Den våkne, frie borgeren har selvsagt fått med seg hva som har skjedd de siste årene: Et åpent, fritt tidsvindu i Vesten generelt, og Norge spesielt, er i ferd med å lukke seg. For hvem våger å publisere Muhammed-karikaturer eller karikaturer av islam som sådan eller tekster som avkler islams groteske, voldelige opphav som har fulgt med oss inn i vår tid? Det er ingen overdrivelse å påpeke at voldsislams tilhengere etter Rushdie-terroren kan feste en fjær i turbanen.
Man bør kunne historien for å forstå sin samtid, heter det. Historien til islam er et veritabelt skrekkabinett stilt overfor ytringsfriheten vi har hatt i Norge i nyere tid. Dette er et faktum som aller helst verken skal påvises eller diskuteres høyt. Bare dét er en seier i seg selv for voldsislam. Hvor er de harmdirrende lederkommentarene i gammelmediene etter Rushdie-angrepet? Jo, de er der, men ingen av dem går til grunnkjernen av hvorfor volden skjer: Det handler om Muhammed og islam. Så enkelt, og så angivelig skummelt for redaktører og kommentatorer at de velger å hoppe bukk over grunnproblemet.
Angrepet på Rushdie er således ikke bare en terrorhandling, men også at angrep på vår eksistens, på våre verdier. Islamsk ideologi har siden den ble grunnlagt med vold og underkastelse, forfulgt meningsmotstandere og ikke-troende og skapt dypt polariserte samfunn helt inn i vår tid. Terroren mot Rushdie var unektelig en seier for voldsislam og ditto et nederlag for den frie verden.
Det er dette som burde være kjernen i debatten nå: Hvorfor drepes det i islam navn? Hvorfor hater så mange av islams representanter sine meningsmotstandere? Hvorfor er islam så intolerant?
Det historiske bakteppet
Volden og terroren i islams navn kan vi ene og alene takke fortellingene om Muhammeds liv for. Så brutalt, men akk så sant. Enten det handler om koranen (som skal ha blitt sendt til Muhammed, vers for vers), hadith (hva Muhammed skal ha sagt og gjort), eller sira, Muhammeds biografi, så er det Muhammed som danser alene på scenen. Derfor må vi se på historien til Muhammed, som lever i beste velgående helt inn i våre statsstøttede koranskoler.
«Alt» begynner med jødene. For det var særlig jødene som «stod i veien» for Muhammeds budskap om at han brakte en ny religion til de arabiske folkene. Jødene trodde simpelthen ikke på Muhammeds påstander. En av de mest kjente jødiske kritikerne av Muhammed og hans islamprosjekt var poeten Abu Afak, som ble en betydelig politisk motstander av Muhammed. Afak kritiserte blant annet Muhammed på verselinjene for alt han «tillot» og «forbød». Altså «halal» og «haram» på alle livets nivå.
Da Muhammed myrdet en venn av Afak, skrev Afak et dikt der han tillot seg å hylle den drepte. Muhammed gikk da til sine menn og spurte hvem av dem som ville «ta seg av denne uslingen» for ham. En mann ved navn Salim ibn Umayr meldte seg og drepte Afak mens han sov, en mann som skal ha vært over 100 år gammel da hendelsen inntraff. Tross den angivelige høye alderen var det altså ingen nåde når man kritiserte Muhammed.
En rekke andre diktere, kvinner som menn, ble ifølge de kjente tidlige muslimske historikerne beordret drept av Muhammed i disse årene. Tre drap til er verdt å nevne, som viser en nådeløshet og brutalitet av en annen verden, som har satt sine fotspor helt inn i vår tid, sist på en litteraturscene i USA på fredag 12. august: Poeten Asma bint Marwan skrev dikt med avsky for lokale stammeledere som kapitulerte, konverterte til islam og inngikk allianser med Muhammed. Hun hånet også folket i Medina for å adlyde en mann som ikke var av deres avstamning. Ifølge sira, skal hun ha blitt drept på Muhammeds befaling en natt i sengen med sine fem barn til stede. Det yngste barnet var et spedbarn som ammet henne da det ble fjernet fra den sovende moren, forteller historien. Ved morgenbønnen i moskeen dagen etter roste Muhammed drapsmannen høylytt for hans «tjenester for Gud og hans profet».
Som filosofen David Hume (d. 1776) riktig påpekte det, ga altså Muhammed «ros» når det handler om umenneskelighet, grusomhet (og) hevn …», som er «helt uforenelig med et sivilisert samfunn. Ingen klar regel om rettferd synes å være ivaretatt … ».
