Rapporten Covid-19 blant personer født utenfor Norge, justert for yrke, trangboddhet, medisinsk risikogruppe, utdanning og inntekt ble sluppet torsdag. Rapporten bekrefter mistanken som tidligere har vært påpekt av både FHI og andre forskere:
Overrepresentasjonen i både påvist smitte og innleggelser endrer seg i liten grad etter at vi justerer for de dataene vi har tilgjengelige for sosioøkonomiske forhold som husholdningsinntekt og utdanning. Husholdningsinntekt kan synes å ha noe større betydning i Oslo enn i Norge samlet. Justering for trangboddhet synes ikke å ha vesentlig betydning verken for påvist smitte eller innleggelser. Heller ikke justering for registrert medisinsk risiko ved covid-19 bidrar til å redusere overrepresentasjonen nevneverdig, verken for påvist smitte eller innleggelser.
Alle steiner er snudd
Ønsket om å finne andre årsaker enn opprinnelsesland og kulturell praksis – og ikke minst andre årsaker enn religion – har vært tydelig siden pandemien brøt ut for et år siden. Både myndighetene og mediene har vært hissige på å ikke stigmatisere, og stadig forklart overrepresentasjonen med dårlig språkforståelse, dårlig økonomi, «farlige» yrker, trangboddhet og andre andre valgte kort fra offerkortstokken.
I den ferske rapporten er det til og med vurdert hvorvidt gener kan være med på å forklare hvorfor innvandrere fra, ja, vi må vel bare si det, muslimske land er så dramatisk overrepresentert på statistikk over både smittede og sykehusinnlagte. Enhver stein skal snus for å finne mulige årsaker som ikke har noe med ukultur å gjøre.
Imidlertid tyder ikke våre funn på noen mønstre som tilsier at gener spiller en stor rolle for forskjellene vi observerer mellom personer med ulik landbakgrunn. Vi finner for eksempel at personer fra naboland i Sør-Asia har stor forskjell i forekomst av både smitte og innleggelser (Pakistan versus India). Funn fra Storbritannia reflekterer også dette og støtter heller ikke en genetisk forklaring på ulikheter etter etnisitet eller landbakgrunn (HM Government 2021).
Kun opprinnelsesland betyr noe
FHI har laget tabeller som viser at det ikke er noe annet enn fødeland som gir utslag på overrepresentasjon, både hva gjelder smitte og hva gjelder sykehusinnleggelser. Som HRS tidligere har skrevet er muslimske innvandrere i særklasse, og de med opprinnelse i Somalia og Pakistan utmerker seg. Det gjør de fremdeles – ett år etter at pandemien kom til Norge – til tross for iherdig, kostbar innsats for å få disse gruppene til å ta alvoret inn over seg og rette seg etter myndighetenes anbefalte tiltak. Blant de innlagte er overrepresentasjonen aller størst blant pakistanere.
Som tabellen tydelig viser er overrepresentasjonen av de pakistanske innlagte vedvarende ekstrem etter justering for både kjønn, alder, bostedskommune og yrke. Tilsvarende er det på tabellene som viser både smitte og innleggelsesprosent justert for trangboddhet. Det eneste som står helt klart og ubestridelig er at de med bakgrunn fra muslimske land utmerker seg spesielt.
Reell importsmitte
FHI drøfter årsakene til at tabellene blir seende ut som de gjør. Religion nevnes (selvsagt) ikke med et ord, men at muslimsk bakgrunn er en fellesnevner er helt åpenbart for enhver som leser rapporten. FHI beskriver derimot at kulturell omgangsform kan ha mye å si for smittespredningen.
De høye tallene for påvist smitte vi ser blant norskfødte med utenlandsfødte foreldre kan indikere at mye av smitten skjer innad i miljøer som har tilknytning til samme fødeland. Undersøkelser av eventuelle forskjeller i kontakt på tvers av generasjoner under pandemien vil kunne være nyttig.
