Det er nå over fire år siden Norges tidligere ambassadør til Saudi-Arabia, Carl Schiøtz Wibye, utkom med boken «Terrorens rike», der han forteller om hvordan den saudiske avart av islam, wahabismen, har spredd sine tentakler over store deler av Europa.
Boken ble utgitt på Gyldendal og omtalt av meg på Document.no den 13.02.17.
Disse årene har Schiøtz Wibye brukt godt. Nå foreligger fra Document Forlag en ny bok fra ham, «Et vaklende Europa – vår skjøre sivilisasjon sett fra øst». Og det er akkurat dette boken handler om – hvordan folk flest i de landene som fremdeles har kommunismens diktatur i frisk minne etter jernteppets fall i 1989, ser på resten av Europa.
Forfatteren burde ha gode forutsetninger for å skrive en slik bok. Ved siden av å ha vært ambassadør i Saudi-Arabia har han også vært ambassadør i Nord-Makedonia der han i tillegg var sideakkreditert til Albania og Kosovo, og utstasjonert i blant annet Polen og Serbia. Det er forfatterens inntrykk fra disse landene som er oppsummert i bokens 340 tettskrevne sider med 737 (!) fotnoter.
«Historie er summen av alt som ikke burde ha hendt»
Schiøtz Wibye starter med et historisk tilbakeblikk på utviklingen i Europa, der han forklarer årsakene til at vi har blitt det vi har blitt i henholdsvis Øst- og Vest-Europa, og siterer Tysklands første forbundskansler Konrad Adenauers meget treffende definisjon av historie som summen av alt som ikke burde ha hendt. Deretter tar han oss med på rundtur til Polen, Serbia og Nord-Makedonia. Felles for disse tre landene er at her er det mye av det som etter Adenauers definisjon kalles historie. Hvert av disse landene er viet et hovedkapittel i boken, som fremstår som en blanding av historieforelesning og reiseskildring.
Nå som reiserestriksjonene er i ferd med å heves, er det sikkert en del av HRS sine lesere som kommer til å ta turen til disse landene og da er det vel verdt å ta med seg boken og lese gjennom det Carl Schiøtz Wibye forteller fra disse landene.
Polen
Polen med sin tusenårige historie, med en beliggenhet midt mellom øst og vest, har i dag en regjering og et folk som er meget bevisst sin egen historie. Det har de fått mye kritikk for fra de vestlige land. Men vi får en meget god og grundig forklaring om hvorfor det har blitt som det har blitt. Rundt 6 millioner polakker ble drept under 2 verdenskrig, herav om lag 3 millioner jøder. Slikt setter spor.
Deretter senket jernteppet seg over landet helt frem til elektrikeren fra Gdansk, Lech Walesa, ble valgt som landets president i desember 1990 og Sovjetunionens fall et år senere. Kombinert med en sterk katolisisme har det dannet seg en bevissthet om hva fedrelandet har vært gjennom og at den frihet de har vunnet har vært dyrekjøpt.
Derfor har den polske regjering satt foten kraftig ned for all innvandring fra muslimske land, uansett hvilket pressmiddel EU benytter seg av. Og akkurat når det gjelder muslimske invasjoner har Polen en stolt forhistorie å se tilbake på. Det var polske kavalerister som kom Wien til unnsetning i 1683 og jagde ottomanene på dør.
Serbia
Serbia og serbere er et land og et folk man får umiddelbar sympati for etter hva Schiøtz Wibye skriver om landet. Han forteller om en samtale han hadde med en amerikansk diplomat som fastholdt at serberne var de slemme og kosovoalbanerne de snille, uansett hvilke forsøk han gjorde for å nyansere dette bildet. Og det er vel her problemet ligger – vi er bare blitt fortalt den ene siden av historien.
Balkan har alltid vært stedet for blodige kriger folkegrupper imellom, og Beograd har blitt ødelagt og gjenoppbygget en rekke ganger. Siste gang i 1999 da NATO besluttet å angripe Serbia for å få slutt på et mulig folkemord mot kosovoalbanerne – uten støtte fra FNs sikkerhetsråd. Det skjedde med bomber, klasebomber og krysserraketter. Et angrep Norge, under daværende KrF-statsminister Kjell Magne Bondevik, besluttet å delta i ved å sende norske F16 på bombetokt over Beograd. Knut Wollebæk (KrF) var den gang utenriksminister og leder av OSSE (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa), noe som skal ha fått daværende president i Serbia, Slobodan Milosevic, til å si til ham at de tidligere hadde stått imot både Stalin og Bresjnev, så de skulle vel også klare å stå imot Vollebæk.
Boken gir leserne en grundig gjennomgang av alle tragedier som har formet folket på Balkan generelt og Serbia spesielt gjennom århundrene, kanskje særlig tyrkernes herjinger gjennom 500 år, selv om de tross alt lot de kristne slippe lettere unna bare ikke kirketårnene var høyere enn moskeens minareter, og de betalte den ekstraskatten alle «vantro» må betale. Man må derfor ha en viss forståelse for at moskeene ble jevnet med jorden etter at tyrkerne var jagd på dør.
