I et intervju hos Bulletin forteller Ann Heberlein om egen skjebne – en skjebne som mange «av oss» kan kjenne oss igjen i. Oss er i denne sammenheng det Heberlein kaller de «borgerlige», som kunne vært presisert til innvandringsrealistiske borgerlige.
Ikke bare er Heberlein en kjent forfatter og kulturskribent, hun er også filosof og teolog. Men det hjelper ikke å ha «papirene i orden» når en legger seg ut med den taktfaste offentlige opinionen. Og den takten klappes sterkere i Sverige enn i mange andre land.
Skjebnesvanger nyttårsaften
Heberleins nedtur startet en nyttårsaften i Tyskland, nærmere bestemt i Köln, uten at Heberlein var der i det hele tatt. Men vi snakker nyttårsaften 2015 og alle husker vel hva som skjedde den natta. Etter denne kvelden ble hundretalls seksuelle overgrep mot kvinner anmeldt.
Nesten alle de mistenkte overgriperne hadde innvandrerbakgrunn og mange av disse hadde nylig tatt seg til Tyskland via folkevandringskrisen utløst i 2015. Men denne informasjonen prøvde tyske myndigheter å holde unna offentligheten. Folkevandringskrisen, der over 1 million asylsøkere tok seg bare til Tyskland, var prøvelse nok for forbundskansler Angela Merkel som hadde lovet eget folk og hele verden at dette skulle vi klare.
Nå var det ikke bare i Tyskland informasjonen om innvandrermennenes seksuelle overgrep skulle forties. Vårt eget NRK var ikke noe bedre, og de ble visstnok veldig lykkelig da de kunne skilte med følgende overskrift: «Like mange tyskere som syrere mistenkt etter Köln-overgrepene» (senere, etter kritikk, endret de overskriften til «Flest nord-afrikanere mistenkt etter Köln-overgrepene», uten at det fremkom i saken). I svenske medier var de, selvsagt, enda mer forsiktig med å omtale saken.
Denne nyttårsaften har Heberlein livet sitt fullt på stell. Hennes daværende nye bok skulle markedsføres av Bonniers som «årets bok», en av hennes bøker skulle bli film, og hun kunne velge og vrake hvem hun ville skrive for. Hun er nyforelsket og bor i et townhouse i sentrale Lund, forteller Bulletin.
Köln-overgrepene opprører Heberlein og det opprører henne at den offentlige samtalen om hva som skjedde i hennes tolkning er et forsøk på relativisere overgrepene. Så hun griper til pennen – for å oppleve å bli avvist av både Dagens Nyheter og Sydsvenskan. Hun legger ut saken på egen Facebookside, den snappes opp av Expressen.
Og pang! – da gikk nyttårsraketten i bakken.
Fra fakta til løgn
Det var imidlertid ikke første gang Heberlein skrev om overrepresentasjon av menn fra MENA-land for seksuelle overgrep og vold. Det samme har hun gjort flere ganger, blant annet i en lærebok om seksualetikk ti år tidligere (2005). Der pekte hun også på kulturelle faktorer som en forklaringsvariabel. Det mente hun er bra, fordi normer og verdier kan endres. (Og det kan det kanskje, men neppe på en generasjon.)
Men nå opplevde hun altså at offentlige meningsbærere, særlig kvinner, som i tillegg omtalte seg selv som feminister, ikke klarte å stå kollektiv opp for kvinner. Overgriperne i Köln var nemlig det samme som svenske menns overgrep, tegnet og forklarte «feministene».
Heberlein ga imidlertid ikke opp og fortsatte å diskutere temaet i ulike fora. Selv mener hun at det var hennes bakgrunn som akademiker som fikk henne til å tro at så lenge hun fant frem nok fakta, så ville motstanderne bli enige med henne. Så feil kan en ta. For fakta og sannhet har usedvanlige dårlige kår i innvandringsdebatten, det kan HRS skrive under på.
– Jeg trodde jeg hadde en posisjon i den svenske offentligheten som gjorde at jeg hadde en slags troverdighet, ikke minst i voldtektssaker fordi jeg har skrevet så mye om det. Jeg tror det var der min største feilvurdering lå, at jeg ikke hadde statusen jeg trodde, sier Heberlein.
