Bakteppet for gårdagens Politisk kvarter (13. april) var hvorvidt Norge skal hente flere tusen kvoteflyktninger enn de som allerede er bestemt. Regjeringen har blitt enige om å hente 3.000 i år, Arbeiderpartiet sentralt «høyner» til 3.500, mens Arbeiderpartiet i Bergen vil hente 5.000. De får støtte av Vestland Ap og Vestland AUF. Over fire år vil de ha 20.000 kvoteflyktninger, melder NRK.
Bare la oss ta det med en gang: Fra Brochmann II-utvalget og SSB kan vi utlede at hver flyktning har en livsløpskostnad på 15-20 millioner kroner per person. Vi legger oss omtrent på midten og anslår tallet til å være 18 millioner. Da vil de 20.000 kvoteflyktningene kunne utgjøre en livløpskostnad på vanvittige 360 milliarder kroner. På 20 millioner blir kostnaden 400 milliarder kroner.
Skjønner vi hvor mye penger dette er? Vi kan jo sammenligne med Folketrygden for 2021, altså de samlede utgiftene til alderspensjon, arbeidsavklaringspenger, uføretrygd, dagpenger og sykepenger. Det er budsjettert med 467 milliarder kroner.
– Vi drar til raddisreiret Ap i Bergen, annonserte programleder Bjørn Myklebust, en helt presis tolkning i mitt hode, men kanskje mer spøkefullt fra han.
Gode erfaringer, sier Jaffery
Her møter vi byråd for arbeid, sosial og bolig i Bergen kommune, Lubna Jaffery (Ap), som bekrefter at de er litt mer «progressive og radikale» enn partiet sentralt, men det handler om at de i Bergen «har veldig gode erfaringer» med mottak av mange flyktninger. Hun viser også til den nylige reportasjen nettopp i NRK, som sier at «innvandringen har bidratt til positiv utvikling i distriktene», som hun gjengir, og legger til: «så dette er god politikk for Norge». Men denne NRK-reportasjen er usannferdig og forteller oss egentlig bare at så lenge kommunen mottar statlig støtte kan samme kommune tjene penger på flyktningmottak, men blir de samme værende i kommunen uten å bli fullverdige skattebetalere – som et fåtall blir – da blir de en utgiftspost.
Det vet selvsagt Jaffery også, men det passer ikke inn i ønsket politikk. Og siden NRK har påstått at «innvandring lønner seg», gir det rom for Jaffery å fortsette med å villede velgerne og borgerne forøvrig.
Programlederen har derimot et interessant spørsmål på lur, men det viser seg å koke bort i partipolitikktåka. For Bergen Ap har på sine hjemmesider pekt på at altfor mange barn og familier lever i fattigdom, men hva skjer med fattigdommen i byen hvis dere tar imot flere kvoteflyktninger? spør Myklebust.
Jaffery forteller oss at Bergen har et godt system, først med introduksjonsprogram, senere med kvalifiseringsprogram for de som ikke klarer å komme seg inn i arbeidslivet. Her kan vi vel bare legge til at dette er ordninger som gjelder alle kommuner og nettopp er statlig skattefinansiert, men også tidsbegrenset (inntil fem år). Videre legger Jaffery til at halvparten av sosialbudsjettet i Bergen, altså 50 prosent, «riktignok» går til personer med innvandrerbakgrunn, men der rosinen i pølsa må være at «50 prosent av de andre, de er norskfødte og har norsk bakgrunn». Her var det nok flere enn meg som klasket håndflata i panna.
Overrepresentasjon
Vi kan legge til, siden NRK ikke nevner det, at Bergen per 4. kvartal 2020 hadde en befolkning på i underkant av 286.00 personer. På hjemmesiden til kommunen har de ikke oppdatert innvandrerbefolkningen siden 1. januar 2019, men ifølge SSB teller de i underkant av 53.000 personer, altså rundt 18,5 prosent av kommunens samlede befolkning. Bergen har mange polakker og litauer, henholdsvis 6.827 og 2.302, som også er de to største gruppene, deretter følger somaliere (1.999), irakere (1.946) og tyskere (1.554). Så følger de på rekke og rad på noenlunde samme nivå: eritreere, vietnamesere, filippinere, svensker og noen pakistanere (522, for nesten alle med pakistansk bakgrunn i Norge bor i Oslo og omegn).
