Etter at Ungarns Viktor Orbán og hans parti Fidez søndag kveld kunne triumfere med 53,6 prosent av stemmene i valget, har det nok vært en dårlig stemning i EU-kommisjonen.
Valgseieren skal ha fått byråkratene i Brussel til å på nytt vurdere å utløse sin nye rettsstatsmekanisme, som ble godkjent av EU-domstolen i februar og som aldri tidligere har vært benyttet. Denne mekanismen skal gjøre det mulig å holde tilbake utbetalinger av EU-midler til medlemsland som, ifølge de samme byråkratene, ikke godt nok respekterer rettsstatens prinsipper, for øvrig en mekanisme som både Ungarn og Polen har sterkt kritisert.
Polen har tidligere gjort det klart at EU ikke er noen stat, men en samling av suverene stater som har besluttet seg for å arbeide sammen.
Parodi på et demokrati?
Mandag sendte Russlands president Vladimir Putin sine gratulasjoner til Orbán, og til tross for at Ungarn støtter EUs sanksjoner overfor Russland, så ansees Orbán for å være alliert med Putin. Også britiske Nigel Farage, franske Marine Le Pen og Italias Matteo Salvini var raske med å gratulere Orbán. «Når folket stemmer, vinner folket», tvitret Le Pen, som selv kjemper for å avsette Emmanuel Macron som president i valgets første runde 10. april. (I tilfelle ingen av kandidatene får flertall av stemmene, vil en andre runde avholdes to uker senere, med de to ledende kandidatene fra første runde.)
EUs ledere var imidlertid påfallende tause etter valget i Ungarn. Det henger nok sammen med at såkalte uavhengige valgobservatører fra Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) rapporterte at valget var «skjemmet av fraværet av like konkurransevilkår». Noen vil gå så langt som å hevde at Ungarn er blitt en parodi på et demokrati, slik som en leder i Berlingske tar til orde for.
Berlingske viser til demokrati-indeksen til tenketanken Freedom House som klassifiserer Ungarn som det eneste EU-landet som bare er «delvis fritt». Forskere bak V-Dem-prosjektet ved Universitetet i Gøteborg kaller Ungarn et «valgautokrati». For folk stemmer, men der en sterk mann har konsolidert politisk makt rundt ett parti. Videre heter det at uavhengige medier, regjeringskritiske NGO-er og utdanningsinstitusjoner har kommet under økende press mens Orbán har sittet ved makten. Det har blant annet resultert i at en dominerende medieblokk åpenlyst har ført en kampanje til fordel for Fidesz.
Derfor, sier Berlingske, skal vi ikke forledes til å tro at EUs konflikt med Ungarn handler om en kulturkamp mellom liberale og nasjonalkonservative verdier, nei, det handler om demokratisk underskudd i Ungarn, slår de fast.
Jeg skal ikke leke Ungarn-ekspert, så det er sikkert riktig at der er et forbedringspotensiale. Men jeg tillater meg likevel å spørre om én ting: står det så veldig mye bedre til i resten av Europa? Kanskje vi burde feie for egen dør, før vi raser inn i Ungarn og rasler med sablene?
Og vårt eget demokrati?
Nå kan det være at tingenes tilstand er bedre i Danmark, de har i alle fall et friere ordskifte, men i Norge er det en del å stille spørsmål ved. For eksempel er Norge ikke ukjent med konsolidering av politisk makt. Arbeiderpartiet har styrt Norge i det meste av tiden etter 2. verdenskrig, der venstresiden i norsk politikk har plassert sine meningsfeller i langt de fleste sentrale posisjoner her i landet. Etter åtte år i opposisjon, som de borgerlige utnyttet svært dårlig, er Ap tilbake, noe som ikke minst mediene synes godt fornøyd med – der vi vet at de aller fleste journalistene er politisk røde. Er det noen som mener at for eksempel FrP og SV behandles likeverdige i mediene?
Og hvordan står det til med våre «kritiske NGO-er»? Jo, de kastes ut av statsbudsjettet fordi de (vi) mener feil ting. Er det politisering av meninger i en bestemt retning, såkalt politisk korrekthet, dertil styrt ut fra statsbudsjettet? Ligner det ikke også en smule deplatforming (scenenekt)?
Jeg kan heller ikke dy meg for å nevne at «fraværet av like konkurransevilkår» blomstrer i Norge ved at noen stemmer bremses for fullt på sosiale medier, som Facebook, godt hjulpet av den politiske smaksdommer Faktisk.no, uten at noen ser ut til å ønske å gjøre noe med det.
Så hvordan står det egentlig til med ytringsfriheten og meningsmangfoldet her til lands? Er det «tillatt» å snakke om nasjonal identitet uten å bli definert som høyreekstrem? Hva med wokeismen som brer om seg, er den demokratisk anerkjent – selv om det er en autoritær marginal venstresides ideologi som forlanger at resten av samfunnet, ja verden, skal innrette seg etter deres verdensbilde? Skal vi også på dette området se til det mer og mer polariserte USA? Og hvordan står det til med meningsmangfoldet i klimaspørsmålet og «det grønne skiftet»? Hva med familie- og kjønnspolitikken? Skal vi tvinges til å akseptere hundrevis av kjønn, omtale hverandre som hen og spørre folk hva de føler seg som og om noen vil bli homo?
Har vi – i motsetning til Ungarn og Polen – ingen maktkonsentrasjon som burde etterses nærmere? Her kan vi dessverre heller ikke stole på våre «uavhengige» medier. De er mest opptatt av å avdekke politikeres egne berikelser (som er viktig nok), men bryr seg lite eller ingenting om politikkens konsekvenser – hvis det da ikke handler om medienes hjertesaker; slik som grønn omstilling og liberal innvandringspolitikk, men da forlates journalistikken og propagandaen overtar. Og vel så ille – vi kan ikke stole på akademia og våre forskere heller, for også rødgrønne forskere tier om problematiske funn – og det særlig innenfor felt som kjønn-/identitet- og innvandring-/integreringsforskning. Så kanskje også våre forskning- og utdanningsinstitusjoner har et forbedringspotensiale?
Men det er klart – vi kan vanskelig akseptere et valg der ulike partier har drevet valgkamp, folk sto fritt til å stemme og hvor det ikke er avdekket juks med opptellingen – for vi ser så inderlig godt alt det «gale» som foregår i Ungarn, mens vi blind og døv heiser vår egen moralske fane.