Personlige, voldsomme opplevelser av sorg, tap og smerte er viktige vitnesbyrd, men å skreddersy politikk basert på opplevd smerte er likevel ikke riktig. Men kan man egentlig vedta å fjerne følelser, og er loven innrettet for enkeltmennesket eller for oss alle?
Man kan ha det fælt og likevel påføre andre så stor skade at det er over grensen for det akseptable og står i kontrast til vedtatte prinsipper nedfelt i loven. Vi glemmer at mennesker som føler avmakt ofte mister evnen til empati med andre og at jeg-et og fokuset på egen lidelse blir for stort til å tenke over hva som er best for andre enn dem selv. Kvinner kan begå drap på ufødte barn, flyktninger kan voldta, undertrykte kvinner kan mishandle egne barn. Det er ikke slik at tilstanden av å være offer fratar de samme menneskene evnen til å utføre skrekkelige handlinger. Langt ifra.
Politisk ettergivenhet
I møte med en ettergivende stat vil ulike interessegrupper framsette krav, ofte med det som minner om barnets intense følelsesuttrykk. Slik kan interessegruppene oppnå makt som i ytterste konsekvens ikke bare skader andre, men også skader dem selv.
SVs forslag om å flytte den frie abortgrensen til over fem måneder ut i svangerskapet har vekket mange følelser, ikke minst blant kvinner som har fått utført senaborter etter påviste livstruende tilstander hos babyen i magen. Men lite tilsier at smerten de føler ville ikke vært mindre uten nemndene, og dersom SV skulle fått gjennomslag for forslaget kunne det fått skrekkelige konsekvenser.
Et utgangspunkt der man tror enhver kvinne er i stand til å fatte gode avgjørelser for både seg selv og et ufødt barn er rett og slett for naivt. Det er ikke slik – noen vil fatte hårreisende avgjørelser. Dette vet vi.
Menneskene er forskjellige, og det er nettopp derfor vi har behov for tydelig lovverk – eller grensesetting om du vil.
Tilsvarende kan man se på asylpolitikken. Det finnes en rekke interessegrupper som arbeider for at mennesker med endelig avslag på asylsøknaden skal få bli i Norge likevel. Asylsøkerne uttrykker sorg og smerte, og interessegruppene vil at vi skal fjerne sorgen og smerten. Men konsekvensene av ettergivelse er store og negative – både for staten og for asylsøkerne selv. Ettergivelse gir – som foreldres ettergivelse overfor barn – den forutsigbare effekten er at asyltrykket øker. Dersom grensen for hva som er tillatt blir bevegelig, blir trykket fra dem som ønsker asyl større og større, og man opprettholder et fryktelig system der menneskesmuglere tjener store penger og mennesker som ikke har forutsetning for å vite hva som møter dem i praksis utnyttes. Parallelt gjør vi vårt eget samfunn mer utrygt.
Ettergivende integreringspolitikk har samme effekt. Når man registrerer at enkelte innvandrergrupper motsetter seg integrering og roper opp om hets og diskriminering, bør den politiske alarmen gå.
Likeverd handler ikke om ettergivelse, men om at den sterkeste – her staten – må bruke kunnskap om at integrering gir større arbeidsdeltakelse, mindre familievold, lavere kriminalitet og større mulighet for å lykkes. Ettergivelse gir det motsatte, og i årtier har myndighetene valgt å «dele ut godteri» i stedet for å sette grensen.
Likeverd gir ikke likemakt
Selv om vi mennesker har likeverd, betyr ikke det at vi har lik makt, lik kunnskap eller lik autoritet. Vi er ikke jevnbyrdige, det finnes en logisk og organiserende maktforskjell mellom foreldre og barn, lærer og elever og stat og interessegrupper. Maktfordelingen mellom mennesker som har likeverd innebærer både ansvar og omsorg – den sterkeste må ville den svakeste godt. Den sterkeste må være større, sterkere og snill. Det er en tilsynelatende enkel oppskrift.
Da jeg jobbet som terapeut møtte jeg ofte foreldre som strevde med maktutøvelse overfor barna sine. De var truende når de skulle være større og utydelige når de skulle være sterkere.
