Jens Tomas Anfindsen, HRS
Den politiske utviklingen i
EU er intet mindre enn skremmende. Dette er en organisasjon der en blanding av
byråkrater og folkevalgte politikere fatter storslagne og dyptgripende
beslutninger for Europas fremtid, men uten at folket eller de nasjonale,
demokratiske parlamenter i EUs medlemsland har noe særlig de skulle ha sagt.
EMPI forrige uke skrev HRS om
EUs arbeid med Barcelona-prosessen og the European Mediterranean Partnership (EMP)
som har som uttalt mål at EUs fire friheter, inkludert fri flyt av arbeidskraft,
skal kunne utvides innenfor et frihandelsområde som innbefatter samtlige land
som grenser til Middelhavet, altså hele det mahgrebinsk-arabiske Nord-Afrika og
Midtøsten. Dette er et eksempel på en politisk prosess med potensielt enorm,
samfunnsmessig betydning for alle berørte land, men der man ikke kan vise til
noe tillits- eller sanksjonsforhold mellom den politiske prosessen og noe
demokratisk votum.
Prosessen rundt
EMP-partnerskapet foregår helt i det åpne; det dreier seg ikke om noen
konspirasjon. Men det som er viktig å merke seg her, er at folket ikke har
blitt spurt om de ønsker utviklingen, og at de uansett ikke har noe de
skulle ha sagt. Og det er nettopp dette fraværet av demokratisk ansvar, umuligheten
av å holde EUs beslutningstakere demokratisk ansvarlig, som gjør at stadig
flere europeere begynne å betrakte EU mer som et byråkrati enn et demokrati — eller kanskje aller helst som et myk-totalitært og ikke-demokratisk politbyrå.
ReformtraktatenEt annet politikkområde som
gir grunn til dyp uro over det som foregår i EU, er arbeidet med den såkalte
reformtraktaten. Olav Boye, tidligere fylkesleder i Buskerud Nei til EU,
skriver det følgende i en artikkel der han redegjør
for noen av de vesentligste endringene den nye reformtraktaten vil innebære for
EU-samarabeidet, dersom den blir ratifisert.
EUs grunnlov lever videre
som reformtraktat
Etter et par års tenkepause
er EUs grunnlov tilbake for fullt, riktignok under en annen betegnelse, EUs
reformtraktat. I dag vet vi at alle henvisninger til at grunnloven var død var
bare spill for galleriet. Helt fra de første tanker om den politiske
utviklingen i Europa etter andre verdenskrig, har en føderal statsdannelse
stått på dagsorden. En av EUs fedre, Jean Monnet, sa i 1953 at en snarest mulig
måtte få en europeisk føderal statsdannelse, før folk forsto hva som foregikk.
I dag ser vi at det indre marked (EØS) og ikke minst en felles valuta (Euro),
trenger en sterk sentral politisk makt.
Det arbeidsdokumentet, som
etter mye spetakkel ble godkjent under EUs toppmøte i juni, skal bearbeides
videre som EUs reformtraktat. De som har hatt mulighet til å sammenligne grunnloven
med reformtraktaten, hevder at 96 – 99 prosent av grunnlovens innhold fortsatt
er med. Bare 10 av 250 paragrafer er endret. La oss se nærmere på detaljene i
forslaget.
Prinsippet om EU som en
juridisk enhet ligger fast, med samme tekst som i grunnloven. Prinsippet er
avgjørende for om EU skal være en statsdannelse eller en internasjonal
organisasjon med sterke overnasjonale regler. En må kunne hevde at
reformtraktaten er like mye en forfatning eller grunnlov for en føderal
statsdannelse, som grunnloven som ble avvist ved folkeavstemmingene i Frankrike
og Nederland.
Boyes vurdering av at
reformtraktaten i det store, hele og alt vesentlige tilsvarer den forkastede
EU-grunnloven, er ikke kontroversiell, men noe en rekke europeiske statsledere
selv har gitt uttrykk for:
The substance of the
constitution is preserved. That is a fact.
Tysklands rikskansler Angela
Merkel i en tale for Europaparlamentet 27. juni 2007.
The good thing is that all
the symbolic elements are gone, and that which really matters – the core – is
left.
Danmarks statsminister,
Anders Fogh Rasmussen, i Jyllands-Posten, 25. juni 2007.