Uansett så er poenget at byråd Jaffery «glemmer» å fortelle at innvandrerbefolkningen, som altså til sammen utgjør under to av ti bergensere, stikker av med halvparten av sosialbudsjettet, samtidig med at det nok er svært stor på forskjell på hvilke innvandrergrupper som belaster sosialbudsjettet. La oss derfor bare slå fast at skjevfordelingen for sosialmottakere nok er svært godt synlig og overrepresentasjonen av visse innvandrergrupper fremtredende – hvis bare noen ville vise oss tallene.
Så vil kanskje den oppmerksomme registrere at mange fra Romania åpenbart har forlatt Bergen. Både i 2018 og 2019 var de inne på ti-på-topp-lista med rundt 1.300 personer, i 2020 er de ikke lengre med. Kanskje det har noe med NRKs avsløring (2017) om at bakmenn i Bergen håvet inn millioner av kroner på prostitusjon, narkotika og organisert vinningskriminalitet, der det ble avdekket et stort rumensk nettverk?
Fattigdom
Men spørsmålet til programlederen var jo egentlig om fattigdom, der Jaffery heller vil vise til «sosial mobilitet» blant innvandrerbarn og barn av flyktninger, der mange av dem klarer seg godt, fastslår hun, og fortsetter:
– Sannheten i Bergen er at vi har fått flere mennesker med fluktbakgrunn ut i jobb – til og med under koronaen – gjennom kvalifiseringsprogrammene våre. Så det å si at fattigdom bare skyldes innvandring, det er ikke korrekt, det er strukturelle utfordringer som skyldes fattigdom og de må vi bekjempe. Jobb er den letteste måten å få folk ut av fattigdom og det jobber vi hver dag med i Bergen, sier Jaffery.
Gladmeldingen til Jaffery deles nok ikke av dem som jobber profesjonelt med tall, slik som for eksempel SSB. For bare noen uker siden la de frem nye tall på fattigdom, der det kom frem at de fleste er innvandrerfamilier og der andelen barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt fortsetter å øke. I alt 115.000 barn tilhørte en husholdning som over de siste tre årene (2017-2019) hadde så lave inntekter at de havnet i denne lavinntektsgruppen. Det er vel 4.000 flere barn enn året før. Fra 2006 har antallet barn i befolkningen økt med 2,7 prosent, mens antallet barn i lavinntektsgruppen har økt med 70,8 prosent. Barn med innvandrerbakgrunn utgjør i alt 18 prosent av alle barn (over en treårsperiode), men utgjør over halvparten, seks av ti, av alle barn med vedvarende lavinntekt. Skyldes ikke innvandring, Jaffery?
Programlederen synes heller ikke det er så underlig at fattigdommen øker hvis en tar imot flere fattige, men det avviser en smilende Jaffery med at «selvfølgelig er det slik at de starter på bar bakke, og så er jeg tilhenger av at vi har et samfunn der vi ønsker å hjelpe folk og at de som trenger ekstra hjelp skal få det».
Hvis dette var riktig, skulle ikke fattigdommen øke i en slik takt som SSB viser til. Men pytt, pytt, fakta er ikke noe for politikere på tilbydersiden. Ei heller spørsmålet om kutt i velferdstjenester for å holde oppe et høyt antall kvoteflyktninger, affiserer Jaffery. For det er bare «merkelig å si», all den tid man er bosatt i Bergen, så er en bergenser, fastslår hun. Men det spørs jo om den jevne bergenser synes det er greit med kutt i velferdstjenester for å tilfredstille politikeres dyre ønsker – politikere som ikke engang klarer å være redelige. For Jaffery innrømmer at det koster penger å bosette flyktninger i Bergen, «men det får vi blant annet gjennom tilskudd fra staten» – tilskudd som hun dertil mener burde være høyere. Kanskje noen skulle minne Jaffery på hvem staten er?
