Det er elevombudets rapport for skoleåret 2020-2021 som er utgangspunktet for elevombud Tone Martha Sødals uttalelser til Fædrelandsvennen. For det siste året har det vært en markant økning i antall henvendelser til barneombudet i Kristiansand.
Saker som omhandler vold mot barneskolens yngste elever har doblet seg de siste tre årene, og det har også vært en markant økning i antall trusler på ungdomstrinnet, skriver avisen.
Barn som lider
Det er åpenbart ikke like enkelt for alle å være barn i sørlandsbyen Kristiansand. Det beskrives en tilstand der barn ikke tør å gå på skolen av frykt for å bli slått. Det beskrives også en tilstand der foreldre ikke opplever at skolen tar fatt i voldsproblematikk, og ignorerer varsler fra foreldre.
I Fædrelandsvennen gjengis noen sitater fra både voldsutsatte barn og deres foreldre. Det er hjerteskjærende lesning.
– Ingen hører på meg. Det har ikke noe å si hva jeg sier. Jeg får kjeft uansett.
– Jeg har det så vondt at jeg ikke klarer å fortelle alt.
– De forstår ikke datteren min. Og de hører ikke på hva jeg sier i det hele tatt. Jeg gruer meg hver gang jeg skal i møte med skolen. Jeg føler meg så hakka på. Det føles som om jeg er i avhør.
Det er åpenbart innvandrerbarn som utsetter andre barn for vold. Under overskriften «Barn som slår» gjengir barneombudet i Kristiansand at det er «komplekse årsaker» til at små barn utsettes for vold.
– Det har vært en markant økning i saker som handler om vold og trusler. Særlig på barneskolen er det flere saker om vold. Dette handler om barn ned i 6–7 års alderen, forteller Sødal.
Sødal påpeker at årsakene til volden er kompleks. Det kan handle om mangel på annet språk eller ulike diagnoser. Andre kommer fra krigsherjede land.
Manglende språk, diagnoser og bakgrunn fra krigsherjede land kan absolutt være forklaringer på voldshandlinger, men samtidig unnlater barneombudet å nevne ordet voldskultur, og at denne kulturen påfører lidelse.
Importert vold
Når antallet voldshendelser og trusler eksploderer på få år, handler det nettopp om importert ukultur. Og mens elevombudet er tydelig på at skolene har et ansvar for ikke å snu ryggen til det som foregår, er hun samtidig selv ikke klar nok i å ansvarliggjøre innvandrerforeldrene.
– Når jeg snakker med disse barna så sier de at de ikke vil slå. Det er noe som kan skje når de blir sinte. Det er akkurat som det svartner og de mister seg selv. De vet at det ikke er bra. Barna, som ofte er gutter, er fortvilet, og foreldrene er fortvilet, sier elevombudet til Fædrelandsvennen.
At foreldrene fortviler er det sikkert ingen grunn til å mistro, men samtidig må de holdes ansvarlige for at barna deres utøver vold. Det er ingen barnefaglig hemmelighet at barn som utsettes for vold i hjemmet selv blir vodsutøvere. Det er derfor svært viktig å kartlegge i hvilken grad foreldrene selv slår barna sine, og ikke minst holde dem ansvarlige for volden. Det er ingen grunn til å tro at «internasjonal innflytelse fra YouTube» utløser voldshandlinger, slik elevombudet foreslår.
På ungdomstrinnet er det en økning i trusler. Dette skjer ofte i opphetede situasjoner, på sosiale medier, eller mer skjult som gjennom kroppsspråk. En elev kan for eksempel trekke fingeren over halsen når han ser på en medelev i klasserommet.
Sødal vil ikke si noe sikkert om hvorfor dette skjer, men peker på at en mulig årsak kan være internasjonal innflytelse fra YouTube og spill og lignende der en ser en hardere sjargong, skriver Fædrelandsvennen.
Forebygging av vold gjøres best ved å bruke kunnskap om voldskultur, og denne kunnskapen må inn i både skoler og helse- og sosialtjenester, slik som hos elevombudet.
– Det viktigste for oss er å kunne forebygge tidlig, og være flinke til å se elevenes språk. Bruk av vold og trusler kan være symptom på noe annet som foregår i elevens liv. Da blir det viktig å finne ut av det, sier elevombudet til avisen.
«Symptomet på noe annet» er nettopp at voldsutøvende innvandrerbarn langt oftere enn norske barn oppdras med vold.
Skolene svikter
Skoleåret 2020/2021 var elevombudet involvert i 125 enkeltsaker, oppsummerer Fædrelandsvennen. Det er i tillegg registrert 234 andre henvendelser. Det er likevel vanskelig å få en forståelse for elevombudets rolle. Er hun til støtte for voldsutsatte elever eller til støtte for voldsutøvernes foreldre?
Sødal forteller at hun ofte går inn som støtte for elever og foreldre i møte med skole og andre hjelpeinstanser.
– Det kan være en mamma som er alene, sliten og som føler seg underlegen i møte med skolen. Der kan hun alene møte seks stykker fra skolen og hjelpeapparatet. Det er mye følelser involvert. Da kan jeg være med som støtte, holde hodet klart og huske på ting man bør spørre om og protestere på beskrivelser vi ikke kjenner oss igjen i, forteller hun.
Det kan se ut som om det her er snakk om å være støtte for innvandrerforeldre som innkalles til samtale. Samtidig beskriver elevombudet en skole som svikter de barna som utsettes for overgrep i skolehverdagen.
– Flere henvendelser handler om vold, trusler eller seksuelle overgrep. Dette er store komplekse problemstillinger, og det er ikke alltid så lett for skolen å gjøre noe med. Det krever en samordnet tverrfaglig innsats, og den hjelpen er ikke alltid tilgjengelig, sier elevombudet.
– Samtidig skal foreldre kunne forvente at barnet er trygt på skolen. Der er loven absolutt. Men skolen har noen ganger problemer med å levere på dette punktet. Jeg opplever at det er et stort sprik mellom det Stortinget har vedtatt og de ressursene hjelpeapparatet har til rådighet.
At skolene ikke makter å skape en skolehverdag det barna er trygge er svært bekymringsfullt. Når elever utsettes for vold, trusler og seksuelle overgrep er det skolens ansvar å ta problematikken på alvor.
– Ofte tror foreldre at skolen vet mer enn de gjør. Det kan handle om at barn ikke forteller hva som skjer på skolen, eller at skolen ikke skjønner hvor alvorlig det er. Men når skolen blir gjort obs på det, vil det i det fleste tilfeller bli bedre. Skolen har en plikt til å handle, og vi ser at det får gode resultater når den plikten blir fulgt, sier Tone Martha Sødal.
Det er rett og slett tragisk at skolene ikke tar barns opplevelser på alvor, men føyser problematikken til side. Å utsettes for vold og trusler på skolen er alltid alvorlig for den opplever det. Da hjelper det lite med unnvikelse og frykt for rasismestempling.