VG kunne i morgentimene fredag melde at UD i hemmelighet har jobbet med å få i stand møtet med Taliban. Norge blir således det første vestlige landet som tar imot en delegasjon fra islamistgruppen, selvsagt i standardisert «nå skal vi redde verden og skape fred»-modus, der verken kunnskap om Afghanistan og dets nærområder eller kunnskap om det afghanske folket legges til grunn. Naivismen er så innlysende at det nærmer seg absurditet å lese programmet, men VG har oversikten over hvordan de tre dagene skal gjennomføres:
- Møter med representanter for menneskerettighetsorganisasjoner, kvinnerettsforkjempere og representanter for afghanske medier.
- Møter med spesialrepresentanter for Afghanistan fra Norge, Tyskland, Storbritannia, Frankrike, Italia, EU og USA.
- Bi-laterale møter med norske diplomater, der rettigheter og utdannelse for jenter og kvinner, og minoritetsrettigheter, står på programmet.
I bakvendtland
Det er den eskalerende humanitære krisen vår fortsatt ferske utenriksminister har i tankene.
– Vi er ekstremt bekymret for den alvorlige situasjonen i Afghanistan. Det er en fullskala humanitær katastrofe for millioner av mennesker. For å hjelpe de sivile i Afghanistan må det internasjonale samfunn, så vel som afghanere fra ulike deler av samfunnet ha dialog med Taliban. Vi vil være tydelige i våre forventninger til Taliban, særlig når det gjelder jenters skolegang og menneskerettigheter som kvinners deltagelse i samfunnet, sier utenriksminister Anniken Huitfeldt.
– Dette er ikke en legitimering eller anerkjennelse av Taliban. Men vi må snakke med de som i praksis styrer landet i dag. Vi kan ikke la den politiske situasjonen føre til en enda verre humanitær katastrofe, sier Huitfeldt til VG.
Huitfeldt sier ikke et ord om hva «den politiske situasjonen» reelt sett består i, og det gjør hun jo rimelig klokt i, for hadde hun gått inn på realpolitiske forhold i Afghanistan, ville hun kanskje blitt konfrontert med absurditeten i å iverksette feministiske initiativ overfor Taliban.
Situasjonen er den at afghanerne heller ville ha islamister enn vestlig intervensjon. At norsk UD har evnet å mobilisere en håndfull afghanske aktivister og feminister endrer ikke det faktum at Afghanistan er et klansamfunn der vestlige bistandsmidler har det med å ende opp i hendene på brutale klanledere, alternativt går til skoleprosjekter gjennomsyret av religiøs propaganda, der det oppfordres til jihad, martyrdom glorifiseres og i tillegg skapes hat mot andre religioner og folkeslag.
Å fokusere på menneskerettigheter og feminisme i et land som ikke engang har klart å etablere noen egen nasjonalfølelse, men fortsatt har lokale, brutale klanledere, der 40 prosent av befolkningen er analfabeter og verken kan eller vil forstå hvorfor de skal bekjempe Taliban, det er så hinsides all logikk at det ikke bare er bakvendtland – det er pinlig.
Å invitere Taliban i tro på en allmenn forsoning mellom menneskeheten og det guddommelige, i troen på en felles sannhet, en grenseløshet og felles plan for fremtiden er komplett nytteløst, vel, kanskje med unntak av at det gir Taliban styrket tro på sitt prosjekt. At de skal finne på å bry seg om menneskerettigheter og kvinner på Vestens manér, er et vestlig prosjekt som kommer til å gå direkte i vasken.
Taliban-utnevnt statsminister Mullah Mohammad Hassan Akhund kunngjorde onsdag at det internasjonale samfunnet burde anerkjenne det islamske emiratet Afghanistan. Han oppfordret islamske land til ikke å vente på Vesten og være de første til å gi anerkjennelse. Her er det liten tro på fremtidig demokrati å spore.
