«Den nye» politiske venstresiden, som jeg antar skal favne langt inn på høyresiden, ser strukturell rasisme som vestlige lands egentlige fundament, hevder Ayaan Hirsi Ali.
«Uansett hva de forstår eller ikke, sier progressive stemmer noe som minner bemerkelsesverdig om det samme. Også i deres øyne er Vesten ond og hjemsted for grunnleggende strukturer som kun tjener den hvite, heterofile mannlige undertrykkeren. Så når islamister kommer innom og forteller deg at Allah har gitt deg et høyere formål som vil kulminere med at ondskapen i Vesten opphører, da har unge britiske muslimer allerede kommet halvveis. Hat til sitt eget land er det eneste de kjenner», skriver Hirsi Ali i Unherd.
Dette hatet, eller selvpiskingen, vil jeg tro mange kjenner seg igjen i, men det er kanskje mer tvilsomt å hevde at det kommer fra «progressive stemmer». Vi forbinder gjerne progressiv med noe positivt og noe som er verdt å jobbe for. Kanskje et mer passende begrep hadde vært «defaitistiske stemmer», som betyr at de samme er nederlagstroe og villige til å gi opp.
I alle fall er det nettopp defaitisme som preger Hirsi Ali sin tekst.
Restriksjoner
Hirsi Ali forteller at i de nesten 30 årene hun har bodd i Vesten, har diskusjonen om politisk islam vært preget av én ting: troen på at den på magisk vis vil forsvinne.
Hun viser blant annet til det terrorangrepet på parlamentsmedlem David Amess i London 15. oktober i år, som ble drept med kniv på et politisk møte i en kirke. Drapet fremstår allerede som «gamle nyheter», og dermed borte fra den offentlige samtalen. Det mener hun delvis skyldes «rapporteringsrestriksjonene» som ble innført etter at en mistenkt ble siktet: «Ali Harbi Ali er ikke en morder før det er bevist.»
Hirsi Ali kunne vel så gjerne brukt et enda grellere eksempel, da til våre egne hjemtrakter, nemlig de fem drepte på Kongsberg. Men antakelig har ikke Hirsi Ali hørt om denne tragedien, tross internasjonal oppmerksomhet, og det kan vi etter all sannsynlighet også tillegge rapporteringsrestriksjoner.
Kort etter drapene ble offentligheten fortalt at den nå identifiserte Espen Andersen Bråthen (37) var konvertitt til islam. PST uttalte at angrepet var et klassisk islamistisk angrep, og fremsto som en terrorhandling av den typen de advarer mot i sine trusselvurderinger. Dette forteller oss indirekte mye, men den offentlige tausheten om hva som egentlig skjedde i ettertid er slående. Et «klassisk islamistisk angrep» innbefatter ikke pil og bue, som det nå ryktes om var et armbrøst, men stikkvåpen, og det var nettopp stikkvåpen Bråthen drepte de fem med. Type stikkvåpen går det også rykter om, som igjen taler i retning klassisk islamistisk angrep. Men på samme måte som det skal bevises at Ali Harbi Ali er en morder, skal det bevises at Espen Andersen Bråthen (kun) handler om psykiatri. Det er kanskje slik noe på «magisk vis» forsvinner.
Ingen kan unngå rapporteringsforskjellene på et klassisk høyreekstremt terrorangrep og et klassisk islamistisk. Men dette må ikke hindre oss, som Hirsi Ali etterlyser, å ha en offentlig samtale «om måten vi reagerer på – eller enda viktigere – ikke reagerer på terrorhandlinger».
Demoniserer oss selv
Troen på at islamismen, som Hirsi Alis sier i sitt vesen er et angrep liberalismen, ville forsvinne, innebærer også en slags tro på at bare vi ikke snakket så høyt om denne ideologien, så ville den vestlige ideologien vinne frem. Men slik fungerte det tydeligvis ikke, fastslår hun.
