Siden HRS avdekket problematikken med at barn holdes ufrivillig ute av Norge (jamfør rapporten «Norske barn i utlandet – ute av syne, ute av sinn», 2004) er det begynt å komme på plass noen politisk tiltak, blant annet er vårt forslag om mulighet for inndragning av pass blitt realpolitikk. Men mye gjenstår.
Flere spørsmål enn svar
Vi skiller mellom følgende:
1) Hjemsendelse, som handler om at barn og unge, med eller uten forelder (typisk mor), sendes til opprinnelseslandet for (eventuell) skolegang og for å skjermes fra norsk kultur/verdigrunnlag, eventuelt for å få nærmere kjennskap til foreldrenes kultur- og religionsbakgrunn (typisk islam).
2) Dumping, som typisk handler om at unge jenter anses for å ha blitt for integrerte og selvstendige, som og tvinges/lures tilbake til opprinnelseslandet for å avlæres det «norske», eventuelt unge gutter som foreldrene opplever å ha blitt for integrerte eller at foreldrene opplever å ha mistet kontroll over dem og frykter at de er på vei inn i kriminelle miljø.
Vår påstand har hele tiden vært:
- Ingen vet hvor mange barn som omfattes av praksisen.
- Ingen vet hvor lange opphold det enkelte barnet har i utlandet.
- Ingen vet hvor gamle barna i gjennomsnitt er når de sendes til opprinnelseslandet.
- Ingen vet om barna er med en forelder, med begge foreldrene, eller om barnet er alene.
- Ingen vet hvilken skolegang/opplæring barna får, eller om de i det hele tatt får skolegang.
- Ingen vet hvor barna bor eller hvem de bor sammen med.
- Ingen vet hvor mange av dem som er norske statsborgere, født i Norge eller i utlandet.
- Ingen vet hvor mange av barna som eventuelt aldri bosettes i Norge igjen.
- Ingen kan si noe om fordeling mellom kjønnene.
- Ingen kan si noe om hvorvidt barnet selv har ønsket eller ønsker oppholdet i utlandet.
- Og, kanskje viktigst; ingen kan dokumentere konsekvenser praksisen har for;
- det enkelte individet i et menneskerettslig og rettssikkerhetsmessig perspektiv,
- det enkelte individets muligheter for å tilpasse seg det norske samfunnet ved tilbakereise,
- det enkelte individs muligheter for å etablere seg på arbeidsmarkedet ved tilbakereise til Norge,
- integreringen generelt av nye grupper borgere på kort og/eller lang sikt.
I 2022, 18 år etter at problematikken ble avdekket, gjelder overnevnte fortsatt, selv om nåværende regjering har lovet å ta tak i dette. I 2019 kom Arbeiderpartiet – i opposisjon, vel og merke – på banen med politiske løsningsforslag som ligger tett opp til våre (fra 2004). De lød som følgende:
- Foreldre som systematisk og bevisst fratar barn muligheten til å få den utdannelsen de har krav på skal sanksjoneres økonomisk gjennom dagbøter og trekk i barnetrygden for hele perioden de har udokumentert skolefravær for sitt barn.
- At barnevernet kobles inn raskt når barn har udokumentert fravær fra skolen for å sikre barnets rettigheter til utdanning.
- At skolegang på grunnskole og i utlandet skal forhåndsgodskjennes for å sikre barnet tilgang på god nok undervisningskvalitet.
Glimrende! Men hva skjer?
Lite konkret kunnskap
Vi har påpekt at å sende barn tilbake til (foreldrenes) opprinnelsesland ikke er en praksis som verken benyttes eller nødvendigvis støttes av alle våre innvandrere og flyktninger. Det vil også være barn som går på kvalitetsmessig gode skoler i utlandet, bor sammen med kjernefamilien og som også lærer norsk. Men ut fra de erfaringene HRS har gjort over tid, er det vår oppfatning at den negative praksisen omfatter mange barn. Om vi noen gang får vite antallet, er vi derimot ikke sikker på.
Da vi publiserte «Norske barn i utlandet – ute av syne, ute av sinn» utløste den bred offentlig debatt (både i Norge og Danmark, da vi hadde god kontakt med den danske regjeringen og også møtte mange barn bosatt i Danmark da vi var på studietur i Pakistan), men det var det nettopp anslaget på antallet barn som vekket mest oppsikt i Norge. Daværende regjering og tilhørende myndigheter hadde bare ett ønske: å gjøre antallet så lite så mulig. For da slapp de jo å gjøre noe. Noen barn måtte åpenbart kunne ofres på det politiske korrekte alteret.
