Dobbeltdrapet i Stavanger ble begått av en forsmådd syrisk ektemann som drepte både sin kone og hennes nye venn med kniv. Mannen fikk lovens strengeste straff, og i dommen beskriver lagmannsretten æresmotivet bak drapshandlingene som «klart skjerpende ved straffutmålingen». Vi har omtalt dommen her.
Avviser at det er farlig for syriske kvinner å gå fra mannen: – Det er ikke noe problem har Stavanger Aftenblad kalt saken de nå har publisert.
Til tross for kunnskap om hvor altomfattende den negative sosiale kontrollen i det syriske miljøet er, framholder førsteamanuensis ved Fakultet for teologi, diakoni og ledelsesfag ved VID vitenskapelige høgskole, Gerd Marie Ådna, at «æresrelatert vold ikke er noe som hekter ved én gruppe», men at «æreskulturens kollektivistiske tankegang kan gjenkjennes i vår egen kulturs besteforeldregenerasjon».
– De hadde en æreskultur som ikke var muslimsk eller kurdisk, men som var østfoldsk, haugiansk eller pietistisk, sier Ådna til Aftenbladet.
Naiv eller direkte farlig?
Ådna har skrevet doktoravhandlingen «O Son of the Two Sacrifices»: Muhammad and the formation of sacrifice in early Islam, innehar ekspertise om koranen og underviser studenter i religion og religionsforståelse ved høgskolen. Med denne ekspertrollen har hun stor troverdighet når hun uttaler seg, og det er med dette bakteppet høyst problematisk at hun formidler en påfallende naiv, relativistisk kunnskap om æreskultur.
Naiviteten framstår selvvalgt når Ådna uttaler seg om den norske besteforeldregenerasjonen. I en slags ønskedrøm er det antakelig interessant å se for seg at det syriske patriarkatet skal endre seg til å omfavne toleranse og frihetsverdier i løpet av to generasjoner, men realistisk er det neppe.
Så er det også en vesensforskjell mellom muslimsk æreskultur basert på klanmentalitet og vår egen besteforeldregenerasjon, som ikke er klanbasert overhodet. Å framholde at norske besteforeldre i dag levde i slektskapsgrupper der medlemskapet var bestemt avstamning fra en felles stamfar og der selve samfunnsstrukturen var basert på intern overvåking av egne medlemmer, synes ikke bare naivt, men fullstendig virkelighetsfjernt.
Slik kan man heller ikke sammenlikne norske sjalusidrap med muslimske æresdrap, men det er nettopp dette Ådna gjør i Aftenbladet.
– Det foregår jo partnerdrap i norske familier også på grunn av sjalusi, men vi kaller det ikke ære og skam, sier Gerd Marie Ådna.
At vi ikke kaller norske sjalusidrap ære og skam, er fordi den norske kulturen ikke er ære- og skambasert tilsvarende den innvandrede muslimske æreskulturen. Når det begås sjausidrap i Norge er det et gjennomgående kjennetegn at drapsmannen har forsøkt å holde både planlegging av og selve drapshandlingen skjult. I æreskulturen er det derimot slik at drapsmannen begår handlingen for å opprettholde tilhørighet til miljøet han er en del av, og gjerne søker bekreftelse innad i miljøet – så også i Stavangerdrapene.
Akademisk bagatellisering
Når norsk akademia relativiserer æreskulturen er det med muslimske jenter og kvinners sikkerhet som innsats, der farene de utsettes for underkommuniseres og glattes over, med den fryktelige effekten at det blir enda vanskeligere for dem å få både forståelse og hjelp.
Vi beveger oss inn i farlig farvann når akademia oppfører seg på samme måte som en bagatelliserende overgriper når offeret søker hjelp. Benekting og bagatellisering er veldokumentert blant både voldsutøvere i nære relasjoner og blant de som begår seksuelle overgrep mot barn. Men Ådnas bagatellisering er uttrykk for akademias spagat mellom voldsforståelse og frykt for stigmatisering og/eller rasismeanklager.
Forskningsrådet har påpekt at denne bagatelliserende formen for voldstilnærming er utbredt. Forskningsrådet omtaler det som «motstand mot kunnskap om vold og overgrep»:
Innenfor familievoldsforskningen har det vokst fram et eget forskningsfelt som har rettet oppmerksomheten mot «motstand mot kunnskap om vold og overgrep». Et nøkkelbegrep i denne forskningen er «tabuisering». Forskere har vært opptatt av årsaker til at viten om overgrep holdes skjult, og hvorledes man skal kunne nå fram med kunnskap på dette området. Forskningen om motstand mot kunnskap om vold og overgrep gir verdifulle bidrag til videre voldsforskning, både med hensyn til muligheter og begrensninger ved ulike tilnærminger for å innhente kunnskap om vold, og med hensyn til formidling av kunnskap.
Det som sies mellom linjene
Stavanger Aftenblad har snakket med en rekke ulike informanter om æresdrapet i Stavanger. Det som er felles for dem er at de (selvsagt) alle tar avstand fra drapet. Dette er forventet informasjon – i Norge risikerer man lovens strengeste straff dersom man begår drap, og å tilkjennegi offentlig at man støtter drap som straffeform for utroskap er uaktuelt. At det likevel finnes et dobbelt sett med meninger – ett sett meninger innad i miljøet og ett sett meninger for offentligheten – hopper Aftenbladet bukk over når de utelukkende formidler at «alle» mener æresdrap er en uhyrlighet som ikke har noe med islam å gjøre.