Se for deg et barn som hyler når det ikke får viljen sin, og foreldrene er ettergivende i den tro at de er snille. Det er ikke snilt, det er utrygt. Et barn kan ikke bære kontrollen over hva som skjer i en familie. Barnet er like mye verdt som menneske, men det er ikke jevnbyrdig.
Barn som ikke vet hvor grensen går bruker mesteparten av sin kapasitet hver eneste dag på å finne ut hvilke regler som gjelder i dag. De strever, de skriker, de sparker og slår. De roper «du er slem!» foran godterihyllen så hele butikken hører det. Til de møter ettergivenhet og får «viljen sin». Disse barna vet at dersom de skriker høyt nok, lenge nok, blir «nei» til «ja»:
Fra barnets side, rent biologisk, er det egentlig er et rop om at foreldrene må sette grensen. Gjøre det trygt. Forutsigbart. Trøste i stedet for å gi etter, men være tydelige på at grensen er satt. Nei er nei.
Empirisk kunnskap
Barn som møter ettergivenhet og kan «skrike seg til» det de i øyeblikket ønsker, må skape rammene selv. Det finnes ingen rammer, og dersom den voksne «forsvinner» i utydelighet blir barnets fokus å søke makt, ta kontroll selv.
Vårt samfunn eier empirisk kunnskap om hva som er godt for mennesker. Vi vet at fravær av vold er utviklingsfremmende for barn, vi vet at grensesetting skaper trygghet. Men likevel mistolker vi krav som behov.
Vi har gått oss ville i en verden av likeverd fordi vi tror at hver stemme bærer en like stor sannhet som en annen. I en verden der man gir etter for de underligste krav når kravene framsettes med inderlighet og følelser, men ikke ledsages av kunnskap om noe mer, skapes utrygghet.
Barnet som gråter helt til det får godteri har ingen forutsetning for å forstå at for mye godteri er skadelig. Barnet kan bare kjenne søtsmaken uten å vite noe om påfølgende dårlig tannhelse eller fedme. Det er derfor foreldrene som må si nei. Og de må stå for det. Foreldrene har kunnskap om følgene av å spise usunn mat hver dag. De må orke å si nei fordi de vet det er best for barnet, selv om barnet gråter og sparker.
Et «ja» fjerner umiddelbart ubehaget ved barnets gråt, men det fjerner ikke barnets behov for at foreldre tar gode avgjørelser. Ettergivelse er oppskriften på utrygghet.
Den samme logikken kan overføres til politikken. Ethvert menneske har likeverd, men er ikke jevnbyrdig. Likeverd gjør at alle skal høres, men det må ligge et kunnskapsgrunnlag i bunnen for å fatte avgjørelser. Særkrav pakket inn i vonde følelser kan gi umiddelbar tilfredsstillelse dersom kravene innfris, men de kan samtidig ha negative langtidseffekter – effekter som den som framsetter kravene kanskje ikke kan se eller ikke innehar kunnskap om.
Kamuflerte kontrollbehov
Staten kan vite – med empiri og statistikk – at ettergivenhet i møte med følelsesladde særkrav gir negative konsekvenser, men politikerne er som dårlige barneoppdragere. De tør ikke sette grenser.
Dersom man bruker tilknytningsteori som forklaringsmodell har man et slags utgangspunkt for å tolke.
I mange år jobbet jeg med disse barna som har utrygg tilknytning og har sett hvilke skader de påføres. I enkelte kulturer er slik oppdragelse gjengs – ergo får man generasjoner av individer som har relasjonsskader og et påfølgende behov for å ta kontroll over egen eksistens, samtidig som de er frarøvet evnen til empati. I møte med vår kultur, der empatien er dyrket i en slik grad at den har tatt form av generell bekymring, blir feiltolkningen av kontrollbehov selvutslettende.
Uansett hvor ekte de vonde følelsene er kan man ikke fatte vedtak om å fjerne dem. Individuelle følelser kan ikke være statens ansvarsområde når ettergivelse for følelsene har dramatisk negative følger. Mennesker det er synd på kan faktisk også utføre de mest forferdelige handlinger.
Vi tror vi ser komplekse, empatisøkende lidelsesuttrykk der det egentlig bare finnes behov for kontroll. Det er mye makt i å uttrykke sorg og smerte. Enhver 3-åring foran godterihyllen vet det. Hvorfor skulle voksne mennesker – og våre politikere – ikke vite det?