Hatproblematikken – som ikke minst Arbeiderpartiet har gitt uttrykk for å være særdeles opptatt av – kan de nå få gjort noe med, siden de skal styre landet. Men hva de skal gjøre, utover å kaste HRS ut av statsbudsjettet fordi de påstår at vi bedriver «hatprat» og er en «rasistisk blogg», gjenstår å se.
Nettopp de udokumenterte påstandene om HRS er interessant. For ønsker vi et samfunn der noen kan påstå noe om andre, kanskje endog noe som i realiteten er et lovbrudd, som kan få store konsekvenser for adressaten, men ingen konsekvenser for avsenderen? For det er faktisk en straffbar handling å offentlig beskylde noen for rasisme uten grunn.
La oss i denne omgangen hoppe bukk over oss, for det er et uverdig politisk spill og lite realiteter. Men for privatpersoner som blir kontaktet av politiet for såkalte «bekymringssamtaler», som i realiteten må bety at de «mistenkes» for en eller annen form for hatprat, eller såkalte hatefulle ytringer, er nok opplevelsen en helt annen.
Taust fra Justisdepartementet
Vi har i to omganger tatt opp problematikken med politiets bekymringssamtaler. Den ene saken handlet om «Arne», en voksen mann med familie, som ble oppringt av politiet for en slik samtale en søndagskveld. Den andre saken handlet om 16-årige «Ola» som ble innkalt til en slik samtale sammen med foreldrene.
Sakene har til felles at de kontaktede fikk vite i samtale med politiet at de ikke hadde gjort noe kriminelt, men at politiet var bekymret – uten å fortelle konkret hva de var bekymret for.
Men kan politiet faktisk drive med dette?
I e-post til Justisdepartementet, attestert justisminister Monica Mæland, den 7. september og purret den 10. september – som vi enda ikke har fått svar på – lød det som følgende:
Hei,
For kort tid tilbake hadde vi en sak om «Arne» som fikk en telefon fra politiet om en «bekymringssamtale» relatert til «hat». Arne fikk ikke vite hva bekymringen konkret gikk ut på, bare at politiet hadde blitt kontaktet av Kripos da de hadde fått inn tips om Arne. Det ble ikke sagt noe mer om hva disse tipsene gikk ut på.
I ettertid er vi kontaktet av andre som har opplevd det samme, og personer som er bekymret for det som noen mener er de første tegnene på en politistat.
Vi antar at overnevnte fremgangsmåte er et ledd i arbeidet med å stanse såkalt netthets (Operasjon nettroll, jmf. også politiets strategidokument for 2021-2025 «I forkant av kriminaliteten») og har i sakens anledning noen spørsmål til justisminister Monica Mæland som vi håper vi raskt kan få svar på.
NB: Vi gjør oppmerksom på at vi ikke snakker om straffbare ytringer som trusler eller oppfordring til vold eller andre straffbare handlinger. Vi er konkret interessert i det som kan defineres som potensielt straffbare ytringer opp mot det som i Grunnlovens § 100 omtales som «frimodige ytringer».
1) Vår oppfatning er at politiet forholder seg til upresise og langt videre definisjoner av hets og hat enn straffeloven gir tilgang til. Hva er statsrådens oppfatning av dette?
2) I flere tilfeller blir vi fortalt at politiet i sine «bekymringssamtaler» med «mistenkte» ikke konkret forteller hva mistanken går ut på. Er dette en strategi statsråden stiller seg bak?
3) Hvis nei på spm. 2: Hva vil statsråden gjøre for å få en slutt på det? Hvis ja: hva er statsrådens begrunnelse?
4) Grunnloven (§ 100) tillater ikke forhåndssensur eller andre forebyggende forhåndsregler av ytringer (med to unntak). Anser statsråden at politiets forebyggende arbeid ved telefon eller hjemmebesøk hos (intetanende) privatpersoner ivaretar denne grunnlovsbestemmelsen?
Det er kanskje ikke så rart at det er taust fra politiets øverste myndighet, fordi det er lite – eller rettere sagt: ingenting – som tyder på at politiet har lov til denne praksisen. Faktisk kan den være grunnlovsstridig.
Operasjon Nettroll
Den 5. mai 2021 kunne vi lese på NRK at politiet skal stanse såkalte nettroll.
«Oppretter Operasjon nettroll for å straffeforfølge hatefulle ytringer og trusler mot politikere på sosiale medier.»