Men alle de syriske informantene Aftenbladet har snakket med gir viktig informasjon om æreskulturen, dersom man er villig til å se på hva de sier i tillegg til det de sier om de spesifikke æresdrapene.
– Det Allah liker aller minst, det er skilsmisse, sier imam Muhammad Younas Chaudry til Aftenbladet.
Avisen har også snakket med styreleder Khalem Abdallah i Syrisk-Norsk Forening, som forteller at drapsmannen Sido Sabri Rashid tok kontakt med en rekke personer for å få hjelp til å få kona tilbake før drapshandlingene fant sted.
– Han ville at jeg skulle samle de eldre jeg kjente for at Ahed skulle høre på dem. Slik at Sido kunne få kona tilbake, sier Abdallah.
Videre skriver Aftenbladet at flere av vitnene i ankesaken til Sido Sabri Rashid i lagmannsretten reagerte på forholdet mellom Fatima Yasmin Ahmad Al-Banshi og Ahed Daher.
– I syrisk kultur er det ikke slik at noen tar en annen sin kone, sa ett vitne, og omtalte paret som «to ufine personer som møtte hverandre».
Avisen gjengir også samtalen mellom de tre mennene som tilhører Syrisk-Norsk Forening:
– Det finnes ikke noe som heter kjæreste eller samboer i Syria. Det finnes bare skilt, gift og ugift. Og enke og enkemann, sier Ibrahim Abdallah, sønnen til Khaled Abdallah.
– Tenker dere slik selv om dere er i Norge nå?
Diskusjon. Så tar Swedan ordet.
– Det er et stort problem. Vi kan ikke snu oss etter norske regler. Vi har egne tradisjoner, som for eksempel at vi må ta vare på naboer og venner. Og jeg kan ikke bli kjæreste med kjæresten til naboen eller vennen min. Det er ikke lov. Det er umoralsk.
Ser man nærmere på disse uttalelsene kan man kanskje forstå hvor diametralt forskjellig æreskulturen er fra våre besteforeldres påståtte patriarkalske kultur. Her finnes en iboende motvilje til å ta til seg norsk kultur, og det finnes et «eldreråd» som skal veilede frustrerte medlemmer, helt avgrenset fra det norske hjelpeapparatet og tilsvarende avgrenset fra norsk politi. Ingen henviser mannen som vil drepe kona til hjelpeapparatet eller ringer inn en bekymringsmelding til politiet.
Er man villig til å lese mellom linjene, ser man egenjustisen, ikke bare avstandstaken fra æresdrap.
Egenjustis i syriske miljøer
Da Kompetanseteamet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og negativ sosial kontroll la fram årsrapport for 2020, var hovedfokuset på syrere. Gjennomgående beskrives et lukket, patriarkalsk miljø der jenter tvangsgiftes, ofte som barnebruder, og der syrere i ulike deler av Norge har etablert miljøer der internjustisen råder og mange kvinner og barn lever i frykt. Under lanseringen av årsrapporten var alle representantene for det tverrfaglige teamet enige om at norsk offentlighet har altfor lite kunnskap om hvor alvorlig det står til i de syriske miljøene.
Per dags dato har fremdeles kompetanseteamets YouTube-video færre enn 300 visninger (sic), og vi gjengir derfor et helt avsnitt av saken vi skrev om denne presentasjonen:
«Politidirektoratets Gunnar Svenssons har det politifaglige ansvaret i Kompetanseteamet, og beskriver under lanseringen av rapporten sine oppgaver å være rådgivning, koordinering og kompetanseheving. Han bidrar videre med å drøfte trusselvurderinger og etterforskningssaker, samt koordinerer mellom andre etater og politiet.
Også Svensson er opptatt av syrere, og forteller at mange politidistrikter nå har opprettet egne grupper som skal ivareta sikkerheten for kvinner og barn som utsettes for æresrelatert kontroll, vold og tvang. Han etterlyser et behov for realkunnskap om kulturen som råder i islamske land.
– Vi trenger dette inn i grunnutdanningen på politihøyskolen. Sikkerhet og etterforskning er sentrale oppgaver, selv om direktoratet krever forebygging. I de æresrelaterte sakene må vi vurdere et stort antall personer i en familie eller et miljø, i motsetning til i norske, hvor det ofte er bare en kriminell utøver, sier Svensson.
Han påpeker at sikkerheten er for dårlig ivaretatt for syriske kvinner og barn i Norge, og at førstelinjetjenesten må ha større fokus på behovet for å trygge disse. Han mener det bør pålegges alle i førstelinjetjenesten å informere om egensikkerhet til de som «skal etableres i et nytt miljø», altså bo på hemmelig adresse.
Miljøet har etablert egenjustis, forteller Svensson, som peker på at det finnes interne miljøer med egenjustis i små lokalsamfunn, selv om de er integrert i lokalsamfunnet.
Behovet for å justere oppfatningen av at kvinnene selv velger ekteskap og selv velger å ikke møte til introduksjonskurs er overhengende, og skolen har en viktig forebyggende rolle vedrørende æresrelatert vold, presiserer politimannen, som likevel understreker at det forebyggende arbeidet er svært omfattende og vanskelig i patriarkalske miljøer.»
For å endre voldelig atferd, må volden først erkjennes som et problem. Når norsk akademia generelt og i dette tilfellet førsteamanuensis Gerd Marie Ådna spesielt ikke erkjenner at æresdrap og æresvold er et problematisk og dødelig trekk ved muslimsk klankultur, er det ikke undertrykte kvinner og barns ærend som gåes. Tvert i mot går Ådna – med koranen i hånd – de muslimske mørkemennenes ærend.
(Fotomontasje: HRS)