Politisk redaktør Kjetil B. Alstadheim leverte 14. april en analyse i Aftenposten om Arbeiderpartiets kamp mot «økende forskjeller» i Norge. Alstadheim mener at Ap har glemt byene. Han hevder at Ap er i «storbytrøbbel», noe han mener handler om en frykt for Senterpartiet. Men det mest «fantastiske» med denne analysen, er at den politiske redaktøren klarer å fortelle om økende forskjeller uten å nevne ett ord om innvandring.
Ap drar til bygda
Det heter i Alstadheims innlegg at Ap før kommunevalget i 2015 knapt hadde lederskap i noen av Norges største byer. Ap satte ned et «storbyutvalg». Strategien lyktes og de klarte å sikre seg mer makt i byene. Men så glemte visstnok Ap byene og satte fokuset på distriktene. I november la Ap på bordet 60 forslag for et «distriktsløft», det største i Ap siden 1970, ifølge Jonas Gahr Støre. Bakgrunnen var følgende, sier Alstadheim:
Jo, at landet har hatt syv år med «økende forskjeller og en regjering som har prioritert privatisering, sentralisering og kutt i velferd til folk flest».
Men, fortsetter han, «den som skal kjempe mot økende forskjeller, trenger ikke dra ut av hovedstaden. De økende forskjellene finnes i byene».
Så hvorfor snakker Ap så lite om byene hvis partiet er bekymret for forskjeller? Hvorfor snakker Ap så lite om Oslo, som har landets høyeste ledighet, når partiet er så opptatt av arbeid? Hvorfor snakker Ap så lite om byene der de største levekårsproblemene er, når partiet har velferd som en hovedsak foran valget?
Svaret er Senterpartiet. Eller «Sp-frykten», som en kilde i partiet kaller det.
Summert opp er altså Sps suksess på meningsmålingene grunnen til at Ap kaster seg rundt og prøver å stjele Sps fjøsjakke. Dermed overbyr de Sp med løfter til distriktene – og til landsmøtet, som startet i dag april, forventes det at de vil overby seg selv med nye løfter. Kanskje noen i distriktene lar seg forføre av Aps løfter, men spørsmålet er om de heller vil gi Sp en sjanse.
Det sentrale her er nettopp kampen mot økende forskjeller, som også skal være det sentrale Ap-budskapet i årets stortingsvalg.
Bare ikke spør hvorfor
Mens Alstadheim er flink til å spørre om hvorfor Ap interesserer seg så lite for byene med «de største levekårsproblemene», og kanskje Oslo i særdeleshet, er det andre «hvorfor» som er totalt fraværende i hans analyse.
Han viser til NOU-en «Levekår i byene» der man har utredet levekårs- og integreringsutfordringer i områder i og rundt de store byene i Norge. Alstadheim oppsummerer:
Som lav inntekt, høyt antall barn i familier med dårlig råd, trangboddhet, mange som lever på offentlige ytelser og ikke på arbeid, mange med lav utdannelse, mange med svake norskkunnskaper.
Les den oppsummeringen nøye, og spør deg selv: hva kan det skyldes – hvorfor er det slik?
Alstadheim spør ikke, han fortsetter:
Alle disse områdene er i byene. De ligger i byer som Oslo, Fredrikstad, Kristiansand, Drammen, Stavanger, Bergen og Sandnes. Alle kommuner som er styrt av Ap. Dette er ikke noe som har oppstått de siste årene. Det handler om en utvikling over tid. Bekymringen er at utviklingen går i gal retning.
Noen som vet hva som kjennetegner disse byene – utover at de er styrt av Ap? Hvorfor har disse byene store levekårsproblemer og økte forskjeller?
