Å psykologisere er å redusere samfunnsmessige og kulturelle fenomener til å være psykologiske fenomener. Psykologisk kunnskap påvirker hvordan vi forstår oss selv og andre, men også hvordan vi misforstår oss selv og andre. Både skole og rettsvesen er i faresonen for å bli samfunnsinstitusjoner basert på misforstått psykologisering.
Erlend Gjestrud, lærer ved Korsvoll skole, har onsdag et lesverdig innlegg i Aftenposten, der han kritiserer det nye e-læringskurset Osloskolen er i gang med:
Kurset skal, slik Oslo-skolen ser for seg, føre til mindre vold. Jeg ønsker meg svar på følgende spørsmål: Har det vært en mangel ved norske lærere når det gjelder å forstå utagerende elever?
Setter vi for høye krav til elevene hvis vi ansvarliggjør dem for deres egne handlinger? Hva gjør det med de andre elevenes opplevelse av individuelt ansvar, dersom de ser at utagerende elever ikke blir ansvarliggjort?
Vil dette føre til mindre vold? Hva gjør det med statusen til lærerne som yrkesgruppe, dersom vi alltid skal tenke over hva vi kunne gjort annerledes? Vil vi vegre oss for å handle i viktige situasjoner?
Vil elever som utøver vold, stoppe med det dersom lærerne forstår bedre hvorfor de gjør det?
Spørsmålene er svært viktige og går rett til kjernen på (nok en) håpløs tilnærming til voldelig adferd.
Empati – eller ikke
Norsk skole har etterhvert lang erfaring med å sette voldelige og truende elever i offerrollen, og å rendyrke dette misforståtte tankemønsteret er ikke bare å skvette vann på gåsa. Slik offerrolledyrking – for det er i realiteten dyrking – ødelegger ikke bare for de voldsutøvende barna som ikke lærer å ta ansvar, det ødelegger også for alle andre elever, som lærer at de har ansvar for hva andre føler og gjør.
Skolen har i en årrekke framelsket slike adferdsregulerende programmer, og dersom du lurer på hvorfor gutter i stor grad er tapere i norsk skole, parallelt med at hele elevmassen uavhengig av kjønn har voldsomt mye dårligere psykisk helse enn før, så er disse tøysete adferds- og «Jeg ser deg»-programmene en massiv del av årsaken. De er nemlig basert på følelsesmanipulering av ypperste sort.
I artikkelen Hva er det med lærere og tilnærmingen til voldelige innvandrerbarn?, skrev vi forrige uke om hvordan empati brukes destruktivt i norsk skole, og viste til Paul Blooms bok Against Empathy.
Bloom påpeker i boken er empati en dårlig veiviser for sosialpolitikk. Det handler ganske enkelt om at følelsen empati er partisk; vi er mer utsatt for å føle empati for mennesker vi synes er søte eller attraktive eller minner om oss selv, men empatien er også snever, påpeker Bloom; den kobler oss til bestemte individer, men er ufølsom for både antall og statistiske data. Med dette mener Bloom at fokuset på et «offer» samtidig ofte innebærer en likegyldighet overfor andre, og at å fokusere på den enkeltes situasjon kan gå på bekostning av mange. I Against empathy argumenterer han for at empati gir feilfordeling av ressurser – og i skolen er dette argumentet både gyldig og interessant.
Men dette betyr selvsagt ikke at ikke empati eksisterer eller er en viktig følelse. Empatien er en medfødt følelse som kan styrkes eller svekkes av oppdragelse og erfaringer.
I 2016 gjennomførte forskere fra Aarhus Universitet og Syddansk Universitet på vegne av det danske Ministeriet for Børn, Undervisning og Ligestilling, en kartlegging av 13.000 barn i alderen 0-6 år i Danmark. Studien avdekket så store forskjeller i sosial kompetanse mellom danske og ikke-vestlige barn at resultatene ble omtalt som «sterkt bekymringsfulle».
Resultatene viste at et fem år gammelt barn av ikke-vestlige foreldre i gjennomsnitt har utviklet mindre empati, er mindre i stand til å samarbeide og har vanskeligere for å uttrykke følelsene sine enn et tre år gammelt barn av danske foreldre.
