Det finnes statsledere som en bør lytte til. Ikke fordi det de sier nødvendigvis er fornuftig, men fordi – uansett hvor spinnvilt det de sier er – så mener de det. Samtidig er de gjerne egenmektige nok til å få gjennomført sine krav, uavhengig av konsekvenser. To slike statsledere er Russlands Vladmir Putin og Tyrkias Recep Erdogan.
To statsledere som trodde de kunne politisk tukte både Putin og Erdogan, er den tidligere tyske kansleren Angela Merkel og den fortsatt sittende, men langt mer svekkede, franske presidenten Emmanuel Macron. Merkel, som var langt mektigere enn Macron (som helst vil henge i skjørtekanten hennes for egen vinning), gjorde flere fatale feil som statsleder, ikke minst ved å stole på både Putin og Erdogan – og å få EU-kommisjonen til å gjøre det samme. Hun gjorde Tyskland avhengig av gass fra Putins Russland, noe hun åpenbart fant helt nødvendig for å levere på «det grønne skiftet». Vi vet alle hvordan det har gått, og prisen betaler hele Europas befolkning.
Da folkevandringskrisen i 2015/16 var et faktum, trodde Merkel at Europa – og Tyskland – skulle fikse det. Hennes famøse Wir schaffen das! skulle gi positiv gjenklang i et EU som beviselig ikke hadde kontroll på Europas yttergrenser, men er i ettertid blitt stående som en av hennes største feiltrinn. Ikke mist fordi hun måtte krype for Erdogan og EU pøste ut milliarder av kroner til Tyrkia for at ikke Erdogan skulle åpne slusene og overstrømme Europa med migranter.
Denne gangen er det Sverige, Finland og Nato som klistrer seg mer opp til Erdogan.
Velkjente snuoperasjoner
Russlands krig i Ukraina gjorde det åpenbart at både Sveriges og Finlands sikkerhet var truet. Finland med sin lange grense mot Russland og Sverige som det eneste EU-landet i Østersjøregionen som ikke-medlem av Nato. I mai sendte begge landene inn sin søknad. Søknadene ble ikke godt mottatt verken av Putin eller Erdogan, og som vanlig, kan vi vel si, vet Erdogan å utnytte situasjonen til egen fordel. Både den svenske og finske utenriksministeren pakket snippveska og satte kursen mot Ankara, antakelig vel vitende om at det ville bli fremsatt krav fra Erdogans folk som kunne bli vanskelig å oppfylle. Men begge land visste også at de hadde et allerede positivt Nato og en rekke av partnerlandene i ryggen.
Alt så lyst ut for deres Nato-søknader inntil Erdogan igjen begynte å rynke på nesen, melder Berlingske, som heller ikke ser ut til å stole på Erdogan. For Erdogan kom til at både Finland og Sverige er rene «terrorreder», og nektet således for at Nato-landet Tyrkia ville godkjenne deres søknad. Han forlangte at 73 kurdiske «terrorister» ble utlevert for rettsforfølgelse i Tyrkia og krevde i tillegg at Sveriges forsvarsminister, Peter Hultqvist, ble fjernet fra posten fordi han hadde hatt møte med kurdiske representanter.
Den smalt i sikringsboksen hos de svenske sosialdemokratene. Berlingske minner oss om at Sverige i dag huser rundt 100.000 kurdere og at mange av dem er aktive sosialdemokrater både i lokalpolitikken og i Riksdagen. Bedre ble det ikke av den svenske regjeringssituasjonen. Regjeringen er nemlig avhengig av en løsgjenger i Riksdagen, og det er den kurdiske Amineh Kakabaveh. Det er samme kvinne som sikret at Magdalena Andersson kunne innsettes som statsminister etter at den mislykkede Stefan Löfven gikk av. Men det gjorde selvsagt ikke Kakabaveh kostnadsfritt. Til gjengjeld måtte den påtroppende statsminister Andersson love utvidet svensk støtte til og samarbeid med kurdiske organisasjoner.
Så satt man der da, mildt sagt mellom barken og veden. Det er drømmeposisjonen for en mann som Erdogan, og han kom da også plutselig inn fra sidelinjen med «det glade budskap»: Tyrkia ville likevel godkjenne Sveriges medlemskap i Nato.
Ytre fiende
Hva skjedde? Det er det neppe så mange som vet, og det er heller ikke så mange som vet hva verken Finland eller Sverige har lovet Tyrkia som en slags kompensasjon for Nato-medlemskap. Spesielt sistnevnte gjør Sverige sårbar i en valgkamp. For noe har begge landene måtte gi, men tåler det dagslys midt i en valgkamp? Det vi kanskje kan tolke ut av situasjonen, er at Erdogan posisjonerer seg foran den svenske valgkampen. Da er det sentrale: Hvilke krav kan Erdogan komme med? Og hvordan vil det påvirke fokuset i valgkampen og i svensk politikk?
Det kan være at svenskene tror at årets valgkamp skal handle om det «vanlige»; velferd, kriminalitet, gjeng- og klanproblematikk, kampen mot privatskoler, ikke minst muslimske, eldreomsorg og innvandringspolitikk, samt det evinnelige maset om at Sverigedemokraterna må holdes ute av den politiske varmen – som nå kan vise seg å bli kaldere enn på mange år. For kort tid siden ble en svensk diplomat kalt inn på teppet i Tyrkias utenriksdepartement på grunn av en kurdisk demonstrasjon i Stockholm, definert av Tyrkia som terrorpropaganda. Tyrkias krav er at slikt skal være forbudt. I tillegg klagde Tyrkia på at Sverige ikke hadde levert på sin del avtalen, altså ikke overlevert kurderne. Men som nevnt; få vet hva denne avtalen egentlig inneholder.
Underforstått: hvis ikke Sverige gir Tyrkia det de mener å ha krav på, så blir svaret på søknaden et nei (igjen). Erfaringsmessig vil det heller ikke forundre om Erdogan kommer med nye krav.
Man kan også merke seg at Natos generalsekretær, Jens Stoltenberg, for noen dager siden valgte å takke Tyrkia «for deres sentrale rolle» etter at et skip med ukrainsk korn kastet loss fra den ukrainske havnebyen Odesa (eller Odessa) mandag. Diplomati er fine greier, men det betyr nok forskjellig for ulike makthavere.
Om Erdogan skulle svinge taktstokken i den svenske valgkampen trenger det ikke å bety noen politisk krise, kanskje tvert om. Avslører Erdogan «diplomatiske hemmeligheter», som han ble en mester i da han sto i konflikten med Merkel/EU, kan den sittende regjeringen få seg en smell, men samtidig er det ingen opplagt valgvinner i Sverige. Kanskje er Erdogan den ytre fienden som kan vekke svenske politikere – og man skal aldri kimse av å samles mot en ytre fiende. Så kan hodepinen bli langt kraftigere i Nato.