Russlands president Vladimir Putin har startet en krig tilnærmet i hjertet av Europa, en krig som det tidligere er estimert kan utløse opp mot fem millioner flyktninger. Antallet er uvisst, da Ukraina har en befolkning på over 44 millioner.
Samtidig kan Putins krigføring bre om seg, med de følger det kan få. For eksempel er verken Finland eller Sverige medlemmer av Nato, der hele østgrensen til Finland er mot Russland, mens Sverige har øya Gotland i Østersjøen, som er strategisk viktig for Russland. Men langt de fleste naboland til Russland er medlem av Nato, det er jo akkurat det som er stridens kjerne her. I et intervju med den amerikanske TV-stasjonen ABC, sier USAs utenriksminister Antony Blinken at det selvfølgelig er en mulighet for at Putin vil gå til krig utenfor Ukrainas grenser, men at det vil være «noe særdeles mektig i veien» – der han viser til Natos artikkel 5 (om at et angrep på et medlem av Nato er å anse som et angrep på alle). Situasjonen kan med andre ord eskalere, som kan utløse flere flyktningstrømmer.
Og det er nå flyktningkonvensjonen kommer til sin opprinnelige rett. For nå er hele Europa «et naboland», inkludert Norge. Det bør ikke være noen spørsmål om vi skal ta imot europeiske flyktninger eller ikke, det er her vi kan peke på vår moralske plikt.
Åpne døren for naboen
For noen dager siden tok vi opp at den politiske humanismen i Europa over lang tid har fremstått som overfladisk og kortsiktig, med et sterkt fokus på enkeltskjebner uten blikk for konsekvensene på lengre sikt. Europa har hatt asylinstituttets bakdør åpen for først og fremst mennesker fra MENAPT-land (Midtøsten, Nord-Afrika, Pakistan og Tyrkia), der svært mange er økonomiske lykkejegere, som igjen har gått på bekostning av reelle flyktninger. Hoveddøren inn til Norge er således en evig diskusjon om antallet i den årlige kvoten; null, 1.200, 3.000, 5.000, 10.000? For «alle» vet at det er begrensninger i antallet asylsøkere/flyktninger ethvert land, eller Europa for den saks skyld, kan ta imot – hvis en ønsker fortsatt å være for eksempel et Norge, et Danmark eller et Europa.
Det er akkurat derfor nærhetsprinsippet er så sentralt i flyktningkonvensjonen. Man skal hjelpe sine naboer i nød.
Samtidig har nærhetsprinsippet vokst ut av sine breddegrader, ikke minst av diverse hjelpeorganisasjoner, slik at når naboen er i krise oppstår spørsmålet om en faktisk har mulighet. Tar vi Norge som et eksempel, så innvandret det nesten 54.000 i fjor, en økning på nesten 16.000 fra året før. Ifølge SSB, kan det synes som om rundt 54.000 i året er en «normal innvandringskvote» for oss.
Hvis vi ser hvem og hvorfor personer har innvandret til Norge, kommer også skjevhetene klart frem (her fra SSBs oversikt 1990-2020, året 2021 er ikke tatt inn enda):
Og som vi vet: relativt mange vestlige innvandrere returnerer til hjemlandet, det gjør ikke-vestlige i liten grad. De er heller på ferie i landet de angivelig har flyktet fra, noe som paradoksalt nok også gjelder for vår nåværende stortingspresident.
Men samtidig som vi skal åpne døren for våre naboer, så skal vi lukke den fullstendig for asylsøkere og familiegjenforeninger til disse fra det vi tidligere omtalte som den tredje verden. Med andre ord må asylinstituttet skrotes.
Midlertidighet
Når vi tar imot europeiske flyktninger skal det også være under forutsetning om at de samme faktisk ønsker å returnere til hjemlandet når situasjonen tillater det. Midlertidig opphold er også en forutsetning i flyktningkonvensjonen, som igjen er en av de faktorene som er blitt kraftig vannet ut.
Å få returnert ikke-vestlige innvandrere har vist seg å være særdeles vanskelig. Det handler både om at de samme ikke vil permanent tilbake til hjemlandet, at hjemlandet ikke ønsker å ta dem tilbake og/eller at det vestlige lederskapet har store problemer med å sette foten ned for hva som er en «trygg nok» situasjon i land som avgir mange migranter. Sistnevnte henger sammen med at ulike pressgrupper, inkludert politiske partier og medier, nettopp opptrer med en overfladisk humanisme som er kontraproduktiv. Da rygger det politiske lederskapet i frykt for å må stå til ansvar for at det stakkars lille gråtende barnet som blir utvist. Vi husker vel alle propagandaen rundt «Jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg». Den siste saken i Norge i så måte, der utlendingsmyndighetene ga opp, er saken om Mustafa Hasan. NRK laget endog en serie om Mustafa, under den særdeles misvisende tittelen «Uønsket».
Når freden igjen har senket seg over Europa, så skal de europeiske flyktningene hjem for å bidra til gjenreisning av hjemlandet. Det tror jeg også de fleste ønsker, (relativt) velfungerende land har som regel også velfungerende borgere. Også her bør alle naboer bidra, ikke minst med å feriere hos våre venner i rammede land.
Imens kan Putins Russland stå der venneløs og isolert, der det eneste spørsmålet er hvordan Kina vil posisjonere seg.