La meg bare ta det først som sist: Da jeg i morgentimene i dag leste om «kapasitetsproblemer» i det norske mottaket og deretter VGs eminente artikkel om «Krafttaket» i Polen, kjente jeg nok en gang på hvor håpløst norske politikere over tid har forholdt seg til – og ødelagt – frivillighets-Norge.
«Frivillighet», typisk organisert i såkalte NGO-er, i Norge handler først og fremst om én ting: penger, penger, penger. Uansett om en er en liten eller stor organisasjon, det er kampen om å vri mest mulig av våre skattepenger ut av statsbudsjettet. Få spør om det kommer noen resultater ut av dette «frivillighets-arbeidet», tradisjonen tro fortsetter: litt (eller betydelig) mer penger plusses på hvert år. Det gjelder bare å ha de riktige politiske holdninger, bruke de riktige honnørordene, holde seg inne med de riktige personene, ja, så er du på plass og har intet å frykte. Ens egen lønn er sikret. At dette er fakta er HRS et bevis på. Vi lot oss ikke politisk styre, ergo ble vi fjernet fra statsbudsjettet.
De større hjelpeorganisasjonene utnytter også enhver krise til å tigge om mer penger, og med krigen i Ukraina kan de også rettferdiggjøre sine simple PR-triks med kvinner og barn, særlig sistnevnte, på flukt.
Men når frivilligheten i Norge skulle kunne skinne – så er det intet annet enn bekmørkt.
Kaotisk
NRK kan fortelle om kaotiske tilstander for dem som kommer til Nasjonalt ankomstsenter i Råde for å registrere seg som flyktning.
Inna Horbach, som kom med sin datter (4), mor (64) og far (67), ville til sin søster Oksana Lorentzen som har bodd i Norge i 21 år. De kom til ankomstsenteret i Råde klokka syv om morgenen, men først nærmere tre om natten kunne de dra der ifra. Inna burde lett kunne kommet seg gjennom registreringssystemet, da også hun snakker norsk etter tidligere opphold som student og au pair i Norge, i tillegg til å ha en søster her. Men nei, ventetiden nærmere seg altså ett døgn.
Inna selv sier at det er mange som har det tøffere enn dem, som etter fem-seks dagers reise i uvitenhet er slitne og som ikke kan gjøre seg godt nok forstått i utlandet. Mens køene hoper seg opp inne i ankomsthallene, er det satt opp telt på utsiden, forteller NRK. Men selv om teltene er varmet opp, er det for flyktninger med barn, noen relativt nyfødte, vanskelig å vente i time etter time etter time.
NRK forteller at de har snakket med andre som forteller at det er flere netter der folk har vært i registreringskø til langt på natt. Og UDI-direktør Frode Forfang «innrømmer at det har vært kapasitetsproblemer på Råde».
Kapasitetsproblemer!? Hvor ufattelig fjern og bakpå er det tillatt å være i dette landet?
– De siste ukene er det kommet flere til Norge enn det har kommet de to-tre siste årene til sammen. Så det er en veldig oppskalering som må til, sier Forfang til NRK.
Kan vi minne om at krigen har vært i over tre uker? Kan vi minne om at det så tidlig som 15. februar, altså ni dager før Putins invasjon av Ukraina, var stipulert med opptil 5 millioner flyktninger fra Ukraina, senere oppjustert til 10 millioner?
Men hva sier UDI-direktøren? Jo, at det er «en stor logistisk operasjon og at UDI har manglet kontroll».
– Vi snakker om flere hundre som kommer til Norge hver eneste dag nå.
At regjeringen er bakpå og at UDI er bakpå er nå én ting – men hvor er alle de frivillige i Norge? Hvorfor mobiliserer ikke alle de statlige fullfinansierte NGO-ene frivilligheten? Nei, vi evner ikke. Oljepengene har ødelagt Norge som nasjon. Vi er blitt en humanitær stormakt som blir totalt avkledd når krisen er i vårt nærområde. Vi er blitt verdensmester i å dele ut penger. Vårt asylinstitutt evner ikke tenke utenfor boksen – vi fungerer som om det er MENAPT-asylsøkere som kommer.
Den «erfaringen» har ikke Polen, de har nemlig avvist asylsøkere som tar seg rundt halve jorda for å komme seg inn i Europa. Men nå når flyktningkrisen står på deres dørterskel gjør de, som vi har skrevet om før, alt riktig og de gjør det først. De har åpnet døren på vidt gap, der de faktisk har kapasitet, etter beste evne, til å ta imot 1.500 til 2.000 flyktninger daglig.
«Krafttaket»
VG forteller, nettopp under tittelen «Krafttaket», at de første flyktningene kom samme dag som Putins menn invaderte Ukraina, den 24. februar. Åpenbart er det opplysninger som vår egen regjering og UDI ikke kjente til, siden de har hatt over fire uker å mobilisere på. Over 2 millioner ukrainske flyktninger er kommet til Polen, i Norge er det registrert 3.000 (tallet er antakelig høyere).
