Vi har vel gjort det av og til, alle vi som har eller har hatt barn på barneskolen; bladd i bøkene som brukes til å undervise de håpefulle i norsk grunnskole. En tobarnsfar gjorde det samme, og det han leste i Aschehougs undervisningsbok Arena 6, fikk ham til å sende brev til alle representantene på Stortinget. Stortingsrepresentant for Frp, Christian Tybring Gjedde, har gjengitt brevet på sin Facebook-side.
En bekymret fars brev
«Jeg ser på meg selv som en helt vanlig pappa til 2 barn. Den eldste er en gutt som begynner i 3. klasse til høsten, den yngste er ei jente som begynner i 1. klasse til høsten. Vi er en helt ordinær familie med mor, far og 2 barn.
I boken Arena 6, Aschehoug sin Undervisnings lærebok i samfunnsfag for 6. trinn på barneskolen, fortelles en historie om en gutt kalt Emil. Emil er forelsket i en gutt, og han ikke kan fortelle det til familien sin som er kristen.
Under her, i kursiv og understreket har jeg limt inn et utdrag fra læreboka:
«Foreldrene hans ville blitt rasende og skammet seg så mye at de kanskje ville dødd», står det i boken.
«Hvis de hadde fått vite noe, og Emil ikke hadde dødd av skam, ville mamma skreket og pappa hadde låst ham inn på rommet uten mat», fortelles det. Det samme skal nemlig ha skjedd en gang Emil hadde vært sammen med vennen Anders, som han er forelsket i. Forklaringen som oppgis, er at Anders ikke er «ordentlig kristen», og at Emil «har ikke lov til å være sammen med barn som bare går i den vanlige kirka og ikke tror ordentlig på Gud».
Det som skremmer meg, er at mine og andres barn, lærer på skolen at kristne er så fryktelig intolerante, at kristne må en være skeptiske til ift. hvordan de oppfører seg overfor sine barn, og hva kristne mener og synes om andre i samfunnet. Det står at kristne ville død av skam, blitt rasende, straffet med sanksjoner, noe som foreldrene hadde gjort tidligere, at det finnes en Gud som ikke er ordentlig, at noen kristne tror på en ordentlig Gud, andre tror på en ikke ordentlig en.
Jeg synes det er fryktelig at en gruppe i Norge skal bli karikert slik i en skolebok. Er det nødvendig å henge på en merkelapp som at familien er «kristen», kunne det ikke vært en familie uten noen merkelapp? Hvordan vil det bli for barn på skolen som kommer fra et kristent hjem når de og medelever har lært at kristne kan finne på å oppføre seg slik som foreldrene til Emil?
Jeg ber om at læreboka endres og at merkelappen «kristne» fjernes. Det behøver ikke å være noen merkelapp verken at familien er sportsinteressert, humanister, glade i klassisk musikk, muslimer, jøder, ikke troende, glade i båtliv, eller noen annen benevnelse. Poenget i historien kommer frem likevel.»
Identitetspolitikk i skolen
Den bekymrede faren har et godt poeng, og det samsvarer slik Tybring Gjedde påpeker, med en kommentar Stortingsrepresentanten selv la ut tirsdag, knyttet til en amerikansk artikkel om identitetspolitikkens inntog i offentlig skole.
Den vestlige verden preges i stadig sterkere grad av forvirring og rotløshet. Nasjonal tilhørighet fremstilles som ekskludering og alt knyttes opp mot en identitetspolitikk hvor fellesskap på tvers av etnisitet og fysiske ulikheter fremstilles som historieløst og uærlig. Det er en kontinuerlig oppmerksomhet mot det som splitter, ikke det som samler. I USA har dette nådd nye høyder. I skolen presenteres den amerikanske samfunnet som grunnleggende intolerant og basert på diskriminering. Det er en historisk urettferdighet som må rettes opp ved at dagens generasjon skal straffes for det deres forfedre foretok seg. Det åpnes derfor for rettferdiggjøring av omvendt rasisme (preferential treatment). Amerikansk skoleverk er gjennomsyret av dette budskapet og resultatet er en sintere befolkning som krever kompensasjon for noe de aldri har blitt utsatt for.
Framstillingen av den homofile gutten Emil og hans familie i Aschehougs lærebok for barneskolebarn har utvilsomt med seg et snev at den samme fordømmelsen av det norske generelt og det kristne spesielt. Og enten man liker det eller ei henger «norsk» og «kristen» sammen, gitt vår kulturarv, men at det å være kristen og norsk i dag innebærer risiko for å bli innelåst uten mat og bli skreket til, samsvarer nok langt bedre med tilstandene i svært marginale frikirker og ellers mer generelt i muslimske miljøer.
Senest i februar i år gikk biskopene i Den Norske Kirke ut i Aftenposten med en omfattende beklagelse, under overskriften Kirken har påført homofile og lesbiske stor skade og smerte.
Det er i år 50 år siden straffelovens paragraf 213, som blant annet kriminaliserte sex mellom menn, ble opphevet. Ved denne anledningen ønsker vi å uttrykke vår anerkjennelse og glede over at kirken har mange homofile og lesbiske medlemmer og ansatte og bekrefte deres bidrag til fellesskapet, heter det i innlegget.
