Før krigen i Ukraina startet i februar, bodde det allerede mangfoldige tusener av ukrainere i Vest-Europa som kom som arbeidssøkere. De ble reelle økonomiske bidragsytere til våre velferdssamfunn, og langt de fleste tilpasset seg våre samfunn og begikk ikke kriminalitet. Dette i motsetning til MENA-migranter. Faktumet står ikke til debatt.
Tok dundrende feil
Da migrasjonskrisen i 2015 var en realitet ble det ikke spart på lovord om hvilke fantastiske bidrag syrere og andre ville tilføre Norge og Europa. Vi ble foret med hvor høyt utdannet syrerne var, som at «en stor andel av syriske flyktninger har høyere utdannelse». Det var dette narrativet som både politisk ledelse og toneangivende medier serverte oss. Knapt noen bekymring over mulighetene for at bildet kunne være motsatt. Finansavisen var et unntak i så måte. Da den tidligere Høyrestatsråden Viktor Norman foreslo å hente 100.000 syriske flyktninger – som skulle være lønnsomt for den norske velferdsstaten – tok Finansavisen frem kalkulatoren og konkluderte med at dette ville i livstidskostnader pålegge den norske staten minimum 430 milliarder kroner.
Norman og hans like tok dundrende feil, som blant annet kan ses på denne statistikken: Kun 5 prosent av syriske kvinner i Norge er sysselsatt på heltid.
Den samme visen om økonomisk lønnsomhet ble sunget i Sverige og Danmark. Ja, særlig i Sverige, der toneangivende medier har nektet å ta i realiteter knyttet til økonomi om innvandring fra OIC-land (land der islam dominerer). Men nå har det plutselig snudd og det heter følgende:. «Flyktningkrisen kommer til å koste mange milliarder», skriver den venstreorienterte avisen Dagens Nyheter (DN) nå, som tidligere knapt har sagt et eneste negativt ord om OIC-innvandringen. For avisen handler selvsagt om krigen i Ukraina. Hvite, de fleste kristne, europeere er på vei til Norge og Sverige, bekymrer DN dypt – grunnet økonomiske kostnader som kan følge i kjølvannet av krigen.
Islamister og analfabeter er lønnsomme
I juni 2015 kunne man lese følgende i SVT:
Aldri tidligere har så mange velutdannede flyktet til Sverige, ifølge en undersøkelse SVT Nyheter har gjort. Inn i landet strømmer ferdigutdannede ingeniører, leger og økonomer. … I Sverige akkurat nå skjer det en massiv import – av kunnskap.
Eksempelvis skrev DN i artikkel i 2014 at kommunen Sandviken ville tjene «over en halv milliard på innvandringen». I den ferske artikkelen lenket til like over her, har DN hentet inn analyse fra en nasjonaløkonom som sier at innvandringen fra Ukraina kan koste Sverige «20, 30, kanskje 40 milliarder kroner på noen år». I sosiale medier er det flere som spør seg hvorfor DN plutselig publiserer artikler som belyser innvandringens kostnader.
Men vent nå litt. Skulle vi ikke gå i overskudd med milliarder forrige gangen (i 2015, red.) Åpenbart er islamister og analfabeter mer lønnsomme, skriver en bruker på Twitter.
Johan Nissinen, tidligere medlem av Riksdagen for Sverigedemokraterna, skriver dette på Twitter:
Når det gjelder ukrainske flyktninger er det helt plutselig OK å snakke om hvor mye det koster. De til og med spesifiserer til 200.000 kr per flyktning. Men når det gjelder syriske flyktninger er det rasisme.
Nei, ingen trussel mot velferdsstaten, hilsen Ap
Da Finansavisen i 2013 avslørte innvandringens enorme kostnader, var det total taust fra resten av de toneangivende mediene. Ja, det var så påfallende stille at jeg selv gikk ut i en kronikk i Aftenposten: – Hvorfor forteller ikke mediene hva en ikke-vestlig innvandrer koster?
De toneangivende mediene har sørget for at Norges befolkning unnslapp drønnet fra den økonomiske bomben som er detonert i Finansavisen: Fortsetter dagens innvandring, spises hele oljeformuen opp sammen med verdien av statoilaksjene. Regningen sendes Hvermansen i form av høyere skatter, mer arbeid og mindre velferd.
År ut og år inn er vi fortalt av politikere fra SV til Høyre at innvandringen gir oss økonomisk velstand. Samme mantra har samtlige toneangivende medier formidlet. For å kunne etablere denne myten, er mediene blitt nødt til å unnlate å rapportere faktiske forhold.
Ikke bare mediene unnlot sannheten. Som da Anette Trettebergstuen (Ap), nå kulturminister, på en konferanse om innvandringens konsekvenser for velferdsstaten sa:
Innvandringen er «en berikelse for velferdssamfunnet og velferdssamfunnet er avhengig av innvandringen».
Innvandringen gjør Norge til et «rikere og mer mangfoldig land».
De som sier at innvandringen er «en trussel mot velferdsstaten, de som sier dette skal bare avvises».
«Vi må hente innvandrere for å opprettholde velferdsstaten grunnet mangel på arbeidskraft.»
En verre skivebom skal man lete lenge etter.
Hvor er heiagjengen i dag?
Vi vanlig dødelige glemmer heller ikke Støres narrespill i 2015 da Ap vedtok å hente 10.000 ekstra syrere til Norge – altså fly dem inn. Dette var en «ambisiøs» og «ansvarlig» politikk, ble det hevdet. Støre og Ap sendte selvsagt hele regningen til det norske folket uten å gå inn på de faktiske kostnadene. Det vil si at Støre bløffet oss med en kostnad på 2 milliarder kroner.
Støre og Ap var i en godhetsrus der vedtaket etter alle solemerker var basert på stemmesanking. Nå klarer samme Støre endog ikke å stable på beina en luftbro til Ukrainas naboland for å hjelpe desperate eldre, kvinner og barn til Norge – alle reelle europeiske flyktninger.
Det er heller ingen heiagjeng i medier og andre partier, som det var i 2015, for å hjelpe ukrainere. Er dette den omvendte rasismen vi er vitne til?
HRS kjenner til et par fremtredende profiler i Norge som ønsker å åpne sitt eget hjem for ukrainere. Men de våger ikke. De frykter at de kan bli hengt ut i mediene ettersom de ikke gjorde det samme under migrasjonskrisen i 2015. Å åpne døren i nåværende situasjon kan bli definert som rasisme – mot MENA-migranter som kom i 2015, frykter profilene.
Det burde være såre enkelt for enhver: man hjelper selvsagt instinktivt sin nabo først. Slik bør det til enhver tid være i hverdagslivet. Dermed ikke sagt at man ikke kan hjelpe andre også, som å bygge velfungerende leire for flyktninger i nærområdene i Midtøsten og Afrika. Men med over fire millioner ukrainere på flukt, nesten to millioner i Polen, sier det seg selv at vi bør avhjelpe et land som Polen med å ta vår del av byrden – koste det det vil koste. Det vi bør enes om er at vi nå bør få et ærlig overslag over kostnadene ved at la oss si 30.000 ukrainere bosettes i Norge. Regningen tror vi i HRS det norske folket vil akseptere, og folk vil nok også stille personlig opp for sine nye naboer.
(Fotomontasje: HRS)