Jeg har en venn jeg aldri har møtt. Når sant skal sies har jeg flere venner jeg aldri har møtt, men som jeg har årelang, vedvarende kontakt med på sosiale medier. Det rare – eller rettere sagt underlige og fine – er at jeg opplever å kjenne disse menneskene like godt som mennesker jeg har regelmessige fysiske møter med. Og relasjonene likner på mange måter også relasjonene med mennesker jeg kjenner «i virkeligheten». Noen ganger går det lang tid mellom hver gang vi har kontakt, mens andre ganger har vi hyppig kontakt.
I går var det lenge siden jeg hadde hatt kontakt med «Morten». Kontakten foregår utelukkende på Messenger, så jeg kan se at sist vi var i kontakt med hverandre var i desember 2020. Morten er en tenker. I bybildet er han helt anonym, du har neppe lagt merke til ham på gaten om du har passert ham. Hadde vi kunnet se på hverandre hva som finnes av tanker på innsiden av hverandres hoder, ville du derimot stoppet opp straks du hadde fått øye på ham.
Alt som kan tenkes farlig
Morten har angst. Ikke i betydningen «nå gruer jeg meg litt til å gå ut», men i betydningen blytung, alltid tilstedeværende angstlidelse. Slikt kan man ikke se utenpå folk, og kanskje spesielt ikke utenpå velkledde, middelaldrende menn. Men lidelsen er der, og den er alvorlig. Samtidig har Morten et intellekt svært få får gleden av å møte, noe som er veldig synd. For du skal lete lenge etter å finne et skarpere blikk på menneskers gjøren og laden enn Mortens. Han er langt skarpere enn de fleste psykologer jeg kjenner gjennom en lang karriere med arbeid med barn og familier, kanskje rett og slett fordi følelsene hans ikke er nedslipt av sosialpsykologiske teorier og påfølgende klinisk praksis.
«Jeg har for dårlige nerver for å lese alt du skriver. Men jeg stikker innom og leser, jeg gjør det. Du vet, en person med generalisert angstlidelse og mye mer til, forstår ikke at du tør å gjøre hva du gjør. Altså: det som kan tenkes farlig, føles farlig. Jeg liker den setningen. I det finnes ingen trygghet. Fordi så å si alt kan tenkes farlig», skriver Morten.
Morten beskriver fryktens vesen. Frykt er evnen til å tenke på det verst tenkelige utfallet av enhver situasjon og leve etter prinsippet om at dette utfallet er ekte og det eneste sannsynlige.
I noen grad tenker vi alle slik av og til. Vi kan frykte hva som skal skje som følge av noe vi sier eller gjør, og se for oss at det skjer noe farlig. Frykt er en viktig følelse, den advarer oss om farer. Uten evnen til å føle frykt ville vi ikke kunnet leve særlig lenge, vi ville tatt for stor risiko i farlige situasjoner. Men internalisert frykt er noe annet. Det som kan tenkes farlig, føles farlig, skriver Morten. Da blir verden et så farlig sted at det er vanskelig å leve i den.
En trussel mot framtidens voksne
Morten skriver til meg at han leser psykolog Sidsel Grans bok «Inni er vi alltid unge». Boken handler om å bli gammel. Men at Morten bringer boken på banen, er ikke tilfeldig. Morten vil ikke snakke om alderdom, han vil snakke om det motsatte – barndom. Assosiasjonen til Grans bok er følgende:
«Der står det at vi mennesker har en naturlig tillit til at alt går bra. I vår kropp. Det er kun når det begynner å gå dårlig, når vi er gamle, at vi begynner å tvile… jøss, noe er ikke som det skal være. For meg er det da sånn at jeg alltid og alltid etter 14 år i livet har tenkt at alt går galt og kroppen knekker sammen hvert minutt som helst. Til din fag-sak: Derfor orker jeg ikke å lese alt du skriver om det jævlige.
For meg er ikke fremtidens islam noen trussel. Jeg er godt voksen, med null barn. Men det er – som Hallgrim Berg nettopp skrev – den neste generasjonen som må tåle dette.»
I det individfokuserte samfunnet vi utgjør er det nok mange av oss som tenker det samme; for vår egen del spiller det ikke så stor rolle hvordan islam i Norge vil se ut i framtiden. De fleste av oss lever her og nå – i fortsatt visshet om at vi selv har det relativt sett best i hele verden, og at islam er en marginal trussel for vår vestlige eksistens. Det individorienterte mennesket er jo ofte fokusert aller mest på ett enkelt individ – seg selv. Samtidig forenkler vi verden uten å knekke den koden det er å sette erfaringer inn i et forståelig og forutsigbart mønster.