Mistanken om at læreboken for 6. trinn har en viss annen agenda enn å formidle nøytrale eksempler om mulige reaksjoner på homofili blant foreldre, eller formidle noe representativt for norsk kristenliv, ble ikke mindre av at jeg tok en titt på Aschehougs omtale av boka.
Aktivist-forfatter
På Aschehougs nettsider er et bilde av boka. Forsiden viser en blond gutt som ser gjennom et forstørrelsesglass, og det han ser er fargerikt taggede symboler, mens han selv er i svart-hvitt. Hvorvidt symbolikken skal være at det kjedelige, norske barnesinnet bør se verden gjennom et forstørrelsesglass designet av «fargerike» aktivister vites selvsagt ikke, men akkurat den analysen får andre enn oss ta seg av.
Forlagets egen omtale av boka er som følger:
Arena 5-7 tar for seg hele læreplanen, for å sikre verdigrunnlag og kvalitet i samfunnsfagundervisningen. I Arena 6 får du varierte, spennende og kreative klasseromaktiviteter. Elevene får erfaringer med demokratiske prosesser i klasserommet ved høy elevmedvirkning og deltakelse. Læremiddelet bygger videre på grunnlaget fra Arena 1-4 og har en solid faglig forankring og en progresjon tilpasset dagens elever.
Og hvem er så forfatterne som har skrevet dette mesterverket med «solid faglig forankring og progresjon tilpasset dagens elever»? De er ramset opp i tur og orden, og ett av navnene har umiskjennelig kjent klang: Guro Sibeko. Sibeko er profesjonell antirasist og identitetskriger på sin hals, hun skriver harmdirrende kronikker om nordmenns grusomme rasistiske væremåte og livnærer seg av å være nettopp aktivist og forfatter. Selv beskriver hun seg slik:
Navnet mitt betyr lykkegudinne
men jeg har blitt kalt en jøde-elskende negerflatbanker
et livsanker
en uforbederlig dranker
en provokatør
en nazi-kollaboratør
en lykkeinstallatør
en verbal mitraljøseoperatør
en homoanførerer
en folkeforfører
og det er en poetisk ironi i at folk har så mye å si om meg for
jeg er full av ord om alt i livet
så full at jeg øver meg på å gå gjennom verden med begge
knyttnevene inni munnen
for å ikke rope slagord til vaktmesteren og naboen under og mannen på butikken
i stedet hoster jeg ordene opp når jeg kommer hjem
kaster dem på varmen og smir dikt av dem
kamppoesi, spoken word, tungetekst, slampoesi
historier om knyttneveslag og normalitetsjag,
om politiske væromslag, om å jage krøtter,
om å være på flukt, om å gå i stim og om røtter
levd liv på rim og verseføtter
Hvordan hun «kaster ordene på varmen» kan kanskje best illustreres ved å vise dem. Hun har det med å komme med ubekreftede opplevelser hisides fatteevne, slik som i dette intervjuet med bladet KK:
– Jeg har likevel blitt banka opp, spytta på og trakassert, og jeg blir stadig møtt med spørsmål eller kommentarer som plasserer meg som «fremmed» eller «annerledes» (…)
– Det verste for meg er å møte rasisme i helsevesenet – man er så sårbar når man er sjuk eller skada, og det er så vanskelig å bruke de teknikkene man ellers har lært seg for å tvinge folk til å se at jeg er et menneske, ikke bare en «neger». Min verste opplevelse var da jeg brakk ryggen i fjor og blei liggende i timevis under oppsyn av en sjukepleier som var aggressiv, kasta ting på meg og sparka i senga mi (jeg hylte av smerte bare noen kom borti meg), nekta å smertelindre meg og som ikke passa på at urinblæra mi ikke ble ødelagt. Det gikk bra, takka være en god dose flaks og at hun hadde flinke kolleger som etterhvert tok over, men jeg blir fortsatt fysisk dårlig av å tenke på de timene.
Men selv ikke et påstått fysisk rasistisk angrep er anmeldt, eller bekreftet fra sykehuset for den saks skyld. I likhet med i NRK fortelles det forferdelige historier der offentlig ansatte er så rasistiske at de er fullstendig ustyrlige i møte med mørkhudede eller muslimer – uten at det stilles spørsmål ved hva som har blitt gjort i etterkant av situasjonene.
Å framstille helseansatte som vandrende rasistiske bomber er tilsynelatende helt i orden, samtidig som vi har både et helsevesen med enorm bevissthet om og fokus på inkludering og antirasisme. Det skurrer virkelig. Ønsker vi disse ekstreme holdningene overført til barn i barneskolealder?
Å slippe denne dama løs på landets 6.-klassinger synes hinsides enhver fornuft, men det er beviselig det som gjøres. Flere enn den forskrekkede pappaen som sendte bekymringene sine til landets folkevalgte bør reagere. Dette er ikke «progresjon tilpasset dagens elever» slik forlaget påstår, det er snarere slik Tybring Gjedde påpeker: Det er de «progressive kreftene» i den vestlige verden som gjør det de kan for å utslette vår tolerante religion og kulturelle identitet.