På bakgrunn av rapporten ble det således iverksatt et forskningsprosjekt (ved daværende Høgskolen i Oslo, nå OsloMet) som skulle ta for seg problematikken, blant annet hvordan barn og unge hadde det i utlandet og hvordan det gikk med de samme ved retur til Norge. Det ble rett og slett mye bla, bla som blidgjorde politikerne som finansierte gildet. Viktigere var prosjektet som ble iverksatt i regi av SSB med formål å fastslå antallet barn som var ute av landet. SSB ble pålagt av daværende regjering ved (daværende) Kommunal- og regionaldepartement (KRD) å undersøke hvor mange barn i aktuelle grupper som ikke bor i Norge. SSBs notat avdekket at dette ikke lar seg dokumentere, knyttet til mangelfull folkeregistrering (SSB-notat 2004/71). At dette kom frem mener vi er positivt, jamfør at vår hovedkonklusjon i rapporten nettopp er at ingen kjenner antallet barn og unge som er ute av Norge for lengre tid, disse barna/unge sin situasjon eller konsekvenser av langvarige utenlandsopphold. Men ingen grep fatt i problematikken som SSB avslørte. Siden har vi ikke registrert at SSB har utarbeidet noen oppfølgingsundersøkelser på temaet – antakelig fordi politikerne ikke vil vite.
HRS mente – og mener fortsatt – at det er svært bekymringsfullt at norske myndigheter overhodet ikke kjenner til forholdene barna og de unge lever under i utlandet, være seg omsorgssituasjon, (eventuell) skolegang, type skolegang (jamfør koranskoler og bekymringen for radikalisering) og konsekvenser disse oppholdene har for integreringsmulighetene i det norske samfunnet generelt ved retur, og integreringsmulighetene spesielt innen utdanning og arbeid.
Data som «forsvinner»
Så lite eller ingenting skjedde med problematikken. HRS tok derfor opp tråden i 2009 (i rapporten «De glemte barna – om barn og unge som ikke er i den norske grunnskolen»), der vi avdekket at opp mot 4.000 barn i grunnskolealder som var bosattregistrert i Norge, ikke var å finne på norske skoler. Vår gjennomgang av SSBs statistikk om barne- og ungdomsbefolkningen sammenholdt med statistikk over elever i grunnskolen avdekket store avvik. Problemet var størst i Oslo, hvor det var i underkant av 2.000 flere barn i grunnskolealder enn elever i Oslo-skolene. Det store flertallet av disse kunne det ikke gjøres rede for. Ifølge Oslo kommunes egne tall var antallet barn som skulle vært elever i Osloskolen, men som ikke var der, økt fra 137 personer i skoleåret 2000/2001 til 1.340 personer i skoleåret 2008/2009. Dette innebar en tidobling på disse åtte årene av barn som ikke var elever i Osloskolen.
I flere år har vi ønsket å repetere overstående øvelse for å se hvordan utviklingen har vært i denne perioden, siste forsøk ble gjort i 2014. Da viste det seg å være umulig å få tak i de aktuelle data fra Oslo kommune. Det er vår påstand at kommunen prøver å holde problematikken skjult.
Vi mener fortsatt at gitt at så mange barn er helt utenfor myndighetenes kontroll er særlig kritikkverdig i et menneskerettighetsperspektiv. Mange av de «forsvunne» barna befinner seg i land der mangel på respekt for barns rettigheter er utbredt, samt kriminelle praksiser som kjønnslemlestelse og tvangsekteskap.
HRS har forsøkt å påvirke regjeringen og sentrale myndigheter til å endre praksis på dette området, og i Soria Moria II for 2009-2013 ble det nedfelt at dette er en gruppe som skulle få forsterket sine rettigheter. Men det fikk ingen realpolitiske konsekvenser.
Radikalisering
I 2010 fikk vi forsterkede argumenter som knytter seg til denne problematikken. Det hang sammen med det økte fokuset på religiøs radikalisering. Det synes å være liten tvil om at mulighetene for radikalisering øker i takt med utenlandsopphold, da både i tilknytning til religiøs hjernevask, voldelig opplæring og økt sannsynlighet for å komme i kontakt med likesinnede, eventuelt bli del av større internasjonale nettverk.
