I forbindelse med den siste konflikten mellom Israel og palestinere (jeg må bare skyte inn at det er vanskelig å vite hva man presist skal definere denne konflikten som, men for tiden vil det per se kanskje være «mest» riktig å definere det som en konflikt mellom israelske myndigheter og terrororganisasjonen Hamas) har det vært en rekke demonstrasjoner – midt under pandemien – i ulike land.
HRS har nylig rettet oppmerksomheten til at hatet mot jøder vokser – der også norske prester er blitt propalestinske aktivister – samtidig som vi har hevdet at Israel har rett til å forsvare seg mot angrepene fra Hamas. Det som imidlertid har vært underkommunisert ved disse demonstrasjonene er at jødehatet har tredd frem i all sin vederstyggelighet.
Mer bekymret for rasismebeskyldninger enn jøder
Ett av de landene der det har vært demonstrasjoner med stygge utfall mot jødene er i Tyskland. Demonstranter samlet seg foran en synagoge i Gelsenkirchen for å protestere mot Israels fremferd på Gaza, der det runget «drittjøder!». Forbundskansler Angela Merkel har fordømt hendelsen og påpekt at antisemittisme ikke tolereres i Tyskland, men flere journalister har tatt til ordet for at hun bare kunne «ha spart seg for den rituelle fordømmelsen».
Journalist Alexander Kissler viser til at den tyske regjeringen har sittet med hendene i fanget siden folkevandringskrisen i 2015 til tross for at de har registrert det økende problemet med jødehat i innvandrermiljøer.
«Fremdeles går store deler av det politiske og samfunnsmessige liv på filttøfler når det ikke er de etnisk innfødte, men innvandrere og deres etterkommere som demoniserer Israel. Fremfor alt til venstre for den politiske midten er frykten for å bli betraktet som innvandringsfiendtlige større enn bekymringen for jødene», hevder Kissler i Neue Zürcher Zeitung.
I 2018 vakte det stor offentlig oppmerksomhet at en syrisk innvandrer gikk til angrep på en ung mann i kippa på høylys dag i Berlin. Da demonstrerte både jødiske og ikke-jødiske tyskere, mens Merkel og forbundspresident Frank-Walter Steinmeier offisielt fordømte alle former for antisemittisme i Tyskland. Nå har de siste demonstrasjonene vekket til livet diskusjonen om hvorvidt Merkel med sin innvandringspolitikk har påført det tyske samfunnet et uløselig problem i form av «importert antisemittisme» fra den arabiske verden, melder Berlingske.
Ny antisemittisk allianse
For det var ikke bare utenfor synagogen i Gelsenkirchen det var demonstrasjoner. I Berlin var det en rekke demonstrasjoner der det ble oppfordret til å «bombe Tel Aviv», akkompagnert av kasting av steiner og flasker, «drittjøder» gikk igjen og det ble rettet trusler mot de tilstedeværende journalister. En av disse demonstrasjonene, i bydelen Neukölln med rundt 3.500 tilstede, utviklet seg til ordinære opptøyer og over 90 politibetjenter ble skadet, ifølge rbb24.de, som viser til at demonstrantene besto av «unge mennesker med arabisk opprinnelse og politisk venstreorienterte ekstremister».
I Bonn kastet demonstranter steiner og brente det israelske flagget, og i byer som Köln, Frankfurt og Stuttgart skjedde mye av det samme. Mediene viser til at mange deltakerne hadde tyrkisk og arabisk bakgrunn, der også den venstrepolitiske fløyen markerte seg.
Journalist Deniz Yücel i Die Welt er på linje med sin kollega i Neue Zürcher Zeitung. Yücel mener at antisemittismen ikke bare er et problem i diverse innvandrermiljøer, men at det også har slått rot i det han omtaler som en ny venstresidegenerasjon. Han advarer mot denne nye alliansen mellom antisemittiske muslimer og den identitetspolitiske venstresiden hvor postkoloniale teorier og antirasistisk hvithetskritikk blir et skalkeskjul for jødehat.
Yücel viser blant annet til at i flere av demonstrasjonene i Berlin hadde initiativtakerne innkalt til et oppgjør med et «hvitt jødisk overherredømme» og gjenbrukt det omstridte slagordet «Palestine will be free – from the River to the Sea», som ifølge kritikerne dekker over et antisemittisk ønske om å destruere den jødiske staten. Ifølge Yücel er det ikke kritikk av den israelske regjeringens politikk som råder, men «antisemittisme for nybegynnere». Han konkluderer med at jødehat er blitt «hipt» og oppdatert med en identitetspolitisk terminologi: postkolonial, antirasistisk og kjønnskorrekt, melder Berlingske.
Religion og politikk
Samme demonstrasjoner har det vært en rekke andre steder: utenfor den israelske ambassaden i Hellerup nord for København (der politiet brøt inn med tåregass), i Paris, i London, men uten at det har ført til den samme offentlige debatten om antisemittisme som i Tyskland.
Foran Stortinget i Oslo hadde arrangørene Palestinakomiteen i Norge, Palestinakomiteen i Oslo, LO i Oslo, Fellesutvalget for Palestina og Norsk Folkehjelp Palestinagruppa i Kristiania Lokallag samlet 2.000-3.000 personer med et ensidig fokus på den israelske bombingen – uten at Hamas’ angrep ble gitt noen oppmerksomhet. Noen dager tidligere hadde noen hundre demonstranter samlet seg foran den israelske ambassaden i Oslo, der Miff.no kunne fortelle at det ble ropt jiahdistiske slagord.
«Khaibar, Khaibar ya Yahud» er et islamistisk jihad-rop, som direkte oversatt betyr «Khaibar, Khaibar, o jøder!» I Khaibar ble et stort antall jøder drept av profeten Muhammed og hans styrker på 600-tallet. Refrenget blir i dag brukt av jihadister som en trussel mot jøder. Det var den samme massakretrusselen mot jøder som stod på banner da muslimske demonstranter møtte fredelige Israel-venner med vold utenfor Stortinget i januar 2009.
På Debatten 19. mai ble denne konflikten tatt opp og der ble det hevdet at det ikke handler om religion.
«Men jeg tror det er viktig å skille religion og det som skjer her, for det har ingenting med religion å gjøre. Israel bruker det jødiske stemplet sitt, og bruker den jødiske identiteten sin for å legitimere det de gjør, men palestinere er både muslimer, kristne, ikke-religiøse, og det har ingenting med religion å gjøre», (ca. 21 min. i sendingen) sa Celestyna Hamad, som blant annet er styremedlem i Palestinakomiteen.
Å fjerne det religiøse aspektet fra denne konflikten hadde nok vært ønskelig, men det er dessverre ingenting som tyder på det i de siste tiders demonstrasjoner. Det forteller oss kanskje heller at det man balanserer på en knivskarp egg i samrøret mellom politikk og religion. Det burde også Den norske kirke og medier ta innover seg. Dessuten; Hamas’ charter forteller oss at for dem handler dette i aller høyeste grad om religion.
(Forsidefoto fra en av demonstrasjonene i Tyskland, fra Der Tagesspiegels nyhetssending 15. mai)