Bakgrunnen var at daværende Klepp-ordfører Ane Mari Braut Nese (H) fortalte fra kommunestyrets talerstol om hatefulle ytringer, vold og hets mot henne og familien i kommunens offentlige diskusjon om innføring av bompenger. Braut Nese applauderte politiets satsing:
– Det de gjør er ganske moderne. Å gå ut på nett hvor folk er, mener jeg. Jeg vil gjerne skryte av politiet. Dette er veldig bra.
Politiet repliserte:
– Hat og trusler har blitt en alvorlig samfunnsutfordring. Ikke bare for dem som mottar truslene, men også familie og omgangskrets. Vi skal forebygge. Vi skal avdekke. Og vi skal etterforske straffbare ytringer mot politikere på nett, sier Grete Winge, leder for felles enhet for kriminalitetsforebygging i Sør-Vest politidistrikt.
NRK refererte ukritisk til prosjektet blant annet ved å vise til at i første omgang skal politiet følge med på Facebook, men også på «kommentarer som er eller kan være straffbare i andre sosiale medier».
Det sentrale her er kan være. Ingen klokker ringer hos NRK – eller politiet. Det er himmelvid forskjell på noe som høyst sannsynlig er straffbart og noe som kan være straffbart.
Denne problematikken har vært forsøkt tatt opp i offentligheten, men da på kronikkplass. Dessverre er det ingen medier som følger opp. Tausheten er på mange måter talende.
Klart definerte grenser
La oss gå til 1. juni 2021. Da har Anine Kierulf, Jon Wessel-Aas, Vidar Strømme (alle jurister) og Arne Jensen (Norsk Redaktørforening) en kronikk i Aftenposten med tittelen «Ord bør møtes med ord». Bakgrunnen var den såkalte hetsen mot daværende byråd Lan Marie Berg (MDG) i Oslo (nå stortingspolitiker). Kronikkforfatterne påpeker at trusler mot politikere kan være straffeskjerpende, da slike trusler også ansees som en trussel mot demokratiske institusjoner.
Men problematikken reiser også noen vesentlige og prinsipielle spørsmål, hvor de viser til Grunnlovens § 100:
«Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser.»
Stikkordet er klart definerte grenser. De fastslår at grensen for «frimodige ytringer» går ved trusler. Det er noe mer komplisert å finne ut av hva som er oppfordringer til ulovlige handlinger eller personforfølgelse, men også det lar seg gjøre, heter det. Men så kommer utfordringen: hva er hatefulle ytringer?
Straffeloven § 185 (om hatefulle ytringer, eller den såkalte rasismeparagrafen) blir sitert i sin helhet, der det påpekes at etter rettspraksis «fremstår terskelen for å rammes av bestemmelsen vesentlig høyere enn det ordlyden i bestemmelsen gir inntrykk av». Altså er det langt vanskeligere å bli straffet etter denne paragrafen enn hva ordlyden kan forlede oss til å tro. Og det er et problem, for «lovene våre bør gi uttrykk for hva reglene faktisk går ut på». Vi må ha et klart skille mellom hva som er lovstridig og hva som ikke er det, påpeker kronikørene.
I den pågående debatten (om Lan Marie Berg, red.) heier nå politikere, kommentatorer, debattanter og sågar redaktører frem politiet som den instansen som skal rydde opp på nettsteder med ugreie ytringer. Det er, mildt sagt, problematisk. (min uthev.)
For det første fordi det er åpenbare prinsipielle utfordringer ved å overlate ansvaret for offentlighetsrøktingen vår til politiet.
Når en politiadvokat sier til Dagbladet at folk kan «bli kontaktet i forebyggende øyemed selv om ytringene deres ikke er å regne som straffbare», og at «Det er aktuelt å ta kontakt med personer som beveger seg på grensen, og som vi frykter at kan komme til å tråkke over i det straffbare», så er det grunn til å passe på.
Det er absolutt all grunn til å passe på – men hvem gjør det?
Grunnlovsstridig
To personer har prøvd. Det er idéhistoriker Carl M. Frøland og jurist Thorkil H. Aschehoug. I Dagbladet 28. juli spør de om Operasjon Nettroll bryter Grunnloven, fordi politiet sier de skal forebygge straffbare ytringer.