De påfallende store forskjellene har blitt kartlagt ved måling med SEAM-skjemaet, et anerkjent, detaljert kartleggingsverktøy der pedagogen som har ansvar for barna i barnehagen besvarer spørsmål som «Hvordan løser barnet en konflikt?» «Søker barnet voksenhjelp eller gir det opp?» «Utviser barnet omsorg for andre barn dersom de gråter eller har blitt fratatt en leke?» «Er barnet i stand til at uttrykke følelsene sine?»
Det mest påfallende var ikke at de ikke-vestlige barna hadde dårligere danskspråklige ferdigheter enn de danske barna, det mest påfallende var mangelen på empati. Ulikheten i sosiale ferdigheter og evne til empati var så mye lavere hos ikke-vestlige barn at den utgjorde en utviklingsforskjell på ca. to år – og det er altså kun barn under seks år som ble kartlagt.
For alle som sier at kultur er uvesentlig, bør rapporten være en vekker om at kulturer ikke bare er forskjellige, ulike oppdragerkulturer former barn i så stor grad at de helt fra barnsben av gis fullstendig ulik fungering og ulik evne til å ha empati for andre.
Hadde Osloskolen tatt høyde for denne kunnskapen hadde de kunnet unngå e-kurset som psykologiserer innvandrerbarna, men de hadde også kunnet unngå den følelsesmanipulerende tilnærmingen til barn med godt utviklet empati.
Følelsesmanipuleringen
Når barn begynner i barnehage og senere i skolen, lærer de raskt å ikke stole på følelsene sine – og de blir irettesatt på det de er gode på. Gang på gang opp gjennom skolegangen lærer ungene at de ikke skal gjøre det de føler for, at følelsen er feil. Du skal ikke ta igjen hvis noen plager deg, du skal ikke sentre ballen til han som løper kjappest, du skal være på gruppe med hun du misliker som stadig forstyrrer deg eller stikker deg i siden med blyanten. Når vi som samfunn holder på med denne typen manipulering av medfødt empati, så lærer unger at det er farlig å bli lei seg, at det er noe feil med dem og at de må ta ansvar for hva andre føler.
Det er altså ikke bare lærerne som skal læres til å forstå at det er synd på voldelige innvandrerbarn, den samme lærdommen gir vi elevene som møter dem – og som høyst sannsynlig er langt mer utsatt for volden enn hva lærerne er. Det mistenksomme fokuset på barns adferd – for jo, det er mistenksomt å anse det «feil» at Simen blir forbanna når Hassan slår – er i ferd med å bli gjennomgående i skolen, og det forsterkes av skolepolitiske føringer. Statssosialiseringen er direkte usunn for veldig mange barn.
Adferdsreguleringen er dermed todelt, der voldelige, truende barn skal møtes med forståelse, og der barn som ikke er voldelige eller truende skal forstås som om det nettopp er de som er det, som provoserer fram reaksjoner. De atferdsregulerende programmene som er solgt inn til norske kommuner anser svært ofte at «normalbarna» er problemet. Sinne og raseri defineres som problematferd hos barnet, mens konteksten, der det finnes både urettferdighet, urimelighet og grunner til å bli sint, er usynlig.
Både belønning og straff av normaladferd er en stor del av de behavioristisk inspirerte adferdsprogrammene, og praksisen strider mot både barns logiske sans og normalitet. Dette gir krenkbare, slitne elever som tror at arbeidskrav er årsaken til at de er så slitne, mens sannheten er at det er skolepolitikken og pedagogikken i norske barnehager og skoler som er problemet.
Følelsesmanipuleringen dyrker fram folk som tror at respekt er noe alle automatisk har krav på og folk som mener de fortjener det beste uten å ha gjort noe for å fortjene det, samtidig som det avler usikkerhet. Usikkerhet gir manglende tillit, både til egne vurderingsevner og til andre mennesker. Et samfunn uten tillit er raskt et samfunn med frykt.