Som det svenske sikkerhetspolitiet (Säpo), der de i løpet av 2010 foretok en kartlegging islamistisk radikalisering i Sverige, poengterte i sin rapport: Til tross for at radikaliseringen ikke er et importert problem, altså det eksisterer i Sverige, så er den alvorligste potensielle trusselen den trening og de kontakter som læres i utlandet og som vedkommende returnerer med. Men det var i 2010 – hvordan er situasjonen i dag?
HRS mener at ingen, eller særdeles liten, kontroll med utenlandsopphold er med på å styrke denne trusselen. For, og da kan det igjen henvises til Säpos rapport, det er nettopp i skolen at barn/unge skal læres opp til kritisk tenkning og slik sett mobilisere motstand mot radikalisering. Som HRS’ rapporten fra 2004 avdekket; skolegang i Pakistan utmerker seg med fraværet av kritisk tenkning. Det er mer «Putin-style»; de kjønnsegregerte skolen forteller elevene eventyr om landets historie og islam står sentralt i opplæringen, uansett fag.
Institutt for samfunnsforskning, ISF, gjennomførte senere et nytt forskningsprosjekt som lå tett opp til vårt prosjekt fra 2004. Etter vår vurdering brakte dette arbeidet lite nytt med seg. Det var heller slik at de kritiserte HRS for å ha ødelagt for deres muligheter for forskning. Så mye omsorg for barna der altså, i tillegg til at de negative konsekvensene praksisen har for våre samfunn i Europa får fortsette.
Negativ sosial kontroll
I fjor kom en ny studie initiert av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) om omfanget av negativ sosial kontroll. Rapporten er utarbeidet av Proba samfunnsanalyse. Her har 3.361 elever i videregående skoler, trinn 1 og 2, svart, hvorav 650 har innvandrerbakgrunn. Noen av funnene avdekket at:
- Mer enn én av ti elever med innvandrerbakgrunn er redde for å bli etterlatt i utlandet mot sin vilje.
- Én av ti unge opplever at foreldrene deres ikke ville akseptert at de hadde sex utenfor ekteskapet.
- To av ti unge tror ikke at foreldrene hadde akseptert at de hadde sex med samme kjønn.
- Mer enn én av ti tror ikke at de hadde fått foreldrenes aksept for å velge en annen religion enn foreldrenes.
Det er flest unge med innvandrerbakgrunn, ikke minst muslimer, som opplever negativ sosial kontroll:
- Muslimske foreldre som er opptatt av religion, utøver særlig sterk kontroll overfor sine unge når det gjelder parforhold, seksualitet og vennskap.
- Særlig unge med muslimsk trosretning opplever restriksjoner knyttet til for eksempel skoleturer, skoleball og sex- og samlivsundervisning.
Da sa den nå avgåtte arbeids- og inkluderingsminister Hadia Tajik (Ap) at den nye regjeringen vil fremme forslag til endringer i straffeloven som skal tydeliggjøre den omfattende kontrollen disse barna kan bli utsatt for.
– Dette er en alvorlig utvikling. Barn som vokser opp i Norge, skal ikke være redde for å bli etterlatt i utlandet mot sin vilje, sa Tajik.
Alvorlig utvikling? Skal vi tro at problemet er rimelig nytt?
Vi mener fortsatt at noe av det viktigste som må vurderes er:
- Norge må innføre en nasjonal individbasert elevdatabase, som igjen kan samkjøres regelmessig med befolkningsopplysninger fra Folkeregisteret. I tillegg må folkeregistreringsrutinene endres, for eksempel ved at det innføres en tredje kategori, det vil si at registreringen ikke bare omfatter de som er bosattregistrert eller utflyttet, men at det innføres en kategori for dem som er på lange opphold i utlandet.
- Foreldre må søke forhåndsgodkjenning av skolegang for barna. Dette er i tråd med barnas beste og Norges beste, da det politisk er en unison enighet om hvor viktig det er å få til en god integrering.
Hva er det regjeringen venter på? Skal vi bare fortsette å hylle mangfoldet uten å ta tak i det som ikke fungerer? Hvorfor fortsetter vi å lage ris til egen bak?
(Forsidefoto: fra en skole i Pakistan, 2004, HRS)