PM Mullah Mohammad Hassan Akhund said the intl community should recognize the Islamic Emirate. He called on Islamic countries to not wait for others and to take the first steps toward recognizing the Islamic Emirate.#TOLOnews pic.twitter.com/XIDIyuzOsi
— TOLOnews (@TOLOnews) January 19, 2022
Ønsket brutalitet
Talibans brutalitet i Afghanistan er uomtvistelig, men det vestlige blikket er som vanlig rettet mot det som er aller mest synlig her og nå. At Taliban bruker synlighet som maktvåpen overfor Vesten, synes ikke å ha falt Huitfeldt inn. Hun fortsetter i likhet med spesialrepresentantene som skal møte Taliban i Norge å tro utelukkende på de glimtene hun ser og hører.
For mens Taliban styrte Afghanistan for åpen scene, innledet av den brutale kastreringen og påfølgende henrettelsen av tidligere president Mohammad Najibulla i 1996, synes selve klanlederbrutaliteten å ha gått det vestlige samfunnet hus forbi. Det er kanskje ikke så underlig, all den tid Taliban velvillig lot seg filme og fotografere, men det er likevel en naiv antakelse at en så brutal, islamistisk gruppe oppstår i et vakuum. Det gjorde den ikke. Det var ikke slik at omgivelsene var ukjente med brutalitet forøvrig, og idet Taliban igjen tok makten i august i fjor 20 år etter vestlig intervensjon, kunne de gjøre det iført rufsete sandaler, tradisjonelle klær og tørkler rundt hodet, som en slags nostalgisk appell til afghanerne: Vi har styrtet den sittende makten tidligere og vi gjør det igjen.
Visst led ikke nåværende presidenten og visepresidenten i Afghanistan samme skjebne som Najibulla, som ble hengt fra en lyktestolpe til spott og spe, de klarte å forlate landet og redde livet, men tilbake er et folk som støtter Taliban, som har opplevd både korrupte politikere og overgrep og vold fra lokale krigsherrer så lenge de kan huske. Det er ikke Vesten som er Afghanistans redningskvinner, verken om Taliban eller det afghanske folket får velge.
Sosiologen Jeffrey Alexander, forfatter av Performative Revolution in Egypt: An Essay in Cultural Power slår fast at evnen til å mobilisere kulturelle elementer for å bevege publikum er grunnlaget for politisk makt. Talibans brutale islamisme og klangbunnen den finner i det afghanske folket kan kanskje forstås i en slik kontekst, der appell til fordums muslimsk storhet, samling om et Afghanistan løsrevet fra både korrupte lokale klanledere – og fra Vesten som korrumperte dem – gir nytt håp.
Det som i alle tilfelle er verdt å stille spørsmål ved, er hvorfor ikke de utallige vestlige troppene i landet grep inn allerede i april, lenge før Talibans totale maktovertakelse, dersom menneskerettigheter og jenters utdanningsmuligheter skulle oppleves så vesentlig viktig for det afghanske folk. Hvor var internasjonale og samarbeidende lokale styrker da Taliban allerede i månedsskiftet mars/april stengte jenteskoler? Ventet de på Huitfeldt som afghanernes redningskvinne? Neppe. Venter de på henne nå? Neppe det heller.
Tilbakeblikk
Når Norge neste helg skal effektuere kosesamtaler med Taliban, er det nødvendig å minne om at nåværende statsminister Jonas Gahr Støre, før han ble opptatt av «oppgjør med tankegodset bak 22. juli», faktisk mente at norsk økonomisk bistand til Taliban var en suksess. Den norske troen på at alle mennesker i verden enten er som oss eller vil bli som oss straks vi strekker en hånd mot dem, er altså ikke et tankefoster skapt av Huitfeldt alene.
Professor Terje Tvedt eminente bok, Det internasjonale gjennombruddet. Fra «ettpartistat» til flerkulturell stat, beskriver hvordan Norge på 60-tallet startet å «bygge et humanitærpolitisk kompleks som skulle legge grunnlaget for at den politiske ledelsen noen tiår senere erklærte at Norge skulle bli en humanitær stormakt. Nesten parallelt med dette kom de første pakistanerne til Norge, som en fortropp i en stadig voksende migrasjonsbevegelse».
Begynnelsen på et kapittel i boken er verdt å gjengi i sin helhet, da det ikke er et viktig tilbakeblikk på norsk misforstått universalisme, men også et eksempel på total korttidshukommelse når Norge planlegger nye bistandsprosjekter i Afghanistan.
Da islamister ble «saksbehandlere» for UD på 2000-tallet.
