Kristine Sterud, debattansvarlig i Medier24, mener det var feil av Nettavisen å publisere videoer av gårdagens kniv- og skytedrama på Bislett. Det er primært timingen Sterud mener er feil, samt at Nettavisen sendte pushvarsler etterhvert som dramaet utfoldet seg.
For samtidig som de andre mediene sender meg pushvarsel om at situasjonen er uavklart, at politiet ikke vet om det er flere med våpen eller flere som er skadet, sender Nettavisen meg et push. Med en advarsel om at det er sterke inntrykk, får jeg beskjed om at video av hendelsen er lagt ut for allmenheten.
Mannen er i krise. Selv om ansiktet er sladdet, er kanskje de mest dramatiske minuttene av livet hans kringkastet på internett.
Kort tid senere skal det vise seg at det også var blant de siste minuttene av mannens liv.
Kriser
Det er åpenbart for enhver som fulgte de ulike mediehusenes dekning av knivangrepet på politiet og politiets påfølgende dødelige skudd mot knivmannen, at gjerningspersonen selv var i krise.
Reelt sett var flere i krise i øyeblikkene som ble dokumentert. Opplevelsen var kritisk for politiet, men også for tilfeldig forbipasserende som kunne blitt eller ble angrepet av mannen. Men personlige opplevde kriser kan ikke, og skal ikke, gjøre at mediene unnlater å publisere.
Ikke bare har krisene på Bislett tirsdag nyhetsverdi. Mediedekningen er avgjørende for at publikum skal vite hvordan kriser arter seg, hvordan politiet forsvarer allmennheten og sist, men ikke minst, gi et viktig innblikk i en virkelighet som sjeldent fanges på film.
Hensynsfullt
Raskt tirsdag sendte NTB ut en henstilling til pressen, etter oppfordring fra politiet, om å sladde videoene som ble lagt ut.
I forbindelse med den alvorlige hendelsen ved Bislett i dag tidlig registrerer Oslo politidistrikt at det ligger usladdede videoer ute, skriver pressesjef Unni T. Grøndal i Oslo-politiet i en e-post til NTB.
– Vi henstiller mediene om å sladde videoer som publiseres av hensynet til vitner og personvernhensyn, skriver hun.
Og mediene sladdet, vel vitende om at pårørende ennå ikke var varslet. Faktisk gikk enkelte medier lenger enn som så i sin «hensynsfulle» adferd. Statskanalen NRK var så «hensynsfulle» at de i Dagsrevyen tirsdag kveld «sladdet» vesentlig informasjon fra nyhetsdekningen av saken. Knivdesperadoens allahu akbar-rop ble ikke nevnt, men også mannens bakgrunn ble publikum «skånet» for.
Da undertegnede fortsatte TV-tittingen på statskanalen, sendte NRK2 en dokumentar om den norske presten Leif, som etter over 30 år som prest i Sverige, besluttet å konvertere til islam og flytte til Marokko. Det totale inntrykket etter statskanalens kveldssendinger var at hensynsfullheten ikke bare går langt, den tipper over i absurditeter.
Slik ser det ut
Få av oss får heldigvis ikke oppleve nærkontakt med knivdesperadoer. Men det betyr ikke at knivangrep ikke skjer. I Norge lever åpenbart noen, blant annet Medier24s debattansvarlige, i den tro at å bevitne slike angrep utgjør en eller annen form for fare for landets mediekonsumenter. «Ikke se på det», eller om enda mer grafiske videoer enn tirsdagens; «ikke se, ikke spre» har blitt et slags mantra.
Da norske Maren Ueland og danske Louise Vestager Jespersen ble drept under en fottur i Atlasfjellene i Marokko, la terroristene ut en video som viser at de unge kvinnene ble strupeskjært og deretter fikk hodene kappet av. Det er forståelig at politiet den gang gikk ut og advarte mot både å se og spre videoen, det er et så grotesk innhold at enhver kan bli traumatisert av å se det, men mediene tok den gang det type «ansvar» som Steruds ønske raskt ville resultere i; de la slør over hva som egentlig skjedde.
Uten publiserte videoer av denne terrorhandlingen, kunne medienes beskrivelse av at de to jentene var «stukket» og hadde «skader i halsen» blitt stående, vel vitende om at publikum ikke fikk reelt innblikk i virkelighetens ekstreme brutalitet.
Dokumentasjon av virkeligheten er avgjørende for at publikum skal kunne følge samfunnsutviklingen. Nyhetsformidlingen tirsdag var slik sett eksemplarisk, der en rekke medier publiserte videoer fra stedet. Virkeligheten så slik ut, enten den i etterkant blir en historie om psykiatri eller terror. Det er vesentlig at publikum gis innblikk i at ulike årsaker faktisk kan utspille seg i helt like handlinger.
Et tankekors
I politiets drapsoversikt for 2020 oppgis at «i perioden 2011–2020 ble kniv og stikkvåpen benyttet som våpen i 49 % av sakene, mens andelen i 2020 var 57 %.» I samme periode ble hele 141 mennesker drept med kniv. Det ser ut som i gårsdagens hendelse, med unntak av at gjerningspersonene får gjennomført sin misjon. Det ser like bestialsk og brutalt ut selv om det ikke er tatt opp på video.
Kongsbergdrapene 13. oktober i år er heller ikke filmet, ei heller har politiet vært rause med informasjon om verken drapsvåpen eller ofrenes tilstand da de ble funnet. I lengre tid ble publikum informert om at de var drept med pil og bue, til tross for at sannheten var at også disse drapene ble begått med stikkvåpen.
Det bør være et tankekors hvorvidt betryggende retorikk om «engangshendelser» og «psykiatri» reelt sett er i publikums interesse, for retorikken kan ikke endre det faktum at drapene er begått – i all sin gru.
Et annet tankekors er at politiet har sluttet å føre statistikk over knivstikkinger. Det finnes verken lokal eller nasjonal statistikk over dette etter at registreringen forsvant ut i forbindelse med at den nye straffeloven ble innført 1. oktober 2015.
Etter en bølge med knivstikkinger i Oslo sitter mange med inntrykk av at problemet har økt. Men politiet sluttet å føre statistikk over knivstikkinger i 2015, skrev NTB i 2019.
At mediene publiserer videoer av offentlig interesse er i motsetning til hva Medier24 hevder svært viktig. Uten denne journalistiske ryggmargsrefleksen vil nyhetsbildet bære preg av vikarierende hensyn til gjerningspersonenes etnisitet, psykiske helse og ideologiske tilhørighet. Skal publikum være i stand til å vurdere disse elementene gjøres det best med utgangspunkt i hvordan hendelsene reelt sett ser ut. Også når de er skremmende.