Det har ikke vært lite arbeid nedlagt i å velge ut hvilke flyktninger som skulle være vinnere i flyktningelotteriet, også kjent som Norges kvote for overføringsflyktninger. I motsetning til asylsøkere som tar seg til grensen på egen hånd, er overføringsflyktningene oppsøkt og intervjuet før de hentes.
Men heller ikke til overføringsflyktningene stilles noe krav om kvalifisering til norsk samfunns- eller arbeidsliv, og flyktningene skiller seg således ikke stort fra de millionene av medborgere som sitter hjem i opprinnelseslandene. Likevel har UDI og IMDi plukket ut spesielt sårbare, altså barnefamilier og sårbare kvinner, fastholder seniorrådgiver Jonas Lea til Vårt Land.
Regnestykkene
Mens Solberg-regjeringen fastslo at det årlig skal komme 3.000 kvoteflyktninger til Norge, ble ikke kvoten fylt opp i 2020 grunnet koronatiltakene.
– Dei siste åra har kvoten vore på 3.000 personar, men grunna koronapandemien og globale reiserestriksjonar blei 608 plassar overført frå 2020 til i år, sier assisterende kommunikasjonsdirektør Håkon Fenstad i UDI til Vårt Land.
Dermed har det åpenbart vært travelt arbeid for å fylle opp årets kvote, men nå varsler UDI at de er i mål med arbeidet, som i stor grad har foregått i Rwandas hovedstad Kigali.
– Frå Rwanda har me særleg plukka ut kongolesiske flyktningar. Profilen på uttaket er barnefamiliar og sårbare kvinner, noko som betyr kjernefamiliar og einslege mødrer. Fleire har vore her svært lenge, over 20 år, fortel seniorrådgjevar Jonas Lea til Vårt Land frå hovudstaden Kigali.
Fra Brochmann II-utvalget og SSB kan vi utlede at hver flyktning har en livsløpskostnad på 15-20 millioner kroner per person. Ganger man 3.608 med 20 millioner, får man 72.160.000.000. La det synke inn. Syttito milliarder kroner. Det er et beløp som er så hinsides all fornuft at det er vanskelig å begripe. La oss derfor plukke det litt fra hverandre. En kongolesisk familie på fem kan utgjøre en kostnad på 100 millioner kroner.
Så påstås det at man ikke kan sette en prislapp på å hjelpe mennesker i nød, men det både kan og må man. Det er nettopp ved å sette en prislapp på ulike prosjekter man får en idé om hvorvidt prosjektet fungerer etter intensjonen eller ikke – og hvorvidt det er målrettet og kostnadseffektivt.
Men det er flere regnestykker å ha i bakhodet.
I 2019 kom dåverande utviklingsminister Dag Inge Ulstein (KrF) til Rwanda med 50 millionar kroner som blei brukt på å etablere flyktningleiren i Gashora. Leiren er eit transittmottak med plass til 500, som får tett helseoppfølging. UNHCRs planar var å fly tusental flyktningar frå leirar i Libya til Gashora.
I Libya sit nemleg store grupper med flyktningar og migrantar og ventar på å komme med båt over Middelhavet. Eller få vende heim.
Dei som blir henta til Rwanda og Gashora kan få status som kvoteflyktning, bli repatrierte til heimlanda eller bli buande i Rwanda, skriver Vårt Land.
Sammenlikningen er brutal. For 50 millioner, altså halvparten av hva en flyktningefamilie belaster den norske staten med av utgifter i et livsløp, kan man bygge et transittmottak for 500 mennesker – inkludert bygging av sykehus på stedet.
Hule forklaringer
Hvorfor kunnskapslandet Norge, så å si tømt for arbeidsplasser for lavt utdannede, skal være en god destinasjon for kongolesere som oppholder seg i Rwanda, er vanskelig å begripe. Framstillingen av tilknytning til Norge framstår også hul når den gjengis i Vårt Land.
Fram til byrjinga av desember har UDI gjeve innreiseløyve til 3.151 overføringsflyktningar. Talet inkluderer også dei 51 flyktningane Norge henta frå Hellas etter brannen i Moria-leiren i fjor haust og kring 800 personar som Norge evakuerte frå Afghanistan i august i år.
Mange av desse var tidlegare tilsette i ein norsktrent spesialpolitistyrke eller sivile som hadde arbeidd for Forsvaret eller Utanriksdepartementet, samt familiane deira.