Løgn og list er tillatt
En annen jødisk poet som ble drept på svært brutalt vis, het Kab bin Al-Ashraf. Foranledningen for dette drapet må skisseres, da det var et svært sentralt slag i Muhammeds kamp for å underlegge omgivelsene islam. Det er det såkalte slaget ved Badr i 624 mot den maktfulle jødiske stammen Banu Quraish tilhørende Mekka. Banu Quraish er følgelig nevnt både i koranen, sira og hadith. Det spesielle var ikke minst at Quraish-hæren hadde tre ganger større militær kapasitet enn Muhammeds tropper. Like før slaget ga Muhammed krigerne sine beskjed om at «det krigsbyttet den enkelte tok, ville bli hans eiendom». Videre lovet Muhammed krigerne sine at «enhver som kjemper modig, gikk frem mot fienden og ikke vek tilbake og ble slått i kampen, ville komme til paradis».
Muhammed ga altså sine menn en vinn-vinn-situasjon: Krigsbytte eller paradis. Muhammed vant slaget, ikke minst ved hjelp av «1.000 engler», eller en «støvsky av engler», som historikerne beretter, og han drepte et halvt hundre mann og tok like mange til fange. Slaget ble også et politisk vendepunkt fordi for første gang viste seg at Muhammed hadde kapasitet til å erobre Mekka, byen han ble fordrevet fra to år tidligere.
Rett etter slaget sendte Muhammed ut sine folk til alle deler av befolkningen i Medina med oppgave om å navngi hver og en av de drepte under og etter kampene. Det er her mordet på jøden og poeten Kab bin Al-Ashraf kommer inn. Kab reagerte med skrekk da han hørte nyheten som Muhammeds utsendinger brakte med seg:
«Er det virkelig slik at Muhammed har drept disse menneskene? Dette er adelen blant araberne. Hvis det er slik at Muhammed har drept dem, er det bedre å være død enn å være levende.»
Historien forteller videre at Kab like etter dette dro til kjente i Mekka. I hjemmene til sine venner deklamerte han vers som priset mennene Muhammed hadde drept:
«På veien tilbake til Medina deklamerte han også et vers som roste skjønnheten til Umm al-Fadl, hustruen til Muhammeds onkel al-Abbas, som var blitt tatt til fange ved Badr.»
Kab skrev også amorøse vers om noen muslimske kvinner, som ble oppfattet som en fornærmelse av muslimene, skriver historiefortellerne. Da Kabs handlinger kom Muhammed for øre, spurte han sine menn: «Hvem av dere vil sørge for at jeg blir kvitt Kab?» En mann ved navn Muhammad ibn Maslama meldte seg til tjeneste, men det var åpenbart ikke enkelt for ham å utføre mordet. Ibn Maslama skal verken ha tatt til seg mat eller drikke i tre dager etter at han hadde avgitt løftet om å drepe Kab, noe han formildet til Muhammed. «Det eneste jeg ber deg om, er at du prøver,» svarte Muhammed.
Ibn Maslama mente at det ville bli nødvendig å framsette løgner for å få has på Kab. Muhammed svarte han at han kunne si det han måtte ønske, for han stod helt fritt til å gjøre det som var nødvendig for å gjennomføre drapet. Ibn Maslama samlet en gruppe menn, blant andre Kabs fosterbror Silkan. Sammen la de en plan om hvordan de skulle drepe Kab, med fosterbroren Silkan som en avgjørende nøkkel i komplottet.
Silkan skulle skaffe seg tillit hos Kab ved å late som om han og medsammensvorne var motstandere av Muhammed. Silkan sendte beskjed til Kab om at han måtte selge dem mat, og som betaling for maten lovet han fosterbroren en samling med våpen.
«Silkans hensikt med dette var at Kab ikke skulle bli redd når han så at de kom mot ham med våpen.»
Silkan og hans medsammensvorne samlet seg med våpen i Muhammeds hus, og Muhammed fulgte dem et stykke på vei mot det befestede hjemmet til Kab. Da Muhammed skiltes fra dem, falt disse ordene fra hans munn: «Gå av sted i Allahs navn. Måtte Allah hjelpe dere!»