Å se inn i framtiden er ikke så vanskelig, selv om vi ikke alltid bedriver framtidsvisjoner. For alle som har levd en stund vet hvordan man kan forutse – men rimelig nøyaktighet – hvordan framtiden vil se ut. Det gjøres ved å observere fortiden. Som det litt pompøst heter på engelsk; The past predicts the future.
Men skal man lære av fortiden kreves evnen til å observere den, ikke bare tolke den. Skillet mellom tolkning og observasjon er mye vanskeligere enn man skulle anta. En observasjon er en beskrivelse av det man ser, mens en tolkning er å forstå det man ser gjennom erfaringens briller. Og her vil jeg påstå at samtidig som gjennomsnittsnordmannen aldri har hatt større kunnskap om psykologi og menneskelig adferdsvariasjon enn nå, har den samme gjennomsnittsnordmannen aldri vært dårligere til å tolke andre menneskers væremåter – med mindre de står lavere enn en selv i det sosiale hierarkiet.
Koranens innhold
Morten lurer på flere ting. Morten har, som et menneske med angst, en direkte tilgang til vonde følelser når han leser om vonde temaer. Igjen – slik har vi det alle til en viss grad – men ikke i en så tilstedeværende vond grad som Morten og hans like. Når Morten leser om rasende foreldre som truer med å drepe læreren som viste en karikatur av Muhammed i klasserommet, får han vondt. Det er smertefullt å tenke på hvor indoktrinerte mennesker er når de i fullt alvor, på høylys dag, krever at noen som viser fram en tegning fortjener å dø.
«Men jeg lurer på to ting, Julie:
1) Hvorfor debatteres aldri Koranens innhold? Hvorfor er bokens innhold aldri tema? Et kontroversielt tema, burde det ikke være det? Altså: siden bokens tema ikke er et tema, og bokens tema er alt det dreier seg om… ikke i Norge, ikke i Sverige, ikke i England…»
Ja, bokens innhold er alt det dreier seg om, og samtidig er det brutale innholdet et ikke-tema. Ikke bare blant politikere og innvandringsliberale aktivister – bokens innhold er et ikke-tema i enhver offentlig samtale, i skoleverket, i klasserommene og foreldremøtene. Det skal ikke snakkes om, og samtidig brukes boken til oppdragelse av nye generasjoner ekstremt krenkbare individer.
Morten har helt rett i at det er paradoksalt. En stadig voksende andel barn i våre samfunn oppdras med utgangspunkt i en voldsmanual, og storsamfunnet nekter å erkjenne at det er sånn.
Mens vi går inn i den kristne påskehøytiden, tradisjonelt den aller helligste av alle høytider, gjør vi det i en tid der vi har glemt vår egen nære historie og samtidig vil forstå alle rundt oss i vårt eget bilde. Det er ikke så ulikt beskrivelsen av hvordan Gud skapte menneskene.
1 Mosebok 1:26-27
Og Gud sa: La oss gjøre mennesker i vårt bilde, etter vår liknelse. Og de skal råde over havets fisker og over himmelens fugler, og over feet og over all jorden, og over hvert kryp som rører seg på jorden. Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, til mann og kvinne skapte han dem.
Det moderne, norske fagmennesket bryr seg ikke om verken bibel eller koran, men skaper andre mennesker i vårt eget bilde; vi ser ikke noe annet enn en kopi av oss selv eller noe som ønsker å bli som oss selv etter kort tid. En slik tro er ikke bare naiv, den er direkte feil. For religion har en enorm effekt på menneskesinnet, og det du lærer fra du er svært liten vil følge med deg resten av livet. Det gjelder både erfaringer og historier du blir fortalt av foreldre og andre voksne rundt deg. Og når historiene er knyttet tett opp til fortellinger om hvordan du til enhver tid bør handle er forfattet for 1400 år siden, er det nesten uhyggelig naivt å tenke at ikke-religiøse tanker om likhet skal være førende for vår forståelse av krenkelser.
Morten spør videre.
