Islam

Aftenpostens «utmattende kamp» mot muslimhatet

Hvor lenge må muslimer være gode ambassadører for islam? spør Aftenpostens kommentator, Nazneen Khan-Østrem, og gir en oppvisning i offermentalitet i sin iherdige overbevisning om at nordmenn er et hatefullt folk. Det selverklærte “Allahs barn” mener det er grunn til “uro” på grunn av “hatet i Paradis”, for under den tilsynelatende gode overflaten i Norge lurer muslimhatet som en evigvarende trussel. 

«Nynazister marsjerer i gatene», «I 2020 ble det satt fyr på Koranen flere ganger», «55 prosent mente at verdiene innenfor islam ikke er forenlige med grunnleggende verdier i det norske samfunnet» og «Skolegården blir til en kampsone» der de stakkars muslimske barna må «forklare at islam ikke er synonymt med terrorisme», fortviler kommentator Nazneen Khan-Østrem i Aftenposten tirsdag.

Det tar ikke slutt.

Fremmedfrykt og hatet mot muslimer har krevd liv. Neste gang noen stormer en moské, er det ikke sikkert at menigheten klarer å forsvare seg, konkluderer Khan-Østrem.

De gode muslimene

«Mot dette bakteppet forsøker norske muslimer kontinuerlig å vise at de er gode borgere. Det er som å stå på en scene. Hele tiden», skriver kommentatoren.

Khan-Østrem kan ikke begripe hvor alt «hatet» kommer fra. Det er åpenbart smertefullt å leve i et samfunn der åpenheten og aksepten tilsynelatende er så fraværende. Selv trekker hun fram sin egen «utmattende kamp». En kamp hun kjemper side om side med alle de «formidable ambassadørene for islam» NRK hadde hentet inn til id-sendingene ledet av Noman Mubashir, og ikke minst sammen med Mohammad Usman Rana.

I 2016 ga Rana ut boken Norsk islam. Hvordan elske Koranen og Norge samtidig i et forsøk på å forklare skeptiske nordmenn at det faktisk er mulig.

Fordi det finnes en stor andel som ikke tror det er sant.

Jeg har bidratt til den samme utmattende kampen med boken Min hellige krig (2005). Og igjen som redaktør for Utilslørt. Muslimske råtekster (2011), skriver Khan-Østrem.

Fullstendig utmattende kan kampen neppe ha vært. I boken Utilslørt fikk hun drahjelp i sin utmattende kamp av IS-kvinnen Aisha Shezadi Kausar i nikab, som bidro med et forsvar av nettopp nikab. Kausar fikk eksempelvis barn med Arfan Bhatti før hun tilsluttet seg IS og giftet seg med nå avdøde IS-bøddel, Bastian Vasques.

Selv har Østrem-Khan i tillegg til å nå å ha kommentatorstilling i Aftenposten, tidligere jobbet både i Dagens Næringsliv, NTB, hatt programlederjobb i NRK, vært høyskolelektor ved Journalistutdanningen ved Høgskolen i Oslo og redaktør i Aschehoug forlag. Rana er på sin side lege, så helt utmattet av muslimhatet i Norge framstår heller ikke han.

Men de gode norske, muslimske verdiene Østrem-Khan må kjempe for hver eneste dag, er så absolutt verdt å ta en titt på siden hun selv trekker fram boken hun har skrevet.

Forsiden på boken til Khan-Østrem.

Hege Storhaug leste boken allerede i 2006, og den «hellige krigen» til Østrem-Khan er ikke småtteri. Aftenpostens kommentator har stor forståelse for voldsforherligende muslimer som gjør «forsøk på å finne en identitet som er fri fra den vestlige dominansen og åket fra kolonitiden».

Et lite tilbakeblikk på kommentatorens bok burde få selv Aftenposten til å reagere.

Rørt og stolt av vold

Storhaugs omtale av Khan-Østrems bok er verdt et besøk for enhver som ikke har lest boken, inkludert Aftenpostens ledelse.

Khan-Østrems fascinasjon for vold og totalitære krefter åpenbares allerede etter få siders lesning. Her beskriver hun en konsert i Oslo i 1993 med punkbandet Fun-Da-Mental, som

» … leverte et intenst show med bilder fra den iranske revolusjonen og palestinernes kamp, mens bandet selv bar palestinaskjerf som dekket mesteparten av ansiktet. Bandet solgte også t-skjorter med bilder av kvinner i svarte burkaer med gevær – tatt under den iranske revolusjonen – og t-skjorter med det islamske symbolet stjerne og halvmåne, med ordet islam i store fete bokstaver. Det var ingen ’big deal’ da her i Oslo, men jeg husker at jeg ble rørt og stolt under festivalen (…) – selvtilliten, kunnskapen og følelsen av at min muslimske identitet var viktig, vokste stadig» (s.20).

Khan-Østrem fikk også næring til den utmattende kampen fra andre voldsforherligende kilder, beskriver hun selv.

