Vi kan slå fast at Einar Gelius hadde rett i alle sine kritiske spørsmål. Han skrev:
Hva mener feministen Sumaya Jirde Ali om at kvinner arver bare halvparten av hva menn arver? Hva tenker hun om at i retten teller en kvinnes vitnesbyrd bare halvparten av en manns vitnesbyrd? Og hvordan vil hun forsvare, at hvis en kvinne drepes eller skades, er kompensasjonen gjerningsmannen må betale offerets familie eller offeret selv, halvparten av beløpet for en mann?
I tillegg til dette kommer en rekke påbud og forbud i islam som regulerer ekteskap og skilsmisse. Den første begrensningen er knyttet til valg av ektefelle. Mens en muslimsk mann kan gifte seg med en kristen eller jødisk kvinne, kan en muslimsk kvinne bare gifte seg med en muslim.
Hva mener feministen Sumaya Jirde Ali om dette? Er ikke dette kvinnediskriminerende?
Slepes til slakterbenken
At islam er dypt antifeministisk, kan ingen med fakta i behold benekte. Men hvordan ble Gelius sitt forsøk på en saklig debatt om kvinneundertrykkingen møtt? Han slepes til slakterbenken – uten noe som helst faktagrunnlag. Det generaliseres ut fra «jeg kjenner mange», og «nei, slik er ikke min islam», og det er knapt noe empati å spore med de hundrevis av millioner muslimske jenter og kvinner som undertrykkes brutalt i islams navn hver eneste dag.
Særlig trekker man frem sin egen hverdag og forståelse av islam som «bevis» for at islam er åpen og fri for islams tilhengere. En av dem er konvertitten fra Nøtterøy, Yousef Bartho Al-Nahi, som ble landskjent da han var medlem i jihadgruppen Profetens Ummah.
Akkurat som blant kristne, så er det ulike måter å praktisere islam.
Ja, det har jeg også skrevet i eksempelvis Islam. Den 11. landeplage. Men det er jo ikke dette som er poenget i boken eller med det Gelius etterlyser. I det islamske familielovverket avviser alle lovskolene innen sunni- og sjiaislam at muslimske kvinner kan gifte seg med ikke-muslimske menn. Lovskolene definerer kvinners arv som halvparten av en manns. Det samme gjelder hennes rettslige vitnemål.
De to «mildeste» landene er Tunis og Marokko. I Marokko krever loven at når en muslimsk kvinne gifter seg med en utenlandsk mann, må han konvertere til islam (s. 16). Det samme gjelder for øvrig i de fleste andre land som er basert på sharia, inkludert Tunis som anses å være en av de mest «liberale» islamske statene.
Det samme synet finner man i moskeer i Norge. Som at norskfødte jenter ikke anses som skilt når de «kun» har en skilsmisse fra norske myndigheter. De må også ha en skilsmisse fra moskeen før miljøet de er en del av anser dem for å væres skilt. Det er nettopp også slik eksempelvis somaliske menn praktiserer flerkoneri: Man inngår ekteskap etter norsk lov med en kvinne, de neste ekteskapene inngår man etter sharia i moskeen, som eksempelvis da «Anne» ble giftet bort på telefon med den nå drepte jihadisten Omar Cheblal.
Jeg og meg og vi to
Alle land dominert av islam følger lovskolene – som har stått bom fast i alle år i de fleste muslimske land. Kjenner virkelig ikke personer som Bartho dette enkle faktumet? Her er hvordan konvertitten Bartho utlegger islam:
I vår familie har vi valgt å oppdra barna halvveis sekulært. Vi oppfordrer dem til å lære seg om alle religioner, og alle verdisyn, og at de skal ta et selvstendig valg når de blir store nok. Både kona mi og jeg er praktiserende muslimer, og barna ser jo oss be, og er jo med oss i moskeen iblant. Vi faster i Ramadan, og vi feirer eid. Hvis de spør oss spørsmål, så svarer vi som best vi kan, men de skal slippe å føle på noe press, eller føle at de må tro og tenke på samme måte som oss.
