andres handlinger. De muslimske mennene ville aldri vært slemme dersom vestlige menn ikke lagde lover og regler, synes å være gjennomgangstonen. Dissens mot de uhyrlige offerfeministiske betraktningene kan ikke tillegges vekt – med mindre dissensen framsettes av noen som rager høyere på offerhierarkiet enn feministene selv.
At «forskere» bedriver slike tanketomme selvrealiseringsprosjekteter er i seg selv uproblematisk, men det er høyst problematisk når prosjektene foregår i statlig regi. Ikke bare brukes skattepenger for å finansiere identitetspolitisk vrøvl, men «funnene» publiseres som reelle fakta, og danner grunnlag for politisk forståelse av vold. Det har påfølgende konsekvenser for realpolitiske grep og bør skremme vannet av enhver som er oppvokst med tanken om forskning som uavhengig, upartisk, følelsesløs og objektiv.
Identitetspolitisk aktivisme
Dersom man tror at grunnideen med forskning er å fjerne fordommer og meninger som kan påvirke et resultat, står man virkelig på bar bakke i møte med identitetspolitikken. Hele den feministisk, interseksjonelle tilnærmingen er nettopp basert på prinsippene forskning er ment å motvirke.
De identitetspolitiske aktivistenes ideologiske program er i ferd med å institusjonaliseres. Hvordan skal den oppvoksende slekt forstå hva reell vold er når de indoktrineres fra statlig hold at europeisk grensebeskyttelse er synonymt med systematisk vold mot minoriteter? Hvordan skal samfunnet forbli et av verdens mest likestilte og minst rasistiske når statlige institusjoner forfekter tanken om at hvit hudfarge er synonymt med strukturell rasisme? Hvordan skal ytringsfriheten overleve i et samfunn som lar forskningsmiljøene utvikle stadig sterkere antiliberale trekk?