Som de fleste vil huske var Serbia en del av Jugoslavia i størstedelen av forrige århundre, med Josip Tito som eneveldig president i 1953. Det er beundringsverdig at han, tross de store indre motsetninger som finnes på Balkan, greide å holde landet samlet til sin død i 1980. Og faktisk også etter hans død – han ble holdt kunstig i live en måned inntil de greide å enes om hvem som skulle etterfølge ham. Deretter startet en rekke kriger de enkelte delstater i mellom, og Serbia mistet Kosovo og Montenegro som fikk sin selvstendighet.
Serbias fremtid
Carl Schiøtz Wibye skriver levende om Serbias utvikling som selvstendig stat, et gjennomkorrupt land der den styrende elite knapt kan karakteriseres som annet enn halvkriminelle. Men vi har samtidig mye å takke dem for; de satte på rekordtid opp solide grensegjerder som stoppet invasjonen av muslimske migranter på vei nordover til de vesteuropeiske velferdskasser, etter at Angela Merkel hadde uttrykt de famøse ordene «wir schaffen das».
På den måten kan Serbia ha spart Norge for et stort antall migranter sydfra. Og selvsagt enorme kostnader som følge av grunnløse asylsøknader.
Ut fra det forfatteren skriver synes det som om det er langt frem til at Serbia blir et demokrati etter vestlig standard, med velstand og rettssikkerhet for alle. Det har derfor til tider vært støtte blant serberne for å innføre konstitusjonelt monarki i Serbia, med den populære kronprins Alexander II som konge, i håp om at det vil gjøre situasjonen bedre. Problemet var bare at ifølge jugoslavisk lov måtte statsoverhodet være født i Serbia, og Alexander ble født på Hotel Claridge i London i 1945. Daværende statsminister Winston Churchill løste det problemet ved å erklære rom 212 på hotellet der han ble født som en del av den jugoslaviske ambassaden. Problem solved. Så man får vel vente og se hva serberne bestemmer seg for.
Nord-Makedonia – verdens nest mest korrupte land
Ifølge Carl Schiøtz Wibye er det en stående vits i Makedonia at det er det nest mest korrupte landet i Europa, men at egentlig er landet det mest korrupte fordi regjeringen bestakk juryen. Leger og politi er verst.
Ellers så synes landet relativt trygt for turister med lite kriminalitet, men forfatteren advarer mot at man kan bli omringet av sigøynerbarn som er drevne lommetyver.
Vi får en detaljert gjennomgang av Makedonias historie fra langt tilbake, der landet gjennom århundrene har blitt invadert av Serbia, Bulgaria, Hellas og Tyrkia til de fikk sin selvstendighet etter Jugoslavias oppløsning i 1992 og deretter ved frigjøringen fra Serbia i 2003.
Det synes som om de enkelte befolkningsgrupper lever i relativt fredelig sameksistens i dette fjellandet som grenser mot Hellas. Hellas har forøvrig gjort så godt de kunne for å sabotere landets selvbestemmelsesrett. Problemet har vært at navnet Makedonia har eksistert på begge sider av grensen og kun etter betydelig internasjonalt press aksepterte Hellas at de kunne kalle seg Nord-Makedonia.
På samme måte som Schiøtz Wibye forteller levende fra sine turer på MC da han i sin forrige bok skrev om da han var stasjonert i Saudi-Arabia, gjør han det også på sine turer rundt i Makedonia som med sin vakre natur med fjell og daler og svingete veier er perfekt for MC, og der han treffer folk som later som de ikke forstår makedonsk i frykt for hva naboene vil si. De er kanskje albanere, grekere, serbere osv.
På samme måte som med Serbia har vi i Norge mye å takke Makedonia for. Også de satte i 2015 rekordraskt opp et grensegjerde for å forhindre muslimske migranter å trenge gjennom fra syd, selv om de neppe hadde til hensikt å slå seg til der.
Epilog
Etter å lest gjennom denne boken – ikke én, men to ganger – sitter jeg igjen med en takknemlighet for at Carl Schiøtz Wibye har skrevet ned sine inntrykk fra et langt liv i norsk utenrikstjeneste slik at han kan dele sine enorme kunnskaper med oss andre. Siste gang han gjorde det var da han skrev fra sitt opphold i Saudi-Arabia. Nå har han i tillegg skrevet om sine erfaringer fra Øst-Europa.
Det er kanskje ikke like attraktivt for uteksaminerte kandidater fra UDs aspirantkurs å bli stasjoner i Riyadh, Warszawa, Beograd eller Skopje som i Brüssel, London eller New York. Men det kan hende at opplevelsene er vel så store der. Dette vitner hans to bøker om.
For oss andre kan bøkene gi inspirasjon til å besøke disse landene (kanskje ikke Saudi-Arabia…), og da er boken faktisk en veldig fin reiseguide som gir innblikk og forståelse for hvorfor landene og befolkningen har blitt som de har blitt.
Boken kan kjøpes i alle bokhandlere eller direkte fra Document Forlag.