Alstadheim spør ikke, han fortsetter:
Mest alvorlig er at barn og unge vokser opp uten å få like gode muligheter til å lykkes som barn og unge som vokser opp andre steder. Et av forslagene fra utvalget er å styrke skoletilbudet i disse områdene for å kompensere for at utgangspunktet for elevene er dårligere. Utvalget anbefaler også at det vurderes å endre inntektssystemet for kommunene slik at byene får mer penger. Og noen andre dermed får mindre.
Utvalget vil altså «kompensere for at utgangspunktet for elevene er dårligere», men hva skyldes at utgangspunktet er for dårlig? Hvorfor er en rekke byer i en situasjon der de trenger mer penger for å utjevne forskjeller? Penger som altså skal tas fra noen andre, de som ikke har «denne typen» (som ikke sies høyt) problemer.
Alstadheim spør ikke, han fortsetter:
Utvalget finner tegn til segregering. Det samme gjør forskere ved Frisch-senteret. Segregeringen øker i byområder, ikke i distriktene. De samme forskerne finner at forskjellene ikke øker mellom byene og distriktene. De krymper. ( … )
NOU-en refererer mange ganger til segregering, det er faktisk nevnt over 300 ganger, og de snakker om ulike segregeringsformer, blant annet sosioøkonomisk segregering og segregering etter innvandrerbakgrunn. Nå er det imidlertid interessant at Aftenposten ikke lenger stiller spørsmål ved om at byer faktisk segregeres, det har de gjort til gangs når HRS har dokumentert at segregering finner sted. Det gjorde vi sågar i en egen rapport i 2010, altså for 11 år siden, til massiv protest fra de etablerte mediene, politikerne og SSB. Derfor var da også de samme mediene lykkelig da SSB i 2012 kom med en analyse som hevdet at segregeringen gikk ned, noe vi imøtegikk. Men SSB gjentok budskapet i 2018 til et like lykkelig media, men da kom også Frisch-senteret med kritikk av SSB – og da ble jo kritikken straks mer verdt å lytte (lenker til disse hendelsene finner du i denne artikkelen). Men det store spørsmålet er selvsagt hvorfor segregeringen finner sted?
Alstadheim spør ikke, han fortsetter:
Nå har pandemien rammet hardest akkurat de områdene som hadde mest å slite med fra før.
Og hva er det som kjennetegner de områder som er hardest «rammet» – og hvorfor ble akkurat disse områdene sånn helt tilfeldigvis rammet?
Innvandringens konsekvenser
Hva er det egentlig Alstadheim skal ha oss til å tro? Slik som Ap, at det handler mest om syv år med en borgerlig regjering?
Det er bestemte grupper av innvandrere som har lav inntekt, høyt antall barn i familier med dårlig råd, såkalt trangboddhet, der mange lever på offentlige ytelser og ikke på arbeid, mange med lav utdannelse og mange med svake norskkunnskaper.
Disse innvandrergruppene bosetter seg ofte i byer, for vi mennesker har en tendens til å klumpe oss sammen med dem som er mest lik oss selv. Det er en kjensgjerning som ikke passer inn i den flerkulturelle drømmen, men som nettopp segregeringen er et vitnesbyrd om. Derfor vil mange barn og unge slite, de sjonglerer mellom kulturer, de kulturene som mange nekter å anerkjenne som problematiske. Det blir kulturkollisjoner av slikt, som ingen penger i verden kan veie opp. Det er pandemien et vitnesbyrd om.
Men frykten for ta diskusjonen om innvandringens konsekvenser bare fortsetter – og det blir verre og verre. I det hele tatt å løfte en politisk debatt om «økende forskjeller» uten samtidig å ta opp innvandringspolitikken er rent hykleri. Det er bare å se til hvordan Bergen Ap prøver å tuske til seg mer penger fra staten under dekke av å hjelpe kvoteflyktninger, som i praksis vil være ekstremt dyrt for Norge.
For øvrig ble noe av denne seansen om «økende forskjeller» repetert i dagens Politisk kvarter med Ap-leder Jonas Gahr Støre som gjest.