Nation of Islam har også krevd en egen stat for svarte og etablerte paramilitære grupper (Fruit of Islam). Lederen i nyere tid, Louis Farrakhan, ble erklært persona non grata i Storbritannia i 1986 grunnet rase- og jødehat, et innreiseforbud som står ved lag den dag i dag (se bbs.co.uk 22.desember 2002).

Khan-Østrem betraktning av NOI må kunne kalles selektiv:

«Det er umulig å ikke la seg fascinere av det sterke fellesskapet man er blitt vitne til gjennom utallige fjernsynsreportasjer og avisartikler i årenes løp. Bilder av fullsatte rom med kvinner kledd i hvitt og menn i svarte dresser har bestandig grepet meg. Dermed har det vært lett å ignorere all praten om hvite djevler og magikere. Det viktige har vært at Allah har stått sentralt» (s. 56).

Khan-Østrem hyller Tariq Ramadan, en omstridt europeisk islamsk leder.

«Tariq Ramadan er en stor inspirasjonskilde. Også for meg», skriver Khan-Østrem (s.101).

Ramadan er barnebarnet til stifteren av Det muslimske brorskapet, Hasan al-Banna, grunnlagt i Egypt i 1928, og som raskt spredde seg til en rekke andre muslimske land. Det muslimske brorskapet er grunnlaget for politisk islam i det 20. århundret, altså en totalitær ideologi som er tuftet på sharia.

Stort bedre står det ikke til med Mohammad Usman Rana, som Østrem-Khan framholder som et forbilde.

Rana har i årevis hatt klippekort på kronikkplass i Aftenposten, og omtales typisk som Aftenpostens husislamist, eller mer presist, som Ole Asbjørn Ness formulerte det i en omtale av Ranas bok i Finansavisens; «Aftenpostens gravalvorlige husislamist».

For Rana er profeten «ufeilbarlig», kvinner og menn skal segregeres, nikab er mer enn gangbar mynt, islam handler om «sosial rettferdighet» og «religionsfrihet», og så bortetter.

Ranas bok Norsk islam. Hvordan elske Koranen og Norge samtidig er en ren oppvisning i holdninger nordmenn med rette tar avstand fra. Eller som vi kommenterte da vi skrev om Ness’ omtale av boken:

Rana skiller mellom to typer muslimer: Muslimer og ekstremister som er voldelige. Han hopper altså over Medina-muslimer som ideologisk vil mørklegge Vesten. Ikke underlig. Han er jo en av dem: «Dermed viser han hvordan ekstremister gjør livet lettere for muslimer som Rana: Takket være at det finnes noen som vil bruke vold, skal fredsommelige mørkemenn mottas med takk», som Ness formulerte seg.

Samme Rana hyllet «Letter to Al-Baghdadi» (2015), signert over 100 islamske lærde, flest av dem bosatt i Vesten. Brevet var til daværende leder av Den islamske staten, med intensjon om å forklare vestlige ører at det IS bedrev var uislamsk. Men når man gikk til bakgrunnsmaterialet deres for brevet, der de ulike kulepunktene var utdypet, var det full støtte til barbariske straffemetoder og et kalifat. Aftenpostens Rana er med andre ord på kalifatets side. Og Aftenposten er ved hans side.

Nei, løsningen er ikke mer islam

Norske muslimer viser hver dag at de er gode, norske borgere, skriver Aftenposten på kommentarplass, og Khan-Østrems spørsmål om hvor lenge de må fortsette å være gode ambassadører for islam besvares ikke av henne selv med annet enn utlegninger om nordmenns «hat».

En som derimot svarer, er Lily Bandehy, som med opprinnelse i Iran vet utmerket godt hvor skoen trykker. På Facebook besvarer hun Khan-Østrems spørsmål med disse punktene.

  • så lenge at muslimer ikke blir krenket av koranbrenning og karikaturtegninger, og forstår dette som en del av ytringsfrihet og demokratiet.
  • så lenge at moskeer får kvinnelige imamer.
  • så lenge at kvinner ikke er adskilt fra menn i moskeer.
  • så lenge at de forstår at å håndhilse er normalt og de blir ikke fristet av å håndhilse på det motsatte kjønn.
  • så lenge at de kommer ut av offerrollen og tåler kritikk av islam, koranen og Muhammed.
  • så lenge at de klarer å ta avstand fra koranens vers i kapittel 2 og 4 der kvinner er en åker for sin mann.

Men en slik prinsipiell avstand fra segregering og vold klarer åpenbart ikke Aftenpostens kommentator å stille seg bak. Hun nekter å forstå at sharia ikke er penere dersom den poserer på Linderudkollen med ski på beina. Det er enklere å lulle seg inn i offerrolle og rette en anklagende pekefinger mot det angivelige norske hatet.

Man kan med rette spørre seg: Hva har Khan-Østrem bidratt med i sitt virke gjennom årene – i opplysningstidens ånd? Og hvorfor i all verden fortsetter Aftenposten å løfte slike stemmer frem, være seg henne eller Mohammad Usman Rana?