På samme måte så lærer vi opp barna til at det finnes et kjønnsmangfold. Noen er født som gutter, men føler seg som jenter, eller motsatt. Noen jenter forelsker seg i andre jenter, eller både i jenter og gutter. Det finnes ingen riktig eller gal måte å være på.
Den største frykten vår er ikke at barna våre ikke skal ende opp med å følge i våre fotspor, den største frykten vår er at barna våre skal følge oss bare fordi de ikke vil skuffe oss, eller fordi de er redd for hva reaksjonen vår skal være.
Vi ønsker å oppdra trygge, selvstendige og gode samfunnsborgere. Vi tror åpenbart på vår religion, og vi hadde ikke vært muslimer om vi ikke trodde at verdisettet og det moralske kompasset som følger med islam gjør oss til bedre mennesker og bedre samfunnsborgere. Jeg er i hvert fall trygg på min identitet som muslim, og på min tro på islam.
Ja, dette var virkelig svar på Gelius sine spørsmål (det er lov å trekke på smilebåndet). Gelius har knapt fått annet enn «durabelig kjeft», som han sier det, eller han møtes med tåkelegging og taushet. Som Barthos hustru, Rania Jalal Al-Nahi, masterstudent ved Det teologiske fakultetet. Hun hevder Gelius er «selektiv i sin mening om hva feminisme er». Hun fortsetter: «Feminisme handler om frihet, likestilling og rettferdighet for kvinner og menn. Det gjør jo også islam, mener jeg», sier hun. Derfor er «feminisme og islam forenelig med hverandre». Når hun spørres av programlederen i NRK om de islamske (leve- )praksisene Gelius refererer til, er svaret dette:
Du har kristendommen og jødedommen også. Alle har leveregler, sier hun småleende. – Religion er noe mange praktiserer. Levereglene kommer fra det.
Ble du klok nå?
Farvel fornuft og redelighet
Al-Nahila mener Gelius er selektiv. «Det er mange som tror kun islam har leveregler». Nei, vi vet at for eksempel mange jøder også praktiserer leveregler innen familieretten som bryter med våre sekulære rettsregler. Hvorfor nevner ikke Al-Nahila sharia med ett eneste ord i sendingen? Jo, fordi sharia da ville avkle islam som det forhistoriske uhyre islam faktisk er.
Det «artige» er når Gelius spør konkret: – Er det lov for muslimske kvinner å gifte seg med ikke-muslimer?
Al-Nahila svarer oppklarende: «Jeg tror ikke vi skal gå inn på teologiske diskusjoner.» For «da må vi bruke flere timer», fortsetter hun. «Du kan tolke det ut fra å være norsk muslim, en muslim fra USA eller Midtøsten, en muslim fra Asia. Islam rommer et hav av tolkninger. Det blir feil å si at islam er sånn og sånn, at man har lest på google.»
Al-Nahila hevder også at «i Norge har man hatt generasjonsskifter i moskeer, man har hatt oppgjør med tidligere generasjoner og krevd mer plass. Generalsekretæren i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn har gått ut og svart på en kronikk. Man svartmaler muslimer. Det er slik jeg tolker Gelius.»
Gelius spør igjen: «Kan en muslimsk kvinne gifte seg med hvem hun vil?»
Nå henviser Al-Nahila Gelius til fakultetet sitt, hvor han kan få svar!
Det som tar «flere timer» å forklare, skal jeg gjøre på disse tre setningene: For Muhammeds erobringsprosjekt var det å fastholde kvinner i den muslimske ummahen (fellesskapet) av stor betydning. Slik skulle ummahen vokse, derfor ble det forbudt for muslimske kvinner å gifte seg med ikke-muslimer. Man anså nemlig at ektemannens religion automatisk blir barnas religion. Derav forbudet.
Farvel fornuft og redelighet, og en stor takk til Gelius for at han orker å stå i den uintelligente og rett ut fordummende skittstormen.