Uansett er det bare å få dem ut i arbeid og at de blir skattebetaler, er mantraet, men igjen: Jafferys ønsketenkning har ingen støtte i SSBs sysselsettingsstatistikk.
– Hvordan vil det være for et fattig land?
I tillegg til Aps Lubna Jaffery fikk Marte Monstad fra Bergen FrP slippe til i Politisk kvarter. Monstad var rask med å påpeke at nettopp velferdskutt i Bergen har byrådet forsøkt seg på, da både innenfor eldreomsorg og ruspolitikk, der grunnen er at sosialhjelpsutgiftene øker på grunn av høyt antall flyktninger man ikke har klart å integrere. Ifølge Monstad fikk ikke byrådet gjennom disse kuttene, fordi andre partier stoppet det. Er det da slik at Bergen Ap er villig til å ofre eldre og rusmisbrukere for å hente flere kvoteflyktninger?
Monstad avviser også de ensidig gode erfaringene og resultatene som Jaffery skryter av, og viser til at ni av ti som avsluttet introduksjonsprogrammet i fjor ikke er kommet i arbeid. Det parerer Jaffery med å vise til «et koronaår», men det står i så fall i kontrast til at hun tidligere hevdet at Bergen «til og med under koronaen» hadde fått mange i jobb. Noen må altså rote med fakta her.
Dessuten får vi vite at Monstad er alene «om å mene disse tingene», for det er flertall i bystyret som vil bosette flere flyktninger. Mon tro om dette flertallet har lagt frem noe budsjett – med dekning – over for eksempel en tiårsperiode? Det burde en kunne kreve, der en også burde forlangt et regnestykke for det tidligere tiårets erfaringer med kvoteflyktninger. Men slik «kvalifisering» er det vel ikke mange politikere som ønsker seg?
Monstad forteller at Bergen FrP har kommet til at i år kan ikke kommunen ta imot noen kvoteflyktninger, nettopp ut fra de dårlige integreringserfaringene man har hatt over lang tid. Men da lurer programlederen på hvilke land som da skal ta imot disse flyktningene?
Nå vet kanskje programleder Myklebust at Norge er ett av de landene som tar imot flest kvoteflyktninger relatert til folketallet, men det som vekker størst oppmerksomhet hos han er at Monstad understreker at FrP ønsker å hjelpe flere i nærområdene.
– Men FrP argumenterer med bærekraft, men hvis belastningen er så stor for et land å ta imot flyktninger, hvordan vil det være for et fattig land å bosette og integrere de som skal få beskyttelse?
Spørsmålet besvares svakt av Monstad, for det enkle og helt forståelige svaret er at Norge er et høykostnadsland, som i tillegg har et særdeles finmasket sikkerhetsnett i våre velferdsordninger. Vi er også et høyteknologisamfunn som gjør at inngangen til arbeidsmarkedet er svært smalt for personer uten utdanning. Det gjør i sum at det er skrekkelig dyrt å hente kvoteflyktninger hit.
Dessuten er jeg sikker på at Myklebust og mange i Norge skjønner dette meget godt, det er derfor en gjerne tar med seg familien på ferie til land hvor regningen fra restaurantbesøk får en til å smile. Det samme gjør forresten mange flyktninger i Norge når de med med penger fra Nav ferierer eller investerer i hjemlandet.
De 3.000 kvoteflyktningene som regjeringen allerede har bestemt seg for å hente til Norge i år, vil utgjøre en kostnad på minst 54 milliarder kroner. 5.000 vil koste minst 90 milliarder, og de 20.000 altså minst 360 milliarder kroner. Kanskje journalister og politikere skulle tenke litt på hvordan slike enorme summer kunne komme fattige land til gode? Hvis mottak her skaper arbeidsplasser i kommunene, hva ville de ikke kunne skape i fattige land? Det er bare å se på konkursene i typiske ferieland og -steder nå under koronaen. Men økonomisk vett er – og forblir – fullstendig mangelvare i innvandrings- og flyktningepolitikken.
(Forsidebilde: Skjermdump fra NRKs sending av Lubna Jaffery, Ap)