Det gikk ikke stille og pent for seg da det var skoledebatt på Åssiden skole i Drammen. Stille og pent er da heller ingen forventet tilstand når ungdommer skal diskutere politikk, men sjikanen AUF-representanten framsatte var langt over grensen for hva som kan kalles «opphetet debatt». At ungdomspolitikere framsetter regelrette løgner må likevel Arbeiderpartiet selv ta ansvaret for.
Partiet har valgt en svært ensidig historiefortelling både som valgkampstrategi og som framtidens byggestein for unge, engasjerte mennesker i AUF. Men forenklinger som maner til demonisering av meningsmotstandere er verken partiet selv eller ungdommen tjent med.
Kakerlakkene
Det var AUFs kandidat Rutkay Sabri som mandag fortalte en fullsatt sal at Frp-politiker Jon Engen Helgheim «spytter på alle som er brune og kaller dem kakerlakker». Helgheim selv har publisert et opptak av skoledebatten på sin Facebook-side, og den engasjerte AUF-representanten veiver med armene og sier unektelig det Helgheim gjengir:
I dag skulle sønnen min se sin første skoledebatt som elev på Åssiden skole. Forventningene han hadde til å få høre hva partiene sto for, snudde nok raskt til skuffelse. En time ut i debatten serverer AUFs kandidat Rutkai Sabri grove løgner om meg foran hele skolen.
Dette ropte han ivrig ut til elevene: -Det eneste han (Jon) har levert er å spytte på alle oss som er brune og kalle oss for kakerlakker!
Sønnen min vet utmerket godt at jeg aldri har kalt noen for kakerlakk eller sagt noe annet stygt, og barna mine har etter hvert blitt vant til å høre grove løgner om meg. Men å høre slike løgner sammen sine nye venner de første skoledagene i det nye skoleåret, er nok ikke direkte hyggelig.
Og selvsagt er det ikke hyggelig at Helgheims sønn bevitner dette utsagnet, men langt verre er det at ungdommer som hører slikt kan komme til å tro det er sant. Sabri fortsatte også å framsette løgner på Helgheims Facebook-side etter å ha beklaget overfor Helgheim. Denne gang var det – ikke uventet – HRS som ble beskyldt for å ha framsatt påstanden om at alle som er brune i huden er kakerlakker.
Det er verdt å bite seg merke i Sabris argumentasjon. «Det som skulle vært sagt var følgende: at han støttet en blogg som kaller oss unge med annen hudfarge for kakerlakker (da Human right service)».
På planleggingsstadiet er HRS en viktig målbærer for rasisme og ekstremisme i AUFs bok, og akkurat dette må moderpartiet bære ansvaret for. Det nærmer seg indoktrinering når ungdomspolitikere som åpenbart aldri har lest artikler på rights.no eller på annen måte kjenner til arbeidet HRS gjør for å belyse manglende rettigheter for innvandrerkvinner og -barn.
HRS har aldri kalt noen for kakerlakker, ei heller spytter vi på folk med annen hudfarge. Men Ap bør holdes ansvarlige for at ungdomspolitikerne deres tror det.
På Aps Facebookside publiserte partiet den 6. februar 2020, anført av stortingsrepresentant Anette Trettebergstuen, en video der det blant annet ble påstått følgende (skjermdump fra videoen):
Hvis noen lurer – og det burde faktisk noen lure på – så er det denne saken som er bakgrunn for de løgnaktige beskyldningene fra Ap: «Kakerlakk- og steppebavian-saken»: Høyesterett har avsagt sin dom. Vi illustrerte saken med Sumaya Jirde Ali og en bille, og dermed var beskyldningene i gang. Da vi via media fikk vite at Ali ble lei seg for fotomontasjen, endret vi illustrasjonen.
Ungdommer tror
Noe av det aller viktigste for ungdom er å høre til en flokk. Det er gjerne best å høre til den mest populære flokken og markere avstand til de mer upopulære. Dette er ikke unikt for vår tid eller for skoledebatt anno 2021, det er en konstant i det å være menneske på et stadium i livet der man skal begynne en løsrivningsprosess fra sine foreldre og forme en individuell identitet.
Men nettopp på dette stadiet i livet er gode forbilder avgjørende for identitetsdannelsen, aller mest fordi det er det stadiet i livet som preges mest av å kopiere dem man ser opp til. Det er ikke i ungdomsårene man er flinkest til å stille spørsmål ved hva de voksne sier, det er i ungdomsårene man mest iherdig omfavner uttalelser fra voksne man beundrer. Da er det avgjørende at de voksne sier noe som er substansielt og av verdi.
Når ungdomspolitikere i fullt alvor tror at det finnes en statsstøttet blogg som får skattebetalernes penger for å spytte på mennesker som er brune i huden, da er det stort behov for å se på hvilke voksnes uttalelser de unge støtter seg på.
Arbeiderpartiets valgkamp
Når unge Sabri sprer sjikane fra skoledebattscenen, er det med opplæring fra eget parti. For å påstå at HRS har ekstreme meninger som et demokratisk samfunn bør ta tydelig avstand fra, er som tatt ut av AUF-boken Aldri tie, aldri glemme. I boken tar både overlevende fra Utøya og Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre et «oppgjør» med de påståtte «kreftene bak 22. juli» – deriblant HRS, Fremskrittspartiet og Høyres Jan Tore Sanner.
