Da jeg så Debatten på NRK i går kveld, kom jeg til å tenke på filmen, og årsaken var innvandringspolitisk talsperson i Krf, Dag Inge Ulstein. Han gir – antakelig ufrivillig – et så tematisk, teatralsk bilde av verden at man raskt blir sittende med opplevelsen av å se en skuespiller hengi seg til sitt livs rolle. Og rollen er den melankolske helterollen, der viljen til oppofrelse har destruktive dimensjoner og der frykten for livets realiteter er så stor at evnen til å se både egne og eget lands begrensninger, drukner i en malstrøm av uregulerte følelser.
Menneskelig verdi
-Man kan gjerne være så kald i hodet som man vil, men det handler jo dypest sett om noen verdier. Det handler om hva et menneske er verdt og at alle mennesker er like mye verdt, sa Ulstein, som videre mente at kollektiv beskyttelse av ukrainere er en god ordning, men en ordning «som burde omfatte mange fler», hvoretter han vil ha kollektiv beskyttelse for alle som sitter i leire i Hellas og gjerne også for syrere og afghanere.
Ulstein lar seg spise opp av vonde følelser for verdens elendighet, men det hele blir så banalt at det er ubehagelig å være vitne til, og der bakteppet er hans eget parti Krf, som mest av alt framstår som den sykelig overvektige, passive moren i 90-tallsfilmen, marginalisert og til latter for naboene. Ulsteins vonde følelser er mer enn omsorg for de svake, den er en dårlig samvittighet over et partiprosjekt som er i ferd med å avgå med døden. Ikke ulikt Gilbert Grapes mor, er Krf hensatt til sofakroken, langt under sperregrensen, og gisper etter luft samtidig som de vil påta seg omsorgsoppgaver som er altfor store til at de kan makte dem.
– Syria var en sånn situasjon der det ville vært naturlig (å gi kollektiv beskyttelse, min anm.), men åpenbart på grunn av noen sikkerhetshensyn også, så var det gjort vurderinger som jeg tror at flere ville være enige i ville vært krevende å gjort den sikkerhetsvurderingen i etterkant. Men det er flere situasjoner nå, der det ville vært helt naturlig! insisterte Ulstein, og peker på Hellas.
– Men de kommer jo fra alle mulige land, kontrer programleder Fredrik Solvang.
Drømmen om å hjelpe flere hundre millioner
-Hvis vi ser tilbake til 2015 har det jo ikke vært noen flyktningkrise for Norge. Vi har mye å lære vi, gå til Jordan, Uganda og Bangladesh, virkelige nærområder, de har tatt imot millioner av flyktninger nesten uten at vi har vært klar over det. Så vi har et kjempeansvar. Så derfor må vi klare å ha de to tankene i hodet, sa Ulstein.
-Sa du nå at du nå at syrere og afghanere bør få kollektiv beskyttelse?
-Jeg mener det vil være situasjoner det vil være helt åpenbart viktig å se om vi kunne brukt det for å få raskere integrering for å lykkes med det vi alle sammen ønsker å gjøre her. Hvis vi ser på Kosovo så reiste de fleste tilbake så snart de kunne. Det var kollektiv beskyttelse!
-Men det er jo mange hundre millioner mennesker?
-Krf skulle ønske at vi kunne benytte oss av det i mye større grad enn det vi gjør nå. Ja.
-Så dere vil gi kollektiv beskyttelse til mange hundre millioner mennesker?
-Da Syria ikke ble noe av handlet det 1) om sikkerhetssituasjonen. Det andre var at Norge kan faktisk ikke alene åpne opp, det må noe avtaleverk på plass slik at det er et mer kollektivt ansvar. Men vi ønsker det og hadde vi fått styre så hadde vi selvfølgelig gjort det.
Det er selvsagt ikke vondt eller dumt å mene at alle mennesker har den samme verdien, men det er utopien i å hente alle lidende til Europa og Norge som er så ubehagelig banal at man skulle forvente seg forskånet fra å høre den. Det er selvpiskingen over at noe slikt er umulig, som er Ulsteins agenda og som han gjerne vil påføre omgivelsene, for noen løsninger har han ikke forslag til. Vel, sett bort fra forslaget om å få EU til åpne for kollektiv beskyttelse av migranter i Moria-leiren, fra Syria og Afghanistan. Altså ikke noe forslag – og takk og lov er ikke Ulstein del av noe utenrikskorps, han ville gjort landet til skamme.
Gjør ikke nok
-Hva savner du? spør NRK i politisk kvarter fredag morgen.
– Vi savner at det er satt krisestab, det er ikke godt nok. Støre-regjeringen burde trykket på den store knappen. Polen har tatt imot 2 millioner flyktninger, men vi har ikke gjort nok. Støre må sende beskjed til kommunene om å sette krisestab! fortsatte Ulstein.
Som et barn i godtehylla roper Ulstein «mer, mer!» helt uten tanke på konsekvenser. Og det er ikke så rart, for i virtue signalling, eller dydsposering på norsk, er konsekvenstankene fraværende. Det er ens egen godhet som skal på utstilling og følgene av helt hårreisende forslag om kollektiv beskyttelse av enhver som ønsker seg til Vesten, er det ingen interesse for å se nærmere på.
Tenker vi tilbake på 90-tallsfilmen om Gilbert Grape er det likevel mulig å se hva som ville skjedd ved å åpne grensene for all verdens folk. Der Gilbert frykter alt som er vondt i livet og påtar seg ansvaret for både sin utagerende autistiske bror og sin sykelig overvektige mor, blir han selv overveldet av samvittighetskvaler når han glemmer broren i badekaret og bruker sårt tiltrengt tid på seg selv. Dette utløser en rekke hendelser der broren rømmer og klatrer opp i et vanntårn. Til slutt er frustrasjonen til Gilbert så stor at han denger den autistiske broren.
Verden er dessverre slik at mange mennesker har hjelpebehov, men samtidig er det helt umulig å hjelpe alle. Dersom omsorgsbyrden blir for stor, ender det både med at den som hjelper blir ødelagt selv – og at frustrasjonen over hvor vanskelig det tross alt er å gi omsorg resulterer i at begeret renner over. Slik taper alle parter.
I den virkelige verden er det ikke mulig å ha en realpolitikk som er i nærheten av hva Krf fronter. En slik politikk ville ført til vårt eget lands sammenbrudd, og det er åpenbart for de aller fleste at Europa ikke kan huse alle verdens folk. Det kan være vanskelig og krevende nok å prioritere sine nærmeste.
Det er gift for debatten om ukrainske flyktninger å invitere Ulstein og hans like for å tegne drømmebilder av en utopisk verden. Politikk kan ikke føres med utgangspunkt i politikernes følelser, men må i ethvert henseende føres med tanke for hva som er best for flest – både for nordmenn og flyktninger. Vi har erfaringer fra tidligere kriser og bør snarere benytte den erfaringen enn å bygge luftslott av egen godhet. Kollektiv beskyttelse kan gis flyktninger vi forventer vil reise tilbake, ikke enhver som ønsker seg et bedre liv med tilgang på norske velferdsytelser. I den virkelige verden kan man ikke, som Ulstein, sidestille menn i en tross alt trygg flyktningleir og kvinner og barn på reell flukt fra bomberegn.