I en rapport fra Riksrevisjonen i desember 2021 fikk Utenriksdepartementet (UD) kritikk for at flere milliarder kroner blir plassert i Verdensbankens fond, uten at man kan dokumentere hvilke resultater pengebruken har gitt til de som trenger hjelp, meldte NRK.
Manglende kontroll
Jeg kan avsløre at bruken av bistandspenger i årevis har vært til debatt i Riksrevisjonen, og det har ikke manglet på rynkede panner og lett hoderisting. – Er det noen som faktisk har kontroll? lød gjerne spørsmålet, og «alle» visste svaret. Det handlet like mye om manglende måloppnåelse som om høye smørbrød og reiser på businessklasse – og det stadig tilbakevendende: ingen oversikt over korrupsjonen.
Til NRK sa daværende Riksrevisor Per Kristian Foss at inntrykket er at UD «bare feier milliardene unna, uten å være veldig opptatt av resultatene». Han påpekte også at «det går mye penger til administrasjon og drift». Sistnevnte er da ikke underlig, da bistand er business på høyt nivå.
– Bistandsbransjen er blitt en stor bransje å administrere. Det skjer med godt lønnede eksperter. Og man må jo stille seg spørsmålet om det er slik vi vil ha det, sa Foss.
Ikke er det underlig heller at UD plukker ut «gladsaker» når Stortinget skal informeres om hvordan skattepengene våre benyttes. Foss mente at heller enn å pøse inn milliarder i fond, så kunne vi kanskje gi mer direkte til mottakerlandet som igjen kunne gi større resultater på bakken. Men om det hadde endret på så mye, tillater jeg meg å betvile. Problemene vil langt på vei være de samme, der vi i flere tiår har vært (tause) vitner til at ingen makter å rydde opp i bistandsfeltet. Det lever et slags eget liv og bare vokser og vokser.
Ett av de tiltak som kunne vært satt i verk, og som kunne tjene mottakerlandene, var at det fulgte faglige kvalifikasjoner med pengene. Det vil si at norske medarbeidere fulgte med på lasset, ikke minst for å avdekke korrupsjon, men da kommer frykten for å tråkke noen på selvråderetten. Det er nok ikke mange land som ville ønsket slik «ytre innblanding», selv om den økonomiske «ytre innblandingen» er mer enn velkommen.
FrP har for øvrig foreslått at det nedsettes en uavhengig bistandskommisjon med mandat til å gå igjennom alle sider ved norsk bistand. Det vil si hvor pengene havner, hvor mye som brukes til administrasjon, lønnsnivå, antall organisasjoner som er involvert, antall ansatte og ikke minst hvilke resultater som oppnås. Jeg har en mistanke om at selv komiteen ville miste nattesøvnen.
Send mer penger
42 milliarder kroner i året er svært mye penger. Men ikke nok, ifølge KrF. Det er ikke FrPs Christian Tybring-Gjedde enig i. Til Bistandsaktuelt sier Tybring-Gjedde at Norge allerede har et stort bistandsbudsjett og derfor må bosetting av flyktninger fra Ukraina finansieres innenfor bistandsrammen som Stortinget vedtok i desember i fjor.
I et intervju med Bistandsaktuelt tok tidligere utviklingsminister Dag-Inge Ulstein for noen dager siden til orde for nye, store ekstrabevilgninger på bistandsbudsjettet, slik at folk i fattige land ikke skulle «ta regningen» for Ukraina-krisen.
– Det er åpenbart den beste løsningen (å øke bistandsrammen, red.), slik at det ikke skapes ytterligere usikkerhet for bistandsorganisasjoner og mottakerland. Da vil det trengs flere milliarder, sa Ulstein.
Norske bistandsorganisasjoner synger selvsagt med, da ved å advare mot at et ekstraordinært forbruk på UDs budsjettpost Flyktningtiltak i Norge vil «gå på bekostning av andre viktige formål i verdens fattigste land».
Hadde bare de samme organisasjonene vært like ivrige når det gjelder å fortelle om formål og måloppnåelse – og kommet med objektiv rapportering, så hadde de økt egen troverdighet. Interessant er det også at når de norske bistandsorganisasjoner blir spurt om økonomiske prioriteringer, da er de plutselig «bare» hjelpearbeidere. Som da Jan Egeland på spørsmål fra Finansavisen (2016) ble spurt om kostnadene ved å ta tusenvis av migranter til Norge, hvorpå han svarte: – Jeg er ikke økonom.
Såre enkelt
Nei, det skal være sikkert og visst at Egeland og de fleste av hans kolleger verken er økonomer eller har noe ansvar for statsbudsjettet. Der har våre folkevalgte politikere en annen rolle.
– Nå er det krise i Europa, i Norges nærområde. Da mener Fremskrittspartiet det er helt naturlig at vi prioriterer lokale kriser foran de fjerne. Jeg anser Ulsteins utspill som et populistisk forsøk på heve den moralske pekefingeren i trygg visshet om at det er andre som må betale. Ulstein snakker til sin menighet, men jeg tror de aller fleste gjennomskuer slike utspill, sier Tybring-Gjedde.
Han fastslår at eventuelle omdisponeringer må gjøres innenfor eksisterende budsjett.
– Vi er allerede verdens mest gavmilde land når det kommer til bistand. Det til tross for Riksrevisjonens gjentatte kritikk om at det ikke kan dokumenteres hvor norske bistandskroner til slutt havner, eller hvilken effekt de eventuelt har. Det er kun en måte å måle hvorvidt bistanden har den ønskede effekt, og det er å finne ut hvor mange land som i dag står på egne ben og ikke lenger trenger bistand. Det gjelder kun ett land – Sør-Korea, sier Tybring-Gjedde.
Men om FrP prøver å realitetsorientere oljepengelandet Norge, så er det nok av de super-humanitære på Stortinget. Bistandsaktuelt forteller at de har snakket med utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim (Sp) og flere av opposisjonspartiene på Stortinget, der samtlige uttaler seg positivt om muligheten for nye ekstraordinære bevilgninger over statsbudsjettet for å finansiere flyktningstrømmen fra Ukraina. Det er såre enkelt å dele ut andres penger – bare ikke når det kommer til å kompensere for de enorme økningen i strøm- eller drivstoffutgifter. Da kan bestemor fryse ihjel og bøndene må svare med økte matpriser.
(Forsidefoto: HRS)