Berlingske skriver onsdag at kritikerne står i kø for å fordømme mottaksplanene i Rwanda. Samtidig har kritikken endret seg fra i fjor. De som hardnakket hevdet at det ville bli umulig å opprette mottakssenter i det afrikanske landet, har nå endelig innsett at det kan bli en realitet. Pipa er den samme og har fortsatt samme lyd, men nå er det muligheten for at menneskerettighetene skal kunne opprettholdes som sies å være umulig, skriver den danske avisen.
Tidligere denne måneden kunne vi melde at også Storbritannia har innledet samtaler med Rwanda om mottakssentre som skal huse asylsøkere og migranter som tar seg over kanalen og inn i landet.
Statsminister Boris Johnson sier at ordningen er nødvendig for å «redde utallige liv» fra menneskehandel. Det er nok riktig nok, men i tillegg er kapasiteten i landet allerede sprengt. Som vi tidligere har kommentert skulle Storbritannia bosette 16.500 afghanere etter at Taliban overtok landet – og det i tillegg til alle som tar seg over Den engelske kanal fra Frankrike.
Samstemt motstand
Ritzau kunne i begynnelsen av denne måneden fortelle at Tesfaye hadde innkalt innvandringspolitiske talspersoner i Folketinget til et møte om det som også i danske medier omtales som «den kontroversielle planen». Tesfaye har bekreftet at møtet handler om «Danmarks og Rwandas felles visjon for en omfattende reform av flyktning- og asylsystemet».
«Vår dialog med den rwandiske regjeringen inkluderer en mekanisme for overføring av asylsøkere og skal sikre en mer verdig tilnærming enn det kriminelle nettverket av menneskesmuglere som i dag preger migrasjon over Middelhavet», skrev Mattias Tesfaye til Jyllands-Posten.
Berlingske skriver i dag at Tesfaye har understreket at dersom mottaket blir en realitet, vil forholdene være innenfor rammene av Danmarks internasjonale forpliktelser, og at dette skal sikres gjennom en «overvåkingsmekanisme».
Men det kan regjeringen lett glemme, får Berlingske høre fra en rekke ledende eksperter på området, fordi slik overvåking vil være praktisk talt umulig å gjennomføre, og ekspertene kritiserer derfor regjeringen for å spille med sikkerheten til de som skal sendes til Rwanda som innsats, skriver avisen.
Og frykten for at Tesfaye og regjeringen forøvrig skal lykkes med å få i gang mottakssenteret er stor i innvandringsliberale kretser og i flyktningeorganisasjonene. Avisen har snakket med Therese Rytter, nestleder i Europarådets komité for forebyggelse av tortur og juridisk leder ved Dansk Institutt mod Tortur (Dignity), som har «svært vanskelig for å se hvordan dette kan gjøres». Rwanda har «helt andre menneskerettighetsstandarder enn Danmark» framholdes det.
– FNs torturkomités siste rapport om Rwanda inneholder alvorlig kritikk. Det er rapporter om hemmelige interneringer, håndheving av tilståelser under tortur og straffrihet for torturbødler, så det er et stort antall alarmklokker som ringer, sier hun.
Amnesty International er også bekymret og framholder at det er «enormt mange ukjente faktorer» ved planen.
Ingenting umulig
Av alle mulige bekymringer for ivaretakelse av migranter som selv har opprinnelse i dysfunksjonelle land, er bekymringen for at de «kan være nervøse» for å si hvordan de har det, løftet fram av Amnestys talsperson.
– Rwanda bryter menneskerettighetene på mange måter, og vi vet at det er en utbredt mangel på ytringsfrihet i Rwanda, og det kan bety at folk vil være nervøse for å kommentere eventuelle brudd i et land som Rwanda. Dette vil gjøre det svært vanskelig å føre tilsyn med et eventuelt senter, sier Lisa Blinkenberg, seniorrådgiver i Amnesty International, til Berlingske.
Det kan synes som om kun vestlige land er gode nok for migranter og asylsøkere, også når rwandiske myndigheter står på sitt og hevder de vil ivareta forpliktelsene de eventuelt inngår med Danmark. Tesfaye på sin side er derimot over overbevist om at mottakssenteret i det afrikanske landet vil kunne fungere etter planen.
I et skriftlig svar til FNs torturkomité uttaler utenriks- og integreringsminister Mattias Tesfaye seg slik:
«Regjeringen forhandler med Rwanda om å inngå et partnerskap for beskyttelse av flyktninger. Vi er overbevist om at Afrika og Europa på denne måten må jobbe mye tettere sammen. Dignity og Amnesty er motstandere av den asylpolitikken. Det er en ærlig sak. Men jeg kan også slå fast at kritikerne i flere år sa at det ville være umulig å finne et samarbeidsland. Nå hører jeg det ikke lenger. Nå er det åpenbart umulig for oss å overvåke samarbeidet. I all stillhet vil jeg påpeke at alt er umulig for de som gir opp på forhånd.»