«Oppgjøret» er et dårlig skjult ønske om å tie alle andre politiske meninger enn Aps egne, og Aps valgkamp har i år vært viet dette ønsket. Ikke bare er det diskvalifiserende for enhver voksen samtale om ekstremisme å tillegge meningsmotstandere en massemorders tankegods, det er direkte antidemokratisk å fremme slike påstander, endog uten eksempler eller spesifisering av hva «ekstremismen» skulle bestå i.
Men det har smitteeffekt. Man kan enkelt sammenlikne ungdomspolitiker Sabris ord med statsministerkandidat Jonas Gahr Støres i boka. Sistnevnte skriver:
Et av de selvransakende temaene i norske medier i årene etter 22. juli har handlet om nettopp dette: om viktigheten av å slippe alle stemmer til, også de fra ytterkantene, og om faren ved at mørke meninger får leve i dunkle avkroker av samfunnet.
Dette er viktig. Å kaste lys over alle meninger, også de ekstreme, er med på å ansvarliggjøre – og å opplyse allmennheten om at meningene finnes. Men det krever en balansegang, for bikker det over, kan strategien lede til hvitvasking og normalisering av holdninger som et demokratisk samfunn bør ta tydelig avstand fra.
Statsstøtten til Human Rights Service er et klart uttrykk for at regjeringen har mistet balansen. Å finansiere en blogg som systematisk mistenkeliggjør og bygger opp under fordommer og frykt, er et tydelig eksempel på at politikere ikke tar ansvar.
Her er det både «dunkle avkroker» og «bloggen» HRS. Og eksempelet er ikke enestående. Leder i AUF, Astrid Hoem, skrev i Aftenposten tidligere i år at HRS må holdes ansvarlig for rekruttering til høyreekstremisme:
Ti år senere ser vi høyreekstremismen rekruttere unge på internett. Politiets sikkerhetstjeneste melder om økt risiko for radikalisering under pandemien. Minoriteter trues fra å ytre seg. Én av tre overlevende etter 22. juli er blitt utsatt for hets.
Samtidig gir regjeringen statsstøtte til Human Rights Service, som bygger opp under konspirasjonsteorier om islamsk overtakelse og mener Ap aktivt arbeider for et islamistisk Norge. Grensen for hva som er greit å si i den offentlige debatten, har flyttet seg.
Hoem er åpen om at partiet må lære opp nye medlemmer i denne verdensforståelsen:
Den viktigste beredskapen i samfunnet vårt er oss. Du, jeg, vi. Alle vi som utgjør fellesskapet vårt. Diskusjonene vi har. Ordene vi bruker. Beredskapen når vi sammen står opp mot urett og mot ordene som skaper frykt og vold. Når vi lærer av vår egen historie.
Det er vi som bygger samfunnet vi vil ha. Og ti år etter terroren må vi gjøre den jobben sammen.
I dag kommer det inn nye medlemmer i AUF som ikke har egne minner fra 22. juli. De som starter i 1. klasse til høsten, er født fire år etter terrorangrepet i 2011. Løftet om aldri mer 22. juli var like mye et løfte til generasjonene som kommer etter oss.
For hvis vi ikke forteller om brutaliteten, hvis vi ikke viser skuddhullene, hvis vi ikke snakker om hvorfor og hvem som utførte det – hvordan skal de kunne lære av vår historie? Og hvordan skal vi sørge for at det ikke gjentar seg?
«Ordene som skaper frykt og vold», «…hvorfor og hvem som utførte det». Uten blygsel sidestilles innvandringspolitisk kritikk med massedrap og nøytrale ord med ekstreme handlinger. Er det rart at ungdomspolitikerne lirer av seg grov hets?
Behov for reell demokratiforståelse
Ungdomspartiene har alltid hatt rykte på seg for å overdrive, karikere og være mest opptatt av å få klapp og heiarop fra salen under skoledebatter. Debattene er en læringsarena for engasjerte ungdommer. Men fallgruvene er mange, og det er ikke til å unngå at kunnskapsnivået og livserfaringene begge er lavere enn hva gjelder voksne debattanter.
Det er likevel vesentlig at læringsarenaen har reell demokratiforståelse som grunnlag. Ungdom har langt større behov for å lære om demokrati, ytringsfrihet og meningsmangfold enn de har av å gjenta polariserte, usanne floskler uten krav til belegg. Ungdom har behov for å lære at moral og moralisme er to helt forskjellige størrelser, og at mennesker som mener noe annet enn deg selv skal møtes med motargumenter, ikke hets.
Dersom den unge AUF-representanten hadde fått demokratisk bagasje fra egen ledelse og eget moderparti, ville han kanskje unnlatt å framsette de grove påstandene han gjorde. Dersom han hadde fått demokratisk bagasje hadde han visst at sjikane ikke er straffbart, men at beskyldninger om straffbare handlinger er det. Og det er nettopp slike beskyldninger han framsetter på Frp-politikerens Facebook-vegg.
Selvsagt er Sabri ansvarlig for egne uttalelser, men strengt tatt er det Ap selv som bør ta et oppgjør med uttalelsene. Når det «tillatte» meningsrommet til partiet har blitt så trangt og så lite at knapt andre enn venstresiden får plass, er det på høy tid med et slikt oppgjør, hvis ikke står partiet i fare for at «arven» de vil videreføre utelukkende blir stempling og hat.