Siden de ankom Norge i slutten av mars måned har mange ukrainske flyktninger måttet bli værende i mottak grunnet registreringstrøbbel.
Mens norske myndigheter har registrert og sortert, har flyktningene fått beskjed om at det ikke er noen eksakt dato på når de kan forvente å bli bosatt, komme seg i jobb eller skole, skriver Fædrelandsvennen.
Avisen har likevel ikke funnet noen misfornøyde ukrainere til reportasjen fra Solstrand mottak i Lindesnes, til tross for at mottaket huser 170 flyktninger. Ja, med ett unntak da. Unntaket er et dobbelt unntak, for han er en av få menn som sitter på mottaket. De fleste på Solstrand er kvinner og barn, opplyser avisen, slik de fleste mottak over hele landet huser kvinner og barn i disse dager. Den som unntaksvis vil uttale seg negativt om å måtte vente på bosetting er en mann – og bildene i reportasjen viser at han definitivt ikke er over vernepliktig alder.
Går oss på nervene
7. mars publiserte Aftenposten i A-magasinet reportasjen Mennene som må bli igjen.
Først kom russerne. Så kom beskjeden fra ukrainske myndigheter: Ingen menn mellom 18 og 60 fikk forlate landet.
Hvor mange ukrainske fedre har de siste dagene stått igjen som en prikk i det fjerne når toget eller bussen med familien deres om bord til slutt har gått?
Det var mange. Det var hundretusener av menn, hver med sin historie, hver med sin frykt, hver med sin vilje.
Ifølge ukrainske grensemyndigheter har over 140.000 av landets borgere kommet hjem fra andre land etter krigens start. 80 prosent av dem er menn, het det videre i reportasjen.
Reportasjen omhandlet menn som ville kjempe for landet sitt. Tamim, som i dag sitter i mottak lengst sør i Norge, er ikke en av de mennene. Han er en av dem som stakk av. Han reflekterer ikke over det i Fædrelandsvennens reportasje. Han reflekterer mest over at han ikke har det optimalt i Norge.
En av dem som har ventet lenge på svar om hva som skjer er Tamim. Født i Syria, men med ukrainsk statsborgerskap, rømte han med familien da krigen brøt ut.
– Vi har vært her siden 23. mars. Jeg er veldig takknemlig for å være her, ikke misforstå, men det begynner å gå oss på nervene, sier Tamim.
Han viser oss rundt i hytta som huser familien på fem. Et par soverom, en kjøkkenkrok med et bord som brukes til måltider og skolearbeid og en tilhørende stue med et par sofaer. Hver dag er lik. Våkne, spise, se etter barna, sove.
Han snakker engelsk og leter etter de rette ordene når han skal forklare opplevelsen av å være på flukt fra en krig i et nytt land uten dokumenter. Hele tiden understreker han at familien er takknemlige for å ha blitt tatt i mot.
– Samtidig føler jeg meg fanget. Det er som en slags åpen soning, sier Tamim.
Gitt situasjonen for de gjenværende mennene i Ukraina synes Tamims selvopptatthet malplassert. Han sitter trygt i det andre europeiske landet som har gitt ham og familien beskyttelse, men beskriver det som å være fengslet.
Alle i samme båt
Fædrelandsvennen beskriver hvordan alle de ukrainske flyktningene som passerte grensen ved Råde i Østfold fikk inndratt id-papirer av innvandringsmyndighetene.
Årsaken er at myndighetene vil sjekke bakgrunnen til dem som kom som flyktninger. Etter sjekken er gjennomført, skal dokumentene sendes ut til lokale politistasjoner som igjen sørger for å gi dem tilbake til flyktningene.
Flyktningene er slik sett alle i samme båt, og det er åpenbart at det er tidkrevende å behandle søknader når det kommer svært mange flyktninger samtidig. Dette understreker også Yngvar Udø og Lars Kloster, som avisen har intervjuet. De to jobber ved seksjon for grense og utlendingskontroll og er på plass på mottaket for å dele ut de fått tilsendt fra grensestasjoner på de stedene ukrainerne først ankom Norge.
– Det tar nok litt ekstra lang tid å få ut alle dokumentene fordi det kom så mange på en gang. Det er jo viktige papirer og en ser jo hvor fornøyde de som mottar dokumentene er, sier Udø til Fædrelandsvennen.
Men Tamim er ikke fornøyd, for han venter fremdeles på sine egne dokumenter.
Det er uvissheten som tærer. Legen har lest på nett og sett at enkelte nordmenn lurer på hvorfor en skal bruke så mye penger på krigsflyktningene. Det er ubehagelig.
– Vi får kost og losji her. I tillegg får vi 1000 kroner annenhver uke. Jeg ønsker ikke å få pengene mine på denne måten. Jeg ønsker å jobbe.
Hvor Tamim har lest at nordmenn lurer på «hvorfor en skal bruke så mye penger på krigsflyktningene» er ikke godt å si, og avisens utsendte journalist spør heller ikke. I Norge har det vært tverrpolitisk enighet om å bruke store ressurser, og oppslagene om at det er uforståelig å bruke penger på flyktninger fra Ukraina har vært begrenset til å gjelde oppslag om at det er urettferdig at ikke alle asylsøkere får like varm velkomst. Det som derimot har blitt viet mye oppmerksomhet er at flyktningene får så lite penger, blant annet belyst av Nettavisen i saken Ukrainske flyktninger drar til Fattighuset for å få nok mat.
Avslutningsvis «trekker Tamim oppgitt på skuldrene» og gir nok en klagende uttalelse.
– Ikke noe mer svar. Jeg har en mor som flyktet fra Syria og som bor på Sørlandet. Jeg har vært i kommunen og til og med fått med et brev som forteller at jeg er velkommen til å etablere meg i kommunen. Likevel må jeg være her til dokumentene kommer. Jeg føler på et vis at jeg flyr i verdensrommet – uten mål og mening, sier han til Fædrelandsvennen.
Dersom noen fremdeles undrer seg over at det er større hjelpevilje mot ukrainere enn mot MENA-flyktninger, kan Tamim indirekte framholdes som eksempel. Det oppleves ikke like meningsfullt å hjelpe mennesker som burde vært en ressurs i landet de kom fra, og som klager over manglende rettigheter snarere enn å forsøke å forholde seg solidariske.
Dersom Tamim faller ned på en avgjørelse om å reise tilbake til Ukraina vil han i det minste oppnå mer forståelse og respekt enn hva han gjør blant kvinner og barn som har etterlatt sine menn for å kjempe for landet sitt.