Kronikørene viser til at politidirektør Benedicte Bjørnland uttaler i strategidokumentet for 2021–2025 («I forkant av kriminaliteten») blant annet at «Forebygging sparer samfunnet for økonomiske og menneskelige kostnader» og «Forebygging er derfor politiets hovedstrategi og skal ligge til grunn for all oppgaveløsning». I dette arbeidet har politiet forholdt seg til Straffelovens § 185 (jamfør lenke over) og § 263 som omtaler trusler, altså det som etter all sannsynlighet er lovstridig (til tross for problematikken med § 185).
Men så peker de på politiets praksis med «forebyggende samtaler» eller såkalte bekymringssamtaler, hvor de har fanget opp et annet sentralt element med Grunnlovens § 100 (jamfør lenke over), nemlig fjerde ledd:
«Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler kan ikke benyttes med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder. Brevsensur kan ikke settes i verk utenfor anstalter.»
Her er det interessante både forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler. Ingen av delene er lov, utover angitte unntak, fastslår de.
Politiet har ikke anledning til å forebygge straffbare ytringer på samme måte som straffbare handlinger. Dette grunnleggende poenget understrekes i det interne politinotatet «Forebyggende tiltak mot netthets. En vurdering av de rettslige rammene», skrevet av politiinspektør og dr.juris. Kai Spurkland.»
Spurkland fastslår her at «politiet skal som hovedregel ikke gjennomføre forebyggende samtaler med enkeltpersoner med mindre personer på eget initiativ tar kontakt med politiet», samt at «politiet skal ikke oppsøke personer hjemme for å gjennomføre forebyggende samtaler, med mindre det er nødvendig for å avverge andre lovbrudd enn straffbare ytringer (Spurklands kursiveringer).
Frøland og Aschehoug viser også til at disse bekymringssamtalene langt fra er harmløse.
Det er rimelig å anta at den politiet oppsøker for å ha framsatt en ytring, vil oppleve dette både ubehagelig og stigmatiserende. Slik oppsøkende politivirksomhet kan rett og slett oppleves skremmende. Denne praksisen har dermed en potensielt «nedkjølende effekt». (min uthev.)
Denne «nedkjølende effekten» kan være at de som erfarer en slik henvendelse fra politiet, eller som hører om slike henvendelser, utøver selvsensur eller kanskje trekker seg helt ut av den offentlige samtale.
Hvordan kunne politiet påbegynne, og deretter i en årrekke fortsette en slik praksis, uten først å ha foretatt en rettslig vurdering opp mot Grunnloven § 100? Hvor mange er gjennom åra blitt utsatt for slik grunnlovsstridig forebyggingsvirksomhet? Og pågår denne politipraksisen fortsatt? Vi oppfordrer politidirektør Benedicte Bjørnland til å besvare våre spørsmål.
At den pågår enda, beviser jo våre nylige saker (som også har skjedd nylig).
Bør bekymre
Den 20. august svarer politidirektør Benedicte Bjørnland i Dagbladet på Frøland og Aschehougs utfordring, men svaret bærer preg av at hun fossror. Hun sier blant annet at «forholdet mellom ytringsfrihet, straffbare ytringer og politiets forebyggende rolle i samfunnet er viktig å diskutere», at «ytringsfriheten er en grunnleggende menneskerettighet» i tillegg til å være «en av grunnsteinene i demokratiet vårt».
Det skal ikke være tvil om at politiet har en plikt til å verne og legge til rette for alle lovlige ytringer. Grunnloven gir også et særlig forbud mot forhåndssensur.
Da skulle jo egentlig saken være ute av verden, gitt problemstillingen. Men neida, Bjørnland peker på at det finnes «begrensninger i ytringsfriheten» og peker direkte på det som faktisk etter all sannsynlighet er lovstridig – som ingen betviler eller stiller spørsmål ved (fortsatt gitt problematikken med § 185).
Så kommer det: politiet skal, ifølge Bjørnland, «prioritere å starte etterforskning av potensielt straffbare ytringer som har funnet sted». Men hva som ligger i «potensielt», som jo faktisk er hovedproblemet her, sier hun ingenting om. Hun peker heller på at det «kan det være sammensatte grunner til å ta kontakt med enkeltpersoner i forebyggende sammenheng», uten at det heller eksemplifiseres. (mine uthev.)
«Svaret» får Frøland og Aschehoug å gripe til pennen igjen, men det tar flere uker før de kommer på trykk – faktisk ikke før dagen etter stortingsvalget.