Et annet eksempel som litt senere i 2000-årene og fra en annen synsvinkel kan belyse universalismens betydning på praktisk politikk, var den norske statens finansiering av koranskoler i Pakistan. Skolene fikk støtte av en regjering av Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre (Hilde Frafjord Johnson, KrF, ansvarlig minister) og under en regjering av Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti (Erik Solheim, SV og Jonas Gahr Støre (AP), ansvarlige statsråder), og er følgelig ett av mange eksempler på at det ikke er særlig fruktbart å studere Norges møte med verden i et konvensjonelt venstre–høyre-perspektiv.
Regjeringene i Oslo mente at norsk støtte til hva som ble kalt moderate koranskoler, skulle sikre at elevene i tillegg til å pugge Koranen utenat på arabisk kunne lære regning og skriving. Det ville, ble det hevdet, være med på å forhindre at disse skolene utdannet islamister eller ekstremister i stadig større grad. Prosjektet skulle gjennomføres i samarbeid med den pakistanske regjeringen og ha som mål å fremme dialog og religiøs toleranse. Etter at statsråd Hilde Frafjord Johnson var på besøk i Pakistan og antydet norsk støtte til slike skoler for å fremme toleranse og dialog, ble det besluttet at Norge skulle støtte 115 skoler i North Western Frontier Province (NWFP).
UD la vekt på at det var pakistanske myndigheter som sto for utvelgelsen av koranskolene, men sa ikke noe om, eller overså, at ved valget i 2002 hadde en koalisjon av islamistiske partier suverent vunnet valget i North Western Frontier Province. Det partiet som i sin tid skapte Taliban, var nå det partiet som, på Norges vegne, skulle plukke ut og sikkerhetsklarere de moderate koranskolene som skulle få støtte fra Oslo.
Fire år senere, i 2007, vedgikk den norske regjeringen ved Erik Solheim at det ikke hadde blitt stilt krav til innholdet i undervisningen ved skolene. I 2009 satte både VG og TV 2 søkelys på den norske støtten til skolene. TV 2 dokumenterte at flere av skolene lå i konfliktområder. I Swat-dalen, der Taliban hadde hatt solid fotfeste, fant de ut at fire av syv norsksponsede skoler var blitt stengt av regjeringen etter at hæren fikk kontroll over området. Skolene hadde støttet Taliban og vært rene treningsleirer for jihadister. Jamia Darul Uloom i Swat fikk 60 000 kroner i norsk støtte, og lederen av denne skolen skal ha vært en så sterk tilhenger av islamisme at han ble drept av hæren. TV 2 dokumenterte at norske myndigheter ikke hadde stilt effektive krav til at skolene skulle ha sekulær lese- og skriveundervisning, eller at jenter skulle få delta, da prosjektet startet.
Den norske politiske ledelsen vedgikk at kontrollen med prosjektet hadde vært svak, men det mest overraskende var at dette ikke affiserte utenriksminister Støre. Han skrev at støtten var en suksess, under overskriften: «Norge motvirker ekstremisme i Pakistan». Han minte om at pakistanske myndigheter var prosjektpartner, og at de valgte ut skolene og var ansvarlig for å påse at skoler som oppildnet til voldelig ekstremisme, ikke «inkluderes». Den politiske ledelsen var urokkelig: Da det ble kjent at den pakistanske hæren stengte skoler fordi de var utklekkingsanstalter for islamister, kom Støres daværende statssekretær, Gry Larsen, (senere generalsekretær i CARE Norge) med uttalelser som best kan forstås som et resultat av universalismens innebygde fortrøstningsfullhet: «At skolene i dag er stengt, behøver ikke bety noe. Jeg tenker at det ikke er et bevis på at de norske pengene har blitt brukt feil.»
Hva Støres statssekretær tenker er godt anvendte penger i Afghanistan, har åpenbart ingen betydning. Pengene brukes og har blitt brukt, og Norge har ikke vært alene om hinsidige pengedryss.
