Demokratiet er ikke en perfekt styreform, men de fleste mener alternativene er verre. Det kan være riktig, men bare under én forutsetning: at de politikere som ved frie valg konkurrerer om regjeringsmakten har et felles mål. Målet må være å overlevere landet til de som kommer etter oss i bedre stand enn da vi selv overtok styringen. Akkurat som bønder satte sin ære i å overlevere gården videre til neste generasjon i bedre stand enn da de selv overtok den.
Slik er det ikke lenger.
De som bygget landet
Etter frigjøringen i 1945 ble den velferdsstaten vi i dag tar for gitt bygget opp av sterke ledere, hovedsakelig fra Arbeiderpartiet. Først og fremst under ledelse av Einar Gerhardsen, dernest Trygve Bratteli. Felles for dem begge var at de kom fra små kår og nær endte sine liv i tyske konsentrasjonsleire. Det sies at Bratteli ble oppdaget i en likhaug på grunn av hans buskete øyebryn og av den grunn reddet.
I deres regjeringstid, dvs. på 50- og 60-tallet, var Norge langt fra noe rikt land. Men økonomien ble bygget sten på sten av politikere som visste at for å bygge opp landet igjen etter krigen så måtte vi bli mest mulig selvforsynt med de varer og tjenester vi hadde behov for. Og da måtte hele folket i arbeid.
Å være politiker den gangen var et tillitsverv du måtte gjøre deg fortjent til. Ingen kom billig til slike verv. For å sitere Arbeiderpartiets legendariske partisekretær Håkon Lie: «Arbeiderpartiet er faen ingen søndagsskole.» Ingen kunne velge politikken som levevei fra ung alder. Ved siden av sine politiske verv hadde Einar Gerhardsen bakgrunn fra veivesenet og Bratteli var bygningsarbeider.
Politikerne i dag
I dag er heltidspolitiker en yrkeskarriere fra ungdomstiden av. De som i dag styrer landet, har ofte svært begrenset yrkeserfaring. Statsministerens eneste jobb utenfor politikken var noen år i Operasjon Dagsverk. Utenriksministeren har vært deltidsansatt i en blomsterbutikk, olje og energiministeren har vært butikkmedarbeider, mens finansministeren tilsynelatende aldri hatt jobb utenfor politikken. Kulturminister Abid Raja er et unntak med sin tidligere praksis som advokat og nemndleder i UNE. Derfor har de ikke mye å falle tilbake på dersom de ikke blir gjenvalgt.
Så hva gjør man da? Det er tross alt begrenset hvor mange som kan bli ansatt i First House.
Internasjonale organisasjoner er en nærliggende mulighet. Da må man skaffe seg et nettverk, og som norsk toppolitiker bør det gå greit. Særlig etter at Norge har fått plass i Sikkerhetsrådet. Da bør man helst ikke si og gjøre noe galt – som for eksempel å si at man egentlig ikke tror jorden går under i år 2100 om ikke FNs bærekraftsmål og Parisavtalen oppfylles. Og slett ikke si at islam betyr alt annet enn fred, og derfor sette foten ned for all migrasjon fra muslimske land. Organisasjonen av islamske stater (OIC) har 52 stemmer i FN og får man dem mot seg er dørene lukket for enhver karriere der.
Da er det bedre å være best i klassen i å dele ut midler fra uhjelpsbudsjettet og lede diverse giverlandsgrupper. For eksempel til de palestinske selvstyremyndigheter, til tross for at tidligere milliardoverføringer ikke har bidratt særlig til å løfte den jevne palestiner ut av fattigdom. Pengene har i stedet havnet hos ledelsen som blant annet bruker det til et omfattende byråkrati og til å lønne terroristers familier.
Politikerne skal være våre tjenere – ikke andres
Man skal argumentere godt for å overbevise noen om at norsk medlemskap i Sikkerhetsrådet, eller omfattende pengeoverføringer til mer eller mindre korrupte afrikanske og asiatiske stater, er i vår egen nasjonale interesse. Skal slike overføringer ha noen mening må de følges av krav, for eksempel at det skal gjennomføres demokratiske valg, at kvinner skal likebehandles med menn, at det skal innføres full religionsfrihet og at egne statsborgere uten lovlig opphold i Norge skal kunne sendes tilbake uten tidkrevende formaliteter. Brudd på forutsetningene for bistand skal ikke møtes med dialog, men med stopp i bistanden.
Vi har nok av andre gode formål å bruke oljefondet på. Det er veier som må rassikres, dobbeltspor som bygges og fremtidige pensjoner som det må settes av penger til.
Men så lenge våre valgte politikere ikke har noen egeninteresse i å stille krav overfor andre land som skal ta del i vår felles rikdom, snarere tvert imot, så vil dette aldri skje. Å stille krav innebærer at vi skaffer oss uvenner i internasjonale organisasjoner. Det blir ingen internasjonal karriere av slikt.
For å få slutt på at vi lar oss representere ved karrierepolitikere som meget lett kan ha andre og vikarierende motiver enn å handle i vår egen nasjonale interesse, bør det skje en endring i hvem som kan velges inn på Stortinget. Det mest nærliggende er å sette en grense for hvor mange stortingsperioder man kan bli sittende. To perioder burde holde. På den måten får man sirkulasjon blant de folkevalgte og fristelsen til å la egne interesser gå foran velgernes interesser reduseres vesentlig.
Vi må ta vare på det vi har
Alle sivilisasjoner går til slutt under. Også vår egen vestlige sivilisasjon, det er uunngåelig, det er bare et tidsspørsmål. Selv om det er den mest fantastiske sivilisasjon som har eksistert. Men det er helt opp til oss selv når det vil skje. Vi har skapt en fantastisk kultur med musikk, kunst og litteratur. Vi har utviklet en vitenskap som har bragt enorme fremskritt ikke bare for oss selv, men for alle på kloden. Og vi har vedtatt menneskerettigheter som vi selv anser å være universelle, selv om slett ikke alle utenfor Vest-Europa er enige i det.
Vi må være villige til å forsvare alt vi har oppnådd mot både indre og ytre fiender. Og vi må bruke de midler som må til.
For omtrent 1600 år siden falt Romerriket sammen som følge av indre oppløsning kombinert med invasjoner utenfra. Innbyggerne var ikke lenger villige til å forsvare en stadig mer dekadent overklasse, og det ble svikt i skatteinngangen som var nødvendig for å opprettholde et troverdig forsvar. Dette skjedde samtidig med at hunnere og gotere invaderte fra nord og overtok store deler av riket. De ble etter hvert så mange at de ikke lot seg integrere og den romerske sivilisasjon gikk i oppløsning.
Hvis det er noen som ser visse paralleller til dagens situasjon, så er det tilsiktet. Vi må ikke akseptere at kulturelt eller religiøst diktatur innføres gjennom demokratiske midler. Og de som forsøker dette må møtes med fast besluttsomhet, ikke med dialog. Det er for sent å si som Voltaire; «jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det», hvis Norge blir en dysfunksjonell nasjonalstat som ikke klarer å ivareta borgernes grunnleggende behov og sikre nasjonens yttergrenser .