Siden 2011 har danske myndigheter hvert år utarbeidet en liste over boligområder som karakteriseres som ghettoer. Dette er offentlige boligområder der beboerne oppfyller ulike kriterier, som for eksempel lavt utdanningsnivå og manglende arbeidmarkedstilknytning.
Noen områder har vært på listen flere ganger, mens andre bare har vært på listen én gang, melder Danmarks Statistisk (DST).
DSTs analyse ser nærmere på befolkningsutviklingen fra 1990 til 2017 i de 53 områdene som har vært på listen minst én gang fra 2011 til 2017. De ser også på befolkningsutviklingen i nærområdene for de 53 områdene. DSTs fokus er på opprinnelsesland, utdanningsnivå og inntekt.
Befolkningsutviklingen
I 2017 bodde der til sammen 101.300 personer i de 53 områdene. Mange av disse områdene er små, kun tre hadde mer enn 4.000 innbyggere.
Av de 53 områdene har 10 områder vært på alle de offentliggjorte ghettolistene fra 2011 til 2017, mens 11 områder har vært der én gang.
Befolkningsutviklingen i disse områdene bekrefter nok en gang teorien om at når ikke-vestlige innvandrere inn, så flytter den opprinnelige befolkningen ut. DST finner at andelen personer med dansk opprinnelse i de 53 områdene er falt fra 81 prosent i 1990 til 38 prosent i 2015 (et fall på 43 prosentpoeng). Andelen innvandrere steg samtidig fra 15 til 39 prosent.
Samme utvikling er å finne i nærområdene, men ikke så kraftig som i de definerte ghetto-områdene. I nærområdene falt andelen personer med dansk opprinnelse fra 98 til 78 prosent i samme periode (nedgang på 20 prosentpoeng). Også på landsbasis faller andelen av etniske dansker, fra 96 prosent i 1990 til 87 prosent i 2015. Det henger sammen med innvandringen.
Faksimile fra DST:
De opprinnelseslandene som dominerer i disse 53 områdene er, foruten Danmark, Tyrkia, Libanon, Somalia, Irak, Syria, Pakistan, Aghanistan, Bosnia og Polen, deretter følge en rekke øvrige land. I 1990 var det personer fra 118 land i de 53 områdene, i 2017 var dette tallet steget til 165.
Inntekt
Siden ett av kriteriene for å havne på ghettolistene er lav inntekt, så overrasker det ikke at andelen av personer med lav inntekt er høyere i de 53 områdene enn på landsbasis.
DST fokuserer her på personer i alderen 25-64 år (typisk «de beste år» for sysselsetting) som har en disponibel inntekt som er lavere enn 50 prosent av inntektsmedianen beregnet for hele befolkningen.
I 1990 var andelen 25-64-åringer med lav inntekt stort sett lik for alle de 53 områdene (4 prosent), nærområdene (3,7 prosent) og Danmark som helhet (3,8 prosent). Det har endret seg betydelig frem til 2017.
I 2017 var andelen med lav inntekt i de 53 områdene på 20,6 prosent, nærområdene på 10 prosent, altså en forskjell på 10,6 prosentpoeng, mens Danmark som helhet lå på 7,1 prosent.
Utdanning
En av de andre kriteriene på ghettolistene er lav utdanning, som er definert til ingen skolegang utover grunnskole. DST ser her på 25-64-åringer som har fullført en eller annen videregående eller høyere utdanning.
DST påpeker at det allerede i utgangspunktet var store forskjeller på de 53 områdene og nærområdene. I 1990 ar det 8 prosent som hadde en videregående eller høyere utdanning, mens det for nærområdene var 19 prosent, altså en forskjell på 11 prosentpoeng. Også Danmark som helhet lå på 19 prosent.
I 2017 danner det seg et generelt bilde om at utdanningsnivået i Danmark har steget. I de 53 områdene og nærområdene er tallet henholdsvis 21 og 41 prosent. Det tilsier at forskjellene består, nå opp til 20 prosentpoeng. For Danmark som helhet var det 38 prosent som hadde en videregående eller høyere utdanning, altså 3 prosentpoeng lavere enn nærområdene. DST påpeker til dette at generelt er utdannelsesnivået høyere i byene, og det er nettopp her de fleste ghetto-områdene på listen ligger.
Med å definere slike ghetto-områder etter klare kriterier, om man er enige i kriteriene eller ikke, gir i alle fall danske politikere et godt verktøy til å følge utviklingen. Her på berget blir vi jo ikke engang enige om hva som er en ghetto.