Hun ser heller fremveksten av en ny type defaitisme.
«Tenk deg at du er en ung britisk muslim. På skolen og universitetet blir du gjentatte ganger advart om Storbritannias koloniale røtter; at landet foreldrene dine flyktet til, i håp om å slippe unna forfølgelse og anarki, er årsaken til det hele. Og så blir du fortalt: ikke bekymre deg, det er ikke din feil. Du er bare et offer; onde hvite mennesker har alle skylden.»
Det er kanskje Vestens overlegenhet som gjør at vi demoniserer oss selv, eller at vi «ser stort på» å bli demonisert av typisk personer med brun hud, jamfør Black Live Matters-kampanjen. Men Hirsi Ali har et annet poeng, nemlig at islamister utnytter denne situasjonen med såkalt dawa (kort fortalt: invitasjon til islam, eller misjonering på vår kristne språkføring). Islamisters dawa oppmuntrer muslimer til å omfavne deres ekstreme ideologi og avvise Vesten. Vestlige samfunn stemples som ugudelige og syndige, som enten må reformeres eller ødelegges.
Innflytelsen fra dawa er dypt bekymringsfullt for hele Vesten, sier Hirsi Ali, som også minner om at muslimske samfunn må gjøre mer for å hindre at deres barn blir trukket inn i ekstremisme.
Rett tid?
Forskjellen mellom islamistenes og «vår egen» demonisering av Vesten, er at det er et problem vi har skapt selv, sier Hirsi Ali. Men nettopp fordi vi har skapt dette problemet, så kan vi også fikse det, understreker hun. Det mest åpenbare å begynne med, er å utarbeid læreplaner som ikke fremstiller gamle kolonimakter som onde på alle måter. Samtidig må liberalister riste av seg defaitismen og konkurrere med uønskede ideologier.
«Til nye innvandrere, så vel som våre egne skoleelever, må vi lære bort den utrolige suksesshistorien om vår livsstil. Vi må minne våre yngre generasjoner om hvorfor det er bedre å bo i Storbritannia enn for eksempel Somalia. Svaret er ikke mystisk. Jeg føler absolutt ingen skam ved å si det: der blir kvinner behandlet som annenrangs borgere, og barbari trenger inn i alle aspekter av livet ditt. Der har du ingen frihet eller rettssikkerhet», skriver Hirsi Ali, og legger til at i «Vesten har vi derimot alt dette og mer til».
Hirsi Alis understreker at vi ikke vil beseire politisk islam før vi bestemmer oss for at Vesten er verdt å forsvare.
Poenget ligger godt oppe i dagen, men likevel underlegger vi oss myten om det generelt rasistiske Vesten. I Norge kunne vi sist i dag høre om teaterstykket, «De må føde oss eller pule oss for å elske oss», som handler om svarte kvinners møte hverdagsrasisme.
«Felles for dem er erfaringen av hva deres hud gjør med andres blikk på dem – og om majoritetsbefolkningens forståelse av hva minoritetsgrupper kan tillate seg å si og gjøre. Om begrensningene det fører til. Men også om hvordan de som individer forholder seg til dette, hvordan de plasserer seg i et ordskifte der tema er dem selv», sier NRKs anmelder, og det heter at det «er rett stykke til rett tid». Hvorfor dette fokuset på hudfarge? Med henblikk på tittelen høres det mest ut som om Norge skal demoniseres og selvpiskes, men kanskje det hadde hjulpet bedre med råd og informasjon om hvordan man for eksempel steller krusete hår (som i stykket fremkommer som hverdagsrasisme)?
Rasisme synes mer og mer som alt og ingenting. Begrepet er ødelagt, men de etablerte mediene skjønner det ikke. Strukturell rasisme er blitt vestlige lands egentlige fundament, slik som Hirsi Ali sier. Da må vi etter all sannsynlighet ta politisk islam med på lasset og Vesten blir taperen. Er det verdt det?