Generasjon Hernes er voksne
Daværende utdanningsminister Gudmund Hernes, som var arkitekten bak Reform-94, har i ettertid blitt beskyldt for å bedrive kommandohumanisme, som viser til en styringsform hvor myndighetene trodde på sentralstyrt meningsdannelse. Tanken var at man skulle få en felles identitet i landet, noe som selvsagt ikke var mulig. Førsteamanuensis Tom Are Trippestad mener at reformene på 1990-tallet gjorde skolesystemet mer udemokratisk. Han er forfatter av avhandlingen Kommandohumanismen. En kritisk analyse av Gudmund Hernes retorikk, sosiale ingeniørkunst og utdanningspolitikk.
Avhandlingen er absolutt interessant, og det er ikke vanskelig å dele Trippestads refleksjoner om at reformen skapte et skolesystem som baserte seg på idealmodeller over hva elever skulle være, uten å ta utgangspunkt i hvem de faktisk var. Slik skapte man mange skoletapere, men parallelt vokste det fram en psykologiseringskultur i norsk skole, og resultatet av denne kulturen sees ikke utelukkende i norsk skole og skolepolitikk anno 2022, den sees i de fleste offentlige sektorer. De generasjonene som vokste opp med likhetsideologien og kommandohumanismen er nå voksne, og de utøver sitt virke blant annet i rettsvesen og politi.
Som en enorm tilleggsbelastning til skole- og rettsforståelse kom tragedien 22. juli, og som vi i går påpekte, ble det et «offentlig krav» om at Anders B. Breivik var strafferettslig tilregnelig, til tross for at den første rettspsykiatriske rapporten hevdet det motsatte, og dermed kom kravet om nye sakkyndige på banen, som igjen konkluderte med det «riktige», gitt den sentralstyrte meningsdannelsen.
Men denne meningsdannelsen synes å gi seg stadig flere uttrykk etter ulike bestialske drapshandlinger, og lik de ideologiske føringene bak Hernes’ skolereform i 1994 førte alle beslutninger om utdanning tilbake til politikken og byråkratiet, har politiet i sitt arbeid i dag tilsynelatende ført kriminalforståelsen over til de sakkyndige snarere enn til strafferetten.
I NOU 2014:10 heter det at:
Det medisinske prinsipp har høstet kritikk. Særlig i kjølvannet av 22. juli-saken har mange hevdet at Norge bør gå over til en ordning med et blandet prinsipp, blant annet med den begrunnelse at psykiatriens innflytelse bør svekkes og domstolenes innflytelse styrkes. Og det har vært anført at domstolene i sin praksis etter den gjeldende § 44 har hatt en altfor tilbaketrukket rolle og uten videre har lagt til grunn de sakkyndiges samstemte konklusjoner om at observanden var eller ikke var «sinnssyk» eller «psykotisk» i gjerningsøyeblikket.
Men like etter problematiseres det å gi domstolene økt makt:
På den annen side hefter det usikkerhet og vanskeligheter ved en regel basert på et blandet prinsipp. Det finnes ikke empiriske eller faglige holdepunkter for den avgjørende bedømmelsen av om den psykiske avvikstilstand har hatt innflytelse på gjerningsmannens lovbrudd. I psykiatrien er det i noen grad et omstridt spørsmål om en psykose kan være «partiell» og derved ramme bare deler av en persons sinn. Den dominerende oppfatning har lenge vært og er fortsatt at psykosen rammer sinnet som helhet. Det vil altså være beheftet med stor usikkerhet å ta stilling til om det foreligger årsakssammenheng mellom tilstand og handling, eller om lovbryteren har forstått rekkevidden av handlingen.
Psykiatrien kan ikke gi noen anvisning på bedømmelsen, og juristene vil være henvist til løse antagelser uten klar forankring. Stilt overfor slike vanskelige spørsmål, vil dommeren naturlig nok søke hjelp hos den sakkyndige, som forutsettes å kjenne det syke sinn best. Men når psykiatrien ikke har noe empirisk eller konsensusbasert grunnlag for å konstatere at det ikke foreligger en sammenheng mellom en psykotisk tilstand og et lovbrudd fra den sykes side, vil også den sakkyndige basere seg på antagelser og skjønn. Det er derfor ikke lett å se at rettens innflytelse på det endelige resultatet nødvendigvis blir styrket ved en slik regel.