Og nettopp kontakt er et vesentlig punkt. Ikke bare hvordan kontakten foregår, men hvilken grad av kontakt som foregår i hjemlandet. Med myndighetenes slappe håndtering av smitte over landegrensene, er det stor risiko for at både pakistanere og somaliere har «hentet» smitten i hjemlandet.
En annen mulig forklaring kan være at det er noe høyere grad av ny-introduksjoner etter reiser til utlandet i enkelte grupper på grunn av familiebånd til land med høyt smittetrykk.
Joda, at de «enkelte gruppene» reiser hyppig tilbake til opprinnelseslandene er ingen hemmelighet. Problemet er snarere at myndighetene mangler god oversikt over smitten som er importert.
FHI har ikke hatt tilgang til data for påvist smitte etter grensepassering fra ulike innreiseland veldig lenge, og covid-19-forskriften (§5b, siste ledd) krever at slike data må slettes etter 20 dager. For de to periodene vi hittil har hatt mulighet til å analysere (innreisende som ankom 25. februar-7. mars og 10. mars-20.mars), har andelen som tester positivt i løpet av 10 dager etter innreise vært høy, og særlig høy dersom det er innreise fra land i Asia eller Afrika (Folkehelseinstituttet 2021b, 2021c). En norsk studie av første bølge av pandemien viste en assosiasjon mellom påvist covid-19 og utenlandsreiser (Kjetland et al 2021).
Bolig i hjemlandet
FHI er tydelige på at importsmitte fra «land i Asia eller Afrika» er et betydelig problem. Og mens polakkene har vært den gruppen myndighetene har fokusert på når de skal forklare importsmitten, kan nok en nærmere kikk på dem som reiser mest være et nyttigere grep for å sette inn virksomme tiltak.
Innvandrere i Norge har ofte tette familiebånd til opprinnelseslandet (Vrålstad et al 2017). Før pandemien var det også vanlig å reise til opprinnelseslandet og ha lengre opphold der, og blant personen i SSBs undersøkelse fra 2016 eide en av fire bolig i utlandet (Vrålstad et al 2017)
Den nevnte undersøkelsen av SSB er en levekårsundersøkelse blant innvandrere i Norge. I undersøkelsen skriver SSB at de har kartlagt hvor mange som eier en sekundærbolig, enten i Norge eller i hjemlandet. Det har de gjort fordi det gir en «indikasjon på at man har bånd til land utenfor Norge». Båndene til hjemlandene er spesielt sterke for muslimske innvandrere, skal vi tro SSBs tallmateriale. For mens bare 10 prosent av Norges befolkning eier en hytte eller annen bolig, er tallene langt høyere for innvandrere fra muslimske land.
I alt er det 10 prosent i hele befolkningen som svarer at de eier en annen bolig eller fritidshus (tabell 5.4). Andelen er langt høyere blant innvandrere fra de 12 opprinnelseslandene i Levekårsundersøkelsen blant personer med innvandrerbakgrunn. Her svarer 20 prosent at de eier bolig/fritidshus i utlandet, og 6 prosent at de eier en bolig i Norge, utover den de bor i.
Oversikten viser at mange fra av arbeidsinnvandrerne fra Polen, 48 prosent, eier andre boliger eller fritidshus i Norge eller utlandet, der 38 prosent nettopp er i utlandet. Sannsynligheten er stor for at det nettopp er i Polen, kanskje på grunn av gjenværende familie eller fordi de samme har en plan om å flytte tilbake. Men vi ser også at 35 og 33 prosent av innvandrere fra Tyrkia og Pakistan eier egen bolig eller fritidshus, der henholdsvis 31 og 22 prosent av disse peker på utlandet – høyst sannsynlig nettopp i Tyrkia eller Pakistan. Så er spørsmålet om de har gjenværende familie eller har planer om å flytte tilbake?
Når norske myndigheter ikke har vansker med å forby nordmenn hyttebesøk, er det høyst sannsynlig en annen type hyttebesøk som utgjør smittefare med påfølgende belastning av sykehuskapasitet og nedstenging av samfunnet.
Her er en av «hyttene» i Pakistan, der eieren opprinnelig bor i Drammen (foto HRS):