Mottaket i grensebyen Hrubieszów (med 18.000 innbyggere), som VG har besøkt, er en idrettshall som ble mottak i kraft av sin beliggenhet. Her hjelper «alle» til. Borgermesteren Rafal Trzaskowski i byen tar en pause fra arbeidet på togstasjonen, der han hjelper til med transport og husly for flyktningene, for å snakke med VG. Her gjør alle det de kan, forteller Trzaskowski – for «Det finnes ikke noe alternativ».
Mange har tatt ukrainere inn i hjemmene sine, det går kontinuerlig busser med medisinsk utstyr og nødhjelp til byer på andre siden av landegrensen, hver centimeter av idrettshallen er benyttet for å gi først og fremst kvinner og barn husly, mat, leker og trygghet. Busser kommer og går for å transportere flyktningene videre, mens innsiget bare øker for hver dag.
Men uten den enorme mobiliseringen fra de frivillige hadde systemet krasjet for lenge siden, påpeker Trzaskowski. «De frivillige er hardt presset, men har likevel bygd et velsmurt maskineri», melder VG, som også forteller at kun en uke etter invasjonen var det allerede opprettet 28 mottakssentre rundt om i Polen – i ettertid er det blitt mange flere.
Hvorfor stiller så polakkene opp? Jo, fordi polakkene mener ukrainerne kjemper for hele Europas frihet og stabilitet.
Det er akkurat her Norge faller av lasset. Europas frihet og stabilitet er vi vant med å betale oss til, og når vi har destabilisert vårt eget samfunn med den såkalte flerkulturelle ideologien som ikke fungerer, så betaler vi oss ut av det. Til ingen nytte noen av delene.
Nupi-forsker Jakub M. Godzimirski, selv polsk, og ekspert på russisk og europeisk sikkerhetspolitikk, mener dugnadsånden er stor i hjemlandet. Han sier til VG at «mange polakker tenker at de kan være de neste».
– På grunn av andre verdenskrig vet mange hva det handler om, påpeker forskeren.
Bølge en, to og tre
Til VG utdyper ordfører Trzaskowski dette om frivilligheten:
– Vi improviserer. Det meste av det vi gjør, baserer seg på godvilje fra folket. Vi kan ikke fortsette slik i en uke til. Eller … vi kan fortsette slik i en uke til, men ikke i månedsvis.
Dersom Putin angriper videre vestover i Ukraina, kan antallet stiger til seks-syv millioner, ifølge estimater.
– Det kunne overveldet en hvilken som helst by og et hvilket som helst land, sier borgermesteren.
Ordføren forteller at «vi er blitt testet», og legger til: «innbyggerne i Hrubieszów har bestått testen», og legger til:
– Alt du ser her, er organisert av dem. Alle som kommer hit, blir ivaretatt på den best mulige måten med omsorg og medmenneskelighet.
Eimen av hundefôr bekrefter at det også gjelder de firbeinte.
På spørsmål om de frivillige får statlige tilskudd til den uvurderlige jobben, bare ler de.
– Alt , virkelig alt du ser her, bortsett fra selve veggene på bygningen, er skapt og gitt av frivillige, sier ordføreren til VG.
Men han frykter også at «en overbelastning på byens tjenester over tid vil gi et tilbakeslag. At folk vil kreve å få byen sin tilbake slik den var.»
– Du må huske på at ikke alt varer evig. Nå kjenner vi denne enorme solidariteten, men før eller senere vil det nok oppstå problemer.
Det er intet annet enn fascinerende at borgermester Rafal Trzaskowski klarer å tenke flere skritt fremover, der hvor våre egne politikere har den fascinerende evnen til alltid å dilte etter. Vi må nemlig se hva andre europeiske land gjør, og så må vi prate litt, kompromisse litt, og det mens ukrainske menn kjemper og dør, byer utslettes, sivile rammes hardt – så evner vi ikke å handle raskt og effektivt.
Der Norge innrømmer «kapasitetsproblemer» har Polen tenkt lengre. Sonia Buchholtz, PhD ved Handelshøyskolen i Warszawa, forteller at den første bølgen flyktninger er de ressurssterke, de som har penger, en plan og slektninger de kan bo hos. Den andre bølgen er de mer traumatisert, har færre muligheter og mindre penger i banken. Men den tredje bølgen er de traumatiserte krigsofre. De vil være de mest hjelpetrengende og som vil kreve mye profesjonell bistand og oppfølging.
At de ukrainske flyktningene også kan være en ressurs, beviser Veronika Mileva (46). Da krigen var et faktum tok hun med seg hunden og kjørte til Polen, der hennes datter studerer. Men hun kom aldri lengre enn til mottakssenteret, hvor hun nå arbeider som frivillig.
– Jeg ventet ikke krigen av Russland. Men jeg ventet heller ikke denne støtten fra den polske befolkningen. Det er så rørende, sier hun til VG.
Ja, Polen består testen. Norges innsats står til stryk.