Kort oppsummert har vi en rettstilstand der synsing er svært utslagsgivende, og der synsingen foregår allerede før den sakkyndige oppnevnes. Som nylige eksempler kan nevnes Kongsberg-drapene, der rettssaken starter i går, og dobbeltdrapet i Kristiansand, der en syrer har henrettet både kone og barn. I begge tilfeller gikk politiet tidlig – svært tidlig – ut og presiserte at gjerningsmennene var syke.
Behov for sorteringsarbeid
Generasjon Hernes har vokst opp etter at alle skolerådene ble nedlagt og tilliten til det deltakende elevdemokratiet forsvant. Beslutningene er allerede tatt fra politisk hold om hvordan elever og skole skal forstås og struktureres – og psykologiseringen er gjennomgående. Det er beundringsverdig at Erlend Gjestrud fra Korsvoll skole stiller spørsmål ved nytten av enda mer ansvarsforskyvning over på lærerne for voldelige barns adferd, men det er behov for flere stemmer av samme slaget, ikke minst fra politi og rettsvesen. Ansvarsforskyvelser og psykologisering fjerner ikke voldsproblematikken, med all sannsynlighet skjer det motsatte.
Et samfunn som lærer sine barn at det er synd på enhver som utøver vold blir dårlig i stand til å bedrive et helt nødvendig sorteringsarbeid. Mantraet i skolen er «det finnes ikke vanskelige barn, det finnes barn som har det vanskelig». Det er dessverre en elendig overforenkling som begrenser sanksjonsmulighetene overfor voldsutøver, det er stempling av voldsutøveren i kraft av å være både ansvarsfraskrivende og å mangle forventninger, og ikke minst mangler dette fokuset en helt nødvendig omsorg for ofrene for volden.
Politi og presse bør heller ikke spekulere før det i det minste er kartlagt hvorvidt drapsmenn har noen historikk i psykiatrien, hvorvidt de har levd et liv der psykisk uhelse har vært gjennomgående. Og selv ikke da vil det være hevet over enhver tvil at drapshandlingene har vært begått i psykose. Det er i de fleste tilfeller svært vanskelig å vite med sikkerhet.
Vi lever i et samfunn der psykologen er den nye presten, «jeg-et» har blitt helliggjort og langt på vei erstattet Guds plass som det fremste referansepunktet i tilværelsen, hevdes det i P3-dokumentaren Psykologibølgen. Denne helliggjøringen av ens eget selv og ens egne vurderinger, gjør at den nedlatende sensitiviteten (tenk bare på«kultursensitiviteten») skal være førende, og samtidig mangler det psykologiske fagfeltet enhver kontakt med hva som foregår innenfor miljøene barn eksponeres for.
Men verst er det likevel at enhver annen profesjonsutøver skal være hobbypsykolog – med de samme evnene til forståelse av vold.
Når ikke bare psykologen, men også læreren, og i neste ledd politikvinnen, anser å kunne «frelse» omgivelsene i kraft av egen empati, unngår de samme samtidig et ubehagelig møte med en ukultur som er altfor sterk til å viskes ut av ansvarsfraskrivende innsats. Frelserkompleksene lever i beste velgående videre i landets toppolitikk, i landets barnehager og skoler, som forfekter at alt går seg til, bare vi er forståelsesfulle nok og unngår at noen blir lei seg. Men dette er frykt, dette er fryktkultur. Det er frykten for å gripe inn og stille krav, frykten for ubehag og frykten for å erkjenne at en selv kanskje ikke er så viktig som man vil tro.
Lærere som er for opptatt av å «se» elevene tror fort de er dyktige i kraft av psykologisk forståelse, men som Bloom påpeker er denne formen for empati i realiteten kontraproduktiv. Et rettsvesen med det samme behovet for å «se» den voldskriminelle og psykologisere vedkommende vil på samme måte kamuflere en rekke voldslovbrudd, inkludert drap, som «ikke-saker» som handler om vår manglende evne til å ivareta, forebygge og forstå. Vi bør rett og slett kutte det ut.