Siste setning i sitatet viser tilbake på første avsnitt, men gjelder kun de afghanske flyktningene som ble hentet ut. Utvalget av disse var mildest sagt et hastverksarbeid, og det var knyttet stor tvil til hvorvidt det var klokt å gi akkurat disse billetter til Norge.
Justis- og beredskapsdepartementet ga instruks til norsk politi som ble sendt til Kabul for å bistå evakueringen. –Vi prøvde å finne smotthol for å folk med. Vi la bort instruksverket, sa en kvinnelige utsending fra Politiets utlendingsenhet.
Parallelt sendte en afghansk general et brev til Forsvarsdepartementet med informasjon om at mye gikk galt da Norge skulle evakuere Afghanistan. Han fortalte at feil folk ble evakuert, og at mennesker med relasjoner til Taliban var blant de evakuerte til Norge. Det samme sa en norsk offiser med tilknytning til norske spesialstyrker.
Men i dagens sak i Vårt Land er det altså gleden over flere kongolesiske kvoteflyktninger som er i fokus.
Nytteløst prosjekt
«Etter mange intervju via video kunne seniorrådgjevar Jonas Lea i UDI omsider gjennomføre fysiske intervju med kvoteflyktningar i Kigali», leser vi i billedteksten i Vårt Land.
Ut frå UNHCRs lister gjer så dei einskilde landa sine uttak. Men før flyktningane kjem til Norge, reiser UDI, IMDi og politiet ut og gjer dei siste intervjua. Difor har Norge hatt ein uttakskommisjon i Rwanda no i desember. Landet husar både flyktningar frå naboland, særleg Kongo, og frå andre afrikanske land, som Libya.
Dermed kjem vi til å fylle heile kvoten på 3.608 overføringsflyktningar i år, skriver Vårt Land.
Og vi betviler ikke at det har vært et spennende opphold for de norske utsendte fra UDI og IMDi, ei heller betviler vi at det var koselig når mange av de kongolesiske mødre ble glade for en framtid i Norge.
– Mange av dei kongolesiske mødrene uttrykte stor glede for at barna deira no får ein sjanse til å skape seg ei framtid i Norge, fortel Jonas Lea i UDI.
Men utvalget av flyktninger fra Kongo løser ingen problemer. For et par år siden illustrerte vi hvor absurd det var av regjeringen å hente 900 kvoteflyktninger fra Kongo, samtidig som Kongo har en befolkningsvekst på nesten 3,5 prosent. Kongoleserne i Kongo vil ha det like ille, og på kort tid enda verre fordi de er stadig flere, enn de heldige utvalgte i regjeringens kvotelotteri.
I Kongo bor det omtrent 80 millioner mennesker. Kongo har verdens heftigste årlige befolkningsvekst på opp mot tre og en halv prosent. De 900 kongoleserne som kommer til Norge tilsvarer omtrent to timer og tre kvarter befolkningsvekst i Kongo.
Hvis hvert eneste land i verden tok i mot 900 kongolesere i år (FN opererer med 193 medlemsstater, jeg runder opp til 200 for enkelhets skyld) ville det bli 180.000 kongolesere. Det er jo mye folk. Men det tilsvarer ikke mer enn tre uker og tre dager befolkningsvekst i Kongo.
Moralismen
Dessverre har ikke logikk og rasjonalitet stor effekt verken på Vårt Lands formidlingsevne eller på norsk politikk. Avslutningsvis gir avisen et spark til oss forkvaklade sjeler som tenker at 72 milliarder burde vært brukt på prosjekter som ville kommet hundretusentalls til gode i nærområdene i stedet for å bruke dem på å frakte mennesker uten reell mulighet til selvforsørging til Norge.
UDIs utsende til Kigali opplyser at etter samtalar med UNHCR har Norge von om at fleire kjem seg til frå Libya til Rwanda neste halvår.
Pave Frans talte nyleg på ei messe i Nikosia på Kypros. Om tilhøva i mellom anna Libya sa paven:
— Det finst stadar med tortur, menneske som blir selde. Eg seier det fordi det er mitt ansvar å opne augo dykkar.
Ja visst lever mennesker grusomme liv i afrikanske land. Men samtidig er folkeveksten i de samme landene så høy at det har null effekt å hente noen få, spesielt utvalgte ut fra disse landene. Kvoteflyktninger vitner langt mer om politisk moralisme enn de vitner om politisk moral.