Heller ikke Frøland og Aschehoug er imponert over hva Bjørnland serverer. De viser til at hun «bruker mest plass på forhold vi ikke har tatt opp, og hun besvarer ikke direkte våre spørsmål». Men de fanger også opp at nettopp det unnvikende svaret ligner mye på en erkjennelse om at deres «kritikk av politiets forebyggingspraksis som grunnlovsstridig, er korrekt».
Vi argumenterte for at politiets arbeid med å forebygge straffbare ytringer er i strid med Grunnloven § 100 fjerde ledd, altså forbudet mot forhåndskontroll («Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler»). Politidirektøren bestrider ikke denne vurderingen. Hun skriver derimot: «Politiet skal ikke gripe inn ovenfor enkeltmennesker eller organisasjoner for å forebygge straffbare ytringer alene». Dermed vedgår hun i realiteten at politiets ytringsforebygging er i strid med Grunnloven.
Frøland og Aschehoug mener at politiets praksis med slike samtaler mest av alt ligner en politistat:
Ytringsforebyggende tiltak som tar sikte på å intimidere borgere, hører hjemme i en politistat – ikke i en liberal rettsstat. Grunnlovens forbud mot forhåndskontroll skal nettopp avverge en slik utvikling.
Utfordringer
At slike bekymringssamtaler skremmer og gjør folk engstelige – og også forbannet – kan vi bekrefte gjennom de tilbakemeldinger vi har fått. Men denne formen for kontakt med politiet gjør noe annet også: folk mister tillit til politiet, og det er noe av det farligste politiet utsettes for. Da blir det ikke bedre om de utsetter seg for det selv.
En annen ting som politidirektør Bjørnland (og Justisdepartementet) bør utfordres på, er praksisen med ikke å konkret fortelle hva de faktisk er bekymret for når de først tar kontakt. Det forsterker bare Frøland og Aschehougs «nedkjølende effekt» – at en får folk til å tie om det politiet mener kan være, eller bli, ubehagelig, eventuelt det som kan ende opp i straffbart. Eller handler det om at politiet frykter for «hevnaksjoner» for sensitive lovlige ytringer? Men da må politiet finne en praksis som er innenfor lovens rammer, og som både ivaretar behovet for forebygging og ytringsfriheten.
Politidirektøren og Justisdepartementet bør i tillegg utfordres på «frivilligheten» med slike bekymringssamtaler. Ingen av våre kilder opplever noen frivillighet. I det interne politinotatet «Forebyggende tiltak mot netthets. En vurdering av de rettslige rammene» av Kai Spurkland, som Frøland og Aschehoug viser til, heter det blant annet (s. 20, våre innlagte lenker):
Hvis politiet tar kontakt for en forebyggende samtale er den klare hovedregelen at en slik samtale skal være basert på frivillighet. Som nevnt i pkt. 3.1 må et samtykke være fritt, informert og overveid. Politiet må derfor være tydelig på at det er et tilbud om en samtale, ikke et pålegg. Politiet må videre informere om formålet med samtalen og hvordan den skal gjennomføres.
Det å pålegge noen å gjennomføre en slik samtale eller å påtvinge noen en slik samtale ved å oppsøke vedkommende er et inngrep som vil kreve hjemmel i lov. Hvis det gjelder personer under 18 år vil pl. § 13 om bekymringssamtale kunne være aktuell. For personer over 18 år er det bare pl. § 7 som kan tenkes å gi hjemmel for påtvungen samtale.
Pl. § 7 kan ikke brukes for å påtvinge noen en samtale alene for å forebygge straffbare ytringer. Se mer om årsaken til dette i pkt. 3.5. Pl. § 7 kan derimot være aktuell hvis det er snakk om å avverge andre straffbare handlinger som vold og skadeverk. Det vil trolig ligge innenfor § 7 å oppsøke noen for å stille spørsmål som er nødvendig for å avklare om det er grunn til å frykte for fremtidige straffbare handlinger som ligger nær fram i tid. Det er mer usikkert om politiet kan pålegge noen å møte til en samtale. Det mest hensiktsmessige vil trolig være å tilby en samtale, og vurdere å oppsøke hvis vedkommende ikke vil møte. De alminnelige vilkårene for å anvende § 7 må være oppfylt, det vil blant annet si at det må være en rimelig mulighet for at det vil skje en straffbar handling, faren må ligge nært i tid og tiltaket må være nødvendig og forholdsmessig.
Siste ord i denne saken bør ikke være sagt.