Den som minnes BBC-dokumentaren Bitter Lake av Adam Curtis fra 2015, vil kanskje huske klippet der en engelsk bistandsarbeider underviser kvinner som tidligere har vært undertrykket av Taliban i konseptuell kunst. Idet den britiske kvinnen fornøyd viser et lysbilde av Marcel Duchamps Fountain, glir kameraet over på en afghansk kvinne som deltar i undervisningen. Vantroen i ansiktet er ikke til å ta feil av; hun er på ingen måte klar til å bli del av et samfunn som hyller et urinal på en kunstutstilling som om det var en milepæl i samfunnsutviklingen.
Vesten evner rett og slett ikke å se eller forstå at andre kulturer er annerledes, ei heller at de ikke anser vår kultur som et ønskelig mål. Er man islamist må jo åpenbart Vesten være det verste menneskene har klart å produsere.
Afghanistans vei videre
I en uttalelse til NTB beskriver Christian Tybring-Gjedde fredag Taliban som en «islamistisk terrororganisasjon», som regjeringen ikke bør ta inn i varmen.
– Noen ganger overgår virkeligheten fantasien. Norges forhandlinger med Taliban er et slikt eksempel. Under ett år etter Taliban satte i gang med å gjeninnføre sitt terrorregime, ønsker regjeringen å forhandle med dem. Det hører ikke hjemme noe sted, sier Tybring-Gjedde.
Han mener det er naivt å gi bistand til Afghanistan og sier Taliban vil berike seg på dette.
– Regjeringen mener tydeligvis medisinen for det afghanske folk er å hvitvaske terrorregimet Taliban, og deretter øse ut penger for å «redde det afghanske folk». På den måten kan Taliban toe sine hender og fortsette å praktisere sin ekstreme form for islam som undertrykker kvinner og ødelegger landet for alle, sier Tybring-Gjedde.
At det neppe kommer noe godt ut av en norsk kaffeslabberas, har Tybring-Gjedde rett i. Taliban har etablert et bilde av seg selv i regionen og i den islamske verden som beviset på Vestens begynnende fall. Og selvsagt har islamistene all grunn til å feire, en sandalkledd, ekstremistisk gruppering som lykkes i å slå verdens mektigste nasjon, USA.
Det er ikke rart at muslimske lærde snakker om et nytt Khorasan, en historisk region og rike som omfatter et stort territorium som nå ligger i det nordøstlige Iran, det sørlige Turkmenistan og det nordlige Afghanistan. Den historiske regionen strekker seg, langs nord fra Amu Darya (Oxus-elven), vestover til Det kaspiske hav, og langs sør fra utkanten av de sentrale iranske ørkenene østover til fjellene i det sentrale Afghanistan. Arabiske geografer snakker til og med om at den strekker seg til Indias grenser.
-Profeten sa at en hær vil komme fra Khorasan, og ingen vil kunne stoppe den før den når Jerusalem. Afghanistan er i hjertet av koranen og har lykkes i den islamske motstanden mot Vesten. (…) Islam er ikke bare fortsatt i live, men den har kapasitet å motstå den mektigste sivilisasjonen i verden, og det er dårlige nyheter for Israel, sier Sheikh Imran Hosein.
Han ser for seg en ny tid der islam kan bre om seg og få stor makt. Hosein er videre opptatt av å forklare at det er islam som gir kvinner frihet, så slik sett er han i alle fall enig med våre mer hjemlige hijab-entusiaster, men poenget om både afghansk og islamsk stolthet har økt etter vestlig nederlag i Afghanistan, det har han unektelig rett i.
Det er beviselig ikke slik at Huitfeldts bekymrede tanker om humanitære kriser vil endre afghansk mentalitet til å se ut som norsk, demokratisk mentalitet bare vi kaster penger nok på afghanere. Det er snarere slik at afghanerne selv får ta ansvar for statsbygging. Hva islamistene velger å gjøre videre kan vi på ingen måte vite, men det er rimelig å spå at det beste for norske interesser er å droppe nye bistandsprosjekter.
Men først skal altså Norge og Anniken Huitfeldt igjen redde verden, denne gang med en Taliban-flørt på norsk jord. Vi antar hun møter talibanerne som hun møtte mørkemennene fra Iran i Stortinget: ved å legge hånden til brystet, for ikke å såre dem ved å kreve et håndtrykk. Hovedillustrasjonsbildet til denne artikkelen er mer enn en indikasjon hvordan «dialogen» vil føres – på islams premisser.