Det kan sikkert være en delforklaring, men neppe mer enn det. Visst vil motstanderne gjøre alt de kan for å redusere statusen, som for eksempel Heberlein opplevde hos P1 der hun ble introdusert som «debattant» og ikke forfatter, forsker eller med doktorgrad i teologi, mens de to andre i studio, en kjønnsforsker og etterforsker ved politiet og en doktorgradsstudent i sosiologi, begge ble titulert som forskere.
Heberlein har erfart det samme som enhver innvandringsrealist opplever: Jo mer fakta, jo bedre analyser, jo bedre resonnementer, jo mer tall, desto større blir motstanden – og den blir mer og mer irrasjonell. Og på ett eller annet punkt bikker det irrasjonelle over til regelrette løgner, baksnakkelser og rykter, gjerne om deg selv som person.
Arbeidsledig, blakk og gjeldstynget
Heberlein har blitt utsatt for samme strategi som HRS. Mens vi ble karakterisert som et underbruk av det «grusomme» Fremskrittspartiet, ble Heberlein klistret opp til det like «grusomme» Sverigedemokraterna. Det fikk Heberlein til å melde seg til tjeneste hos Moderaterna, uten at hun klarte å komme seg inn i riksdagen.
Hun hadde forlatt sin stilling ved Lunds universitet, da hun opplevde seg frosset ut. Det handlet også om (den heller ikke ukjente strategien) at en student klaget på henne, som hun igjen fryktet kunne påvirke hennes kandidatur til riksdagen. Samtidig hadde hun et løfte fra nettstedet Ledarsidorna om en deltidsjobb, som i ettertid viste seg å være et luftslott.
Da 2019 starter er hun arbeidsledig, blakk og gjeldstynget. Huset skal selges på auksjon, ingen medier ønsker å publisere tekstene hennes og Bonniers har brutt avtalen. Søknader om jobb som lærervikar i forskjellige deler av Skåne gir ingen napp.
Hun starter en ryddejobb på sosiale medier som hun har holdt aktiv som en politisk vei til riksdagen. Twitter-kontoen stenges og hun stryker alle hun ikke kjenner på Facebook. Da forsvinner også mange av de kommentarene som hun ikke har vært komfortable med.
Når hun har blitt anklaget, også av journalister, for å holde «en hard tone» i sosiale medier, har det faktisk handlet om tonen i kommentarfeltene, mener hun. Hun påpeker også at den harde tonen, til tider krigsretorikken, på venstresiden slipper unna.
– Et eller annet sted er det en veldig skjevhet og ubalanse i hvordan man bedømmer mennesker og deres meninger avhengig av hvilken leir en plasserer dem i. Og det mener jeg er et problem, sier Heberlein.
Nå får andre ta over
En av tingene hun opplever som plagsomt i løpet av disse årene, er at hun ikke bare ble fratatt inntekten og æren, men også identiteten som skribent og forfatter. Hun famler fortsatt etter en slags identitet, forteller hun, selv om hun liker å være kontorsjef (hun jobber i dag som kontorsjef for Moderaterna i region Skåne), så føler hun som ikke som en kontorsjef. Hun skriver også litt, men kan ikke velge og vrake som før.
Heberlein mener hun har bidratt til en bredere debatt i Sverige, men at det ikke var verdt det for egen del. Samtidig etterlyser hun andre med meningers mot. «Se deg omkring», sier hun til Bulletins utsendte der de sitter på en uterestaurant i Malmö, «hvor mange av disse menneskene gjør noe for å forandre verden?» og fortsetter:
– Det er ganske mange av dem som ikke gjør noe. Hvorfor skal jeg ha det ansvaret? Jeg har ikke det. Jeg driter i det, nå er det noen andre som får ta over, sier hun og ler.
Hun anbefaler imidlertid andre ikke å gjøre samme feil som henne. Det er viktig å ha allierte, sier hun, og peker på hvor flinke folk på venstresiden er til å organisere seg og gå i flokk, også når det gjelder å forsvare noen andre i flokken. Her ligger kanskje kjernen av problemet: har du først blitt innvandringsrealist, har du brutt så mange barrierer at det ikke er så mange å alliere seg med. For de holder gjerne klokelig kjeft av hensyn til seg selv, familien sin og jobben. Imens får landet seile sin egen sjø med politikere og medier trygt plassert i de pene salongene.