«2) Man trenger ikke være psykolog for å forstå at prenter man inn et verdensbilde fra to års alder, så sitter det der for resten av livet. Spørsmål: Hvorfor kryr det ikke av bekymrede spørsmål blant psykologiske grupper? Hvordan kan man vinne over en ideologi som bruker vold eller trussel om vold ved bare å se en tegning? Og igjen: dette er indoktrinert. Hvorfor i all verden er psykologer stille om dette, mens verdens ytringsfrihet skrus hardere og hardere til kun og kun pga misbruk av barnehjernen?»
Det indoktrinerte mennesket
Spørsmålene som stilles er betimelige. Hvorfor er ikke dette et hovedanliggende for Norges nesten ti tusen autoriserte psykologer? Bør det ikke være et psykologfaglig anliggende at en betydelig andel av landets barn indoktrineres i voldsideologi? Når man som kliniker observerer muslimers krenkelse i møte med en tegning, hvorfor i all verden trigges ikke behovet for å analysere og forstå de psykiske mekanismene som ligger bak?
Svaret er muligens vår egen kulturelle indoktrinering. Det er ikke bare troende, krenkede muslimer som er indoktrinerte fra barnsben av. Vi indoktrinerer selv våre barn via institusjonalisert omsorg, og hvordan den indoktrineringen foregår er verdt en visitt, for det er særdeles interessant å forsøke å finne forklaringer på hvordan vi som samfunn ikke evner å gjenkjenne vold når vi ser den – selv ikke, eller kanskje spesielt evner ikke psykologene, ekspertene på adferdsforståelse, å utføre denne enkle observasjonsøvelsen.
«Det er en nær sammenheng mellom elevers emosjonelle og sosiale fungering og deres læringsprosess, derfor kan skolen ved å legge til rette for sosial og emosjonell læring i elevgruppen også skape et godt grunnlag for læring», står å lese på Utdanningsdirektoratets nettsider.
Norsk skole har endret seg fra å være en rent fagfokusert læringsarena til å omfatte sosioemosjonell ivaretakelse og læring. I Norge har utdanningssektoren fått en gjennomgående tro på at dette er riktig. Omsorg for elevene er like viktig som fagformidling, og disiplin er et skjellsord du ikke bør si høyt innenfor veggene på landets lærerværelser etter at de mannlige lærerne i stor grad pakket snippvesken og gikk sin vei før 90-tallet.
Det problematiske med den feminine, empatiske tilnærmingen til elevene, er at metoden er umulig å gjennomføre uten stor grad av følelsesmanipulering, eller indoktrinering om du vil.
Norsk skole i dag er i stor grad tuftet på utvidede normalforståelse. Elever med utagerende adferd eller andre lidelser er plassert i vanlige klasserom. Dette skal fremme deres sosiale tilhørighet, men også gjøre normalbarna mer inkluderende og forståelsesfulle for variasjoner i menneskelig fungering. Og da kommer vi ikke utenom følelsesmanipulering, selv om få lærere vil si høyt at det er slik.
I boken Emotional Blackmail: When the People in Your Life Use Fear, Obligation and Guilt to Manipulate You (1997), skriver forfatter Susan Forward om hvordan følelsesmanipulering fungerer, og hvilke psykologiske effekter det har.
Mens det tidligere i skolen var alminnelig å bruke skammekrok dersom et barn oppførte seg dårlig, er skammekroken i dag fremstilt som et skrekkeksempel på skadelig læreradferd. Det er pussig, all den tid det er en årsak og en virkning som er ganske lett å forholde seg til for barn, men i dagens klasserom må Frida sitte ved siden av Hassan, til tross for at Hassan ustanselig forstyrrer henne. Læreren bruker Frida for å roe ned Hassan, som ellers er helt ustyrlig. Frida må inkludere Hassan, hvis ikke kan jo Hassan bli lei seg.
Forward har oppsummert noen punkter som kjennetegner følelsesmanipulatoren:
- En manipulator vi ofte antyde at deres vonde følelser er et resultat av noe den andre har gjort eller eventuelt ikke gjort.
- En manipulator kommer ofte med store løfter om at dersom vi oppfyller personens krav, vil det skje noe fint, men løftene blir sjelden overholdt.
- En manipulator ignorerer eller overser andres følelser eller meninger.
- Manipulatoren har lett for å fortelle oss at vi på en eller annen måte er slemme, hensynsløse eller egoistiske dersom vi ikke gir etter for deres ønsker.
Overført til klasserommet er det dessverre slik at det er de hardtarbeidende, selvgående barna som erfarer at de må være ekstra snille mot barn som ikke klarer å oppføre seg, at de skal vise toleranse mot adferdsavvik. Med dette lærer barn at de ikke skal stole på egne følelser.
