I Drammen går denne uken rettssaken etter et masseslagsmål i byen sommeren 2020. Fire 18-åringer og en 17-åring er tiltalt for grov vold mot to menn på 21 og 22 år.
Masseslagsmålet endte med at en av 18-åringene slo 22-åringen i hodet med en planke. 22-åringen fikk brudd i kjeven, og klarte ikke å tygge. Han måtte leve på suppe i flere uker, og gikk ned rundt ti kilo, melder Drammens Tidende.
Den samme 18-åringen er tiltalt for tredje gang på ett år, skriver avisen. De to andre tiltalene gjelder voldelige ran. Saken er på ingen måte unik. Svært ofte er voldskriminelle ungdommer gjengangere i rettssystemet. Like ofte har de opprinnelse i MENA-land, noe som også er tilfelle i Drammenssaken.
Valgfritt
I Norge er den kriminelle lavalder 15 år, men i praksis idømmes ungdom under 18 år bare unntaksvis fengselsstraffer. Med økning i grov kriminalitet i denne aldersgruppen, kom også behovet for et bedret straffesystem, der eksempelvis vold, ran, narkotikalovbrudd og omfattende tyverier ikke straffes med samfunnsstraff, men med et mer omfattende, rehabiliterende regime, og der riset bak speilet er soning i fengsel dersom ungdommen ikke følger den oppsatte planen.
Intensjonen bak ungdomsstraff er slik sett både god og riktig. Ikke bare ansvarliggjøres ungdommen selv, men foreldre eller verge, politi og andre instanser er påkoplet og gjennomfører oppfølgingsmøter underveis. Slik må ungdommen både forholde seg til eksempelvis jobb, skole, boplikt, innetider eller samfunnsnyttige oppgaver, og havner i fengsel ved brudd på samarbeid.
Men hvorfor gjennomføres da ungdomsstraff ikke av alle straffedømte ungdommer? Svaret er enkelt. Opplegget krever samtykke fra ungdommen selv, og det samtykket er slett ikke alle voldskriminelle villige til å gi. Dermed ender grov kriminalitet med samfunnsstraff i stedet, som oftest gjennomføres hos en ideell organisasjon – uten noen subsidiær fengselssoning.
Ansvarliggjøring
Norge sitter på en lov som kunne gjort stor forskjell for utviklingen av kriminelle ungdommers videre løpebane, men kan altså ikke benytte loven dersom ungdommen selv ikke har lyst til å forplikte seg til gjennomføring. Det hele høres smått absurd ut, men er tilfelle.
Ungdomsstraffen vil innebære at ungdommen samtykker i å følge en ungdomsplan i tillegg til en gjenopprettende prosess med ungdomsstormøte, forklarer John Christian Elden i en artikkel i SNL.
Og at ungdommene nekter å samtykke, kommer neppe som en overraskelse når man ser hva det nevnte stormøtet innebærer.
Ungdomsstormøtet ledes av en ungdomskoordinator som skal sikre at relevante aktører er representert. Dette kan være representanter fra kriminalomsorgen, skole, barnevernstjeneste, helse- og omsorgstjenesten eller andre med tilknytning til domfelte, siktede, fornærmede eller til saken. Ved gjennomføring av ungdomsstraff skal domfelte, domfeltes verger, samt representanter fra kriminalomsorgen og politiet være til stede i ungdomsstormøtet.
Å måtte forplikte seg til å møte både de menneskene man har ranet og utøvd vold mot, representanter fra fengsel og politi, fordrer et minimum av ryggrad og evne til å stå til ansvar for de handlingene man har begått.
Man kan undres over hvorfor dette åpenbart logiske systemet som sannsynligvis er i tråd med alminnelige folks rettsfølelse ikke er obligatorisk, men obligatorisk er det altså ikke. Vil ikke ungdommen, så skal han slippe. Og ungdommen vil ofte ikke, som i Drammenssaken.
Ranene ville i utgangspunktet gitt fengselsstraff, men i Norge forsøker man å unngå at personer under 18 år dømmes til fengselsstraff. Myndighetene har i stedet laget det som kalles ungdomsstraff og ungdomsoppfølging, hvor ungdom er i et opplegg for å komme på rett kjøl. Ungdomsstraff/oppfølging krever imidlertid samtykke, og det samtykket ga han ikke, skriver Drammens Tidende.
«Straffen»
Straffen for 18-åringen av afrikansk opprinnelse ble dermed samfunnsstraff, den straffen som oftest benyttes for grovt kriminell ungdom. Drammens Tidende har intervjuet 18-åringen om hva han har fått ut av gjennomføringen i den ideelle organisasjonen Bevisst Ung.
Ifølge ham har han forandret seg, blant annet gjennom organisasjonen Bevisst Ung som jobber for å integrere mennesker som står i fare for å havne i utenforskap. Ifølge ham har de snakket mye om hva han bør gjøre i situasjoner hvor han blir sint.
– Hva tenker du om fremtiden? Du har to dommer og får snart en ny, spurte forsvarer Jacobsen.
– Fremtiden er ikke ødelagt, men jeg må jobbe hardere. Jeg vil bli arkitekt, sier han.
Et besøk på den ideelle organisasjonens nettsider forklarer hvordan de arbeider og hvem som er ansatt i organisasjonen.
Vi arbeider med å skape trygge arena hvor gode relasjoner oppnås ved hjelp av erfaringskonsulenter – voksne som har hatt mange av de samme utfordringer som målgruppen har. Erfaringskonsulentene har selv erfart konsekvensene av å ta valg som de i etterkant ser kanskje ikke var de smarteste.
Og dermed er vi i mål i norsk strafferett. Tidligere kriminelle skal ta ansvar for nye kriminelle. Det kan gå godt, men tallenes tale er klar. Det går ikke spesielt godt, og noen ganger går det riktig ille.
Erfaringslæring
Vi skrev i fjor om bruken av erfaringskonsulenter i Borås. Byen startet et prosjekt i byens såkalte sårbare områder for å «fange opp ungdom i risikosonen». I stedet ble det rekrutteringsarena for områdets kriminelle innvandrerungdommer. Aldri tidligere har de kriminelle gjengene vokst i så høy hastighet.
Det er selvsagt ingen automatikk i at det samme vil skje i Drammen, men noe skurrer når ekskriminelle skal lære kriminelle å bli gode samfunnsborgere. Noe skurrer når dette opplegget er en «straff» for vold og ran.
I bunn og grunn avspeiler den valgfrie ungdomsstraffen den norske integreringsmodellen. Vi stiller få eller ingen krav, men anser de tiltalte med innvandrerbakgrunn som ofre som vi forsøker å hjelpe. Det er en hårreisende modell i møte med mennesker som preges av utpreget hierarkisk mentalitet. Det eneste som kan fungere i møte med slik kultur, er beinharde krav og strenge straffer.
I Sverige begynner denne tunge erkjennelsen å synke inn. Samtidig som det sitter «sårbare barn» i Drammen Tingrett, er det flertall i den svenske Riksdagen for å utrede muligheten for å overføre soning for mindreårige fra institusjoner tilsvarende norske barnevernsinstitusjoner med sikring, til kriminalomsorgen. Ungdommene som soner i ungdomshjem er rett og slett for farlige – og rømmer alt for lett og for ofte.
Hardere sanksjoner må til – det er er det eneste de kriminelle ungdommene selv har respekt for.