Kab var nygift og lå i sengen med hustruen sin da Silkan og de bevæpnede mennene møtte frem og ropte på han. Kabs kone næret fare, men Kab avviste hennes bekymring. Det var jo fosterbroren som kalte på han. «Kab gikk nå ned på gårdsplassen og snakket med dem han trodde var venner. De sammensvorne foreslo at de skulle gå bort fra huset så de kunne prate sammen. Kab fryktet ingen fare, og begav seg av sted sammen med mennene. På veien strøk Silkan hånden gjennom Kabs hår, førte den mot sin egen nese og uttrykte beundring for hvor godt det luktet av parfymen hans. Nok en gang førte Silkan hånden gjennom fosterbrorens hår for at Kab ikke skulle fatte noen mistanke.» En tredje gang stryker Silkan begge hendene mot Kabs hode, for så å skrike: «Hogg ned Allahs fiende!». Det hele endte med at etter flere sverdhugg mot Kab fant en av mennene frem en dolk, som ble kjørt «med full kraft inn i Kabs bryst», og videre «skar den nedover magen hans slik at dolken nådde helt til kjønnsorganene».
En poet på denne tiden formulerte seg slik i et dikt om dette drapet: «Med kraftige sverd gikk vi på Muhammeds befaling mot ham. På Muhammeds befaling ble Kabs bror sendt mot ham. Han narret ham og lokket ham med list.»
En annen muslimsk historiker beskriver at de deretter kappet hodet av Kab, gikk så til Muhammed og kastet «jødens hode for Muhammeds føtter». Muhammed skal da ha utbrutt: «Dette er meg mer kjærkomment enn Arabias flotteste kamel!»
Sannheten som forsvant
Også den svenske historikeren Carl Grimberg (d. 1941) tar for seg mordene på Muhammeds befaling:
«Det er litt uhyggelig med alle de snikmordene som finner sted så snart profeten bare har sagt: ’Hvem vil gi meg hevn over den mannen?’»
Drapet på Kab «er gjengitt usedvanlig detaljert hos Muhammeds klassiske biografer og regnes som pålitelig kildemateriale, som at Muhammed selv var den som gav ordre om at Kab skulle myrdes på en fordekt måte om natten. Muslimene i Medina så mordet på Kab som en seier for Muhammeds lære».
Den gang islam kun tilhørte den islamdominerte verden, snakket både filosofer, politikere, vitenskapsmenn og tenkere sant om islam. De kjente islams tekster og historie der Muhammed ene og alene holder mikrofonen, de kjente egen historie med islams erobringer helt inn på vårt kontinent. Samtidig som vi gikk ut i verden med vårt humanitærpolitiske ærend på 60-tallet, startet innvandringen fra den islamske verden til Norge, og dermed forsvant mer og mer av den frie tanken opp mot kritikk av islam. Islam kom inn i stuene våre. Angsten for fornuften tok gradvis over.
Etter 1.400 år er islam, til tross for sin antidemokratiske og intolerante ideologi, unektelig på vei oppover. Aldri før har en «tro» (islam) vært så politisk bevisst med ambisjoner om verdensherredømme. Islamsk ideologi har siden den ble grunnlagt med vold og underkastelse, forfulgt meningsmotstandere og ikke-troende. Siden 1979, da Den islamske staten Iran ble grunnlagt, har den eksportert sin voldsideologi og sin underkastelseideologi. Islam og dens uforenlighet med vestlige verdier har i dette århundret to karakteristiske egenskaper; anti-Vesten og anti-Israel.
I Europa har politisk islam fått vokse fritt de siste 50 årene. Ja, vi har endog importert den (innvandring, statsstøtte til moskeer og bevegelser). Med multikulturalismen har bordet blitt dekket for islam, derav også kulturrelativiseringen. Kirken og moskeen ses som ett og det samme, endog av biskopene våre, derfor vil de samme ha bønnerop i Norge.
Vår elite har oversett islams iboende voldskapital, dens antidemokratiske ideologi og totalitarisme. I stedet for å forfekte vestlige verdier, har det flerkulturelle prosjektet relativisert fremveksten av en aggressiv politisk kultur basert på en ideologi som hevdes å komme direkte fra Allah. Det vi har fått er fremveksten av en imperialistisk, drepende fascisme.
Hvis vi ikke forstår dette, hvis vi ikke våger å si dette høyt, hvis ikke de politisk ansvarlige tar til fornuften og handler deretter, hvordan skal vi da kunne redde våre frie vestlige samfunn?
Vi står midt i en sivilisasjonskamp. Det er denne erkjennelsen debatten videre må ta innover seg. For det handler om et være eller ikke være for friheten vår.
Historiene om den voldelige Muhammed er hentet fra boken «Muhammed – slik samtiden så ham» av Halvor Tjønn.