De lærer å tro på at Hassan ikke mener noe vondt med det når han sparker deg hardt i leggen, og at det blir bedre hvis du er snill tilbake. Normalresponsen er å sparke tilbake eller gråte. Å belemre noen med en følelse av skyld er et effektivt middel for å kontrollere andre, og det gjøres i utstrakt grad i norsk undervisning – med empati som fortegn. Resultatet er at barn vokser opp med en diffus dårlig samvittighet som legger beslag på mye av selvfølelsen, men det gir også en usunn frykt for at andre kan bli lei seg.
I norsk skole har barn lært de siste tretti år at de har ansvaret for nettopp at andre blir lei seg, og frykten for at noen kan bli lei seg er et vedheng til voksenlivet. Den tiltenkte empatien har dermed en stor slagside.
Feministisk identitetspolitikk møter islam
Vi lever altså i et samfunn som er tuftet på empati. Toleransen sitter i ryggmargen, den er innprentet oss fra barnsben av. Vi tåler og anerkjenner alle som annerledes, i hvert fall liker vi å tro det. Man skulle tro at det ga nordmenn generelt – og psykologer spesielt – evnen til å tolke adferd og forstå sammenhengen mellom muslimske elevers utagering og hjemmets avvikende oppdragelse fra den norske, men det fungerer ikke slik.
Tvert i mot går dessverre navlebeskuende feminisme og identitetspolitikk hånd i hånd i utviklingen av det psykologiske fagfeltet, der enhver adferd skal forstås i sosial kontekst og ansvarliggjøring har blitt et fremmedord. Dette er den formen for psykologi som fnyser foraktelig av Jordan Petersons psykologiske ansvarliggjøring, en psykologi tuftet på feminisert forståelse og fortolkelse av virkeligheten.
Psykologen er den nye presten, «jeg-et» har blitt helliggjort og langt på vei erstattet Guds plass som det fremste referansepunktet i tilværelsen, hevdes det i P3-dokumentaren Psykologibølgen. Denne helliggjøringen av ens eget selv og ens egne vurderinger, gjør at den nedlatende «kultursensitiviteten» skal være førende, og samtidig mangler det psykologiske fagfeltet enhver kontakt med hva som foregår innenfor moskémiljøene norskfødte barn eksponeres for.
Når psykologen i seg selv anser å kunne «frelse» omgivelsene i kraft av egen empati, unngår psykologen samtidig et ubehagelig møte med en ukultur som er altfor sterk til å viskes ut av klinikernes tilbakelente innsats.
Samtidig lever frelserkompleksene i beste velgående videre i landets toppolitikk, i landets barnehager og skoler, som forfekter at alt går seg til, bare vi er forståelsesfulle nok og unngår at noen blir lei seg. Hva som står skrevet i koranen er det ingen som vil snakke om, for den kulturelt påførte dårlige samvittigheten er hardere indoktrinert i oss enn vi liker å innrømme.
Hvite menn som pusher 50
Hvite menn som pusher 50 har ikke noen høy stjerne i dagens samfunn. Så er da også min venn Morten en særdeles privat mann, en mann som ingen antakelig legger særlig merke til. En gang fortalte han meg at han bodde i leiligheten sin i elleve år før han første gang fikk besøk. Han er stort sett alene. Hva Morten mener om islam bryr norske psykologer seg antakelig forsvinnende lite om.
Men Morten har observert samfunnet og menneskene i et helt liv. I stor grad isolert fra andre har han sett årene gå forbi, han har sett en utvikling han blir skremt av. Han kjenner på smerten til dem som lider under undertrykkelse og indoktrinering ved å observere dem på avstand. Han har følelsene for de svakeste intakt. Han observerer en utvikling de færreste født etter 70- og 80-tallet er i stand til å registrere, fordi de selv er indoktrinert i en moderne «empatisk» virkelighetsforståelse.
Morten kan beskrive det han ser og den uroen han føler, ikke bare fra en posisjon som angstbærer, men fra en posisjon som mann over 50, en anonym mann uten egne barn, med en ektefølt bekymring for dem som kommer etter oss og skal overta det samfunnet vi former for dem. Det er verdt å lytte til når psykologene har forlatt sitt samfunnsansvar og latt seg drukne i relativiseringsbølgen.
(«Morten» har samtykket til gjengivelse av meldingen han sendte meg)