The substance of what was
agreed in 2004 has been retained. What is gone is the term “constitution.”
Dermot Ahern, Irlands
utenriksminster, Daily Mail Ireland, 25. juni 2007.
90 per cent of it is still
there […] These changes haven’t made any dramatic change to the substance of
what was agreed back in 2004.
Bertie Ahern, irsk
parlamentariker i intervju med Irish Independent, 24. juni 2007.
The good thing about not
calling it a Constitution is that no one can ask for a referendum on it.
Giuliano Amato, Italias
innenriksminster, i en tale for London School of Econmics, 21. februar
2007.
Referendums make the process
of approval of European treaties much more complicated and less predictable
[…] I was in favour of a referendum as a prime minister, but it does make our
lives with 27 member states in the EU much more difficult. If a referendum had
to be held on the creation of the European Community or the introduction of the
euro, do you think these would have passed?
Presidenten i EU-kommisjonen,
Jose Manuel Barroso, i Irish Times, 8 Feb.2007; også sitert i Het Financieele
Dagblad og De Volkskrant, i Holland; og i EUobserver, 6. februar 2007.
The difference between the
original Constitution and the present Lisbon Treaty is one of approach, rather
than content […] The proposals in the original constitutional treaty are
practically unchanged. They have simply been dispersed through the old treaties
in the form of amendments. Why this subtle change? Above all, to head off any
threat of referenda by avoiding any form of constitutional vocabulary […] But
lift the lid and look in the toolbox: all the same innovative and effective tools
are there, just as they were carefully crafted by the European Convention.
Valery Giscard D’Estaing,
tidligere fransk president og formann i arbeidsgruppen som utarbeidet
EU-grunnloven, i The Independent, London, 30. oktober 2007.
Juridisk lik en stat
Det som er viktig i den forkastede EU-grunnloven, er avgjørende likt i den nye
Reformtraktaten, nemlig at EU omgjøres til en juridisk enhet med egenskaper som
tilsvarer en stats egenskaper. Konkret skal EU kunne vedta sin egen
utenrikspolitikk, EU skal få en egen utenriksminister – riktignok kalt
Høykommisær – og EU skal få en egen president. Dessuten skal mulighetene for
nasjonale veto sterkt innskrenkes.
EUs reformtraktat innebærer
en gedigen overføring av demokratisk makt fra medlemslandenes nasjonale
parlamenter til EUs sentrale organer, nemlig Kommisjonen og Europaparlamentet.
Når denne makten først er overdratt, kan den ikke trekkes tilbake. Den
forsvinner inn i det sort hull for maktutøvelse som foregår i samspillet mellom
EU-kommisjonen og Europaparlamentet. Denne maktutøvelsen er bare i svært
begrenset grad demokratisk, i den fortsand at det bare i svært, svært begrenset
grad er tilfelle at de beslutninger og instrukser som parlamentet innvilger
kommisjonen har noe som helst demokratisk tillitsvotum. Verken er de sakene som
Europaparlementet beslutter forelagt de nasjonale parlamenter eller engang
diskutert innenfor rammene av noen nasjonal offentlighet, eller finnes det noe
innsyn i hva parlamentets medlemmer faktisk har stemt, etter at de har stemt.
Her regjerer den totale uetterrettelighet. Da blir det en fattig trøst at
utsendingene til Europaparlamentet tilfeldigvis er folkevalgte i sine hjemland.
Farvel demokratiMot denne bakgrunn er det
noe et sted mellom forstemmende og forskrekkelig å bevitne hvordan europeiske
toppolitikere nå haster og hamrer igjen Reformtraktaten, som altså innebærer en
massiv overdragelse av nasjonal suverenitet, uten å spørre folket til råds.
Britiske Labour og
liberaldemokrater seilte med flagget til topps da de lovet folkeavstemning om
EU-grunnloven:
Every Labour candidate went
into that election committed to an unequivocal pledge to call a referendum on
what was then called the EU Constitutional Treaty – now known, after a few
cosmetic tweaks, as the Lisbon Treaty.
Their manifesto said:
«It is a good treaty for Britain and for the new Europe. We will put it to
the British people in a referendum and campaign wholeheartedly for a
«Yes» vote to keep Britain a leading nation in Europe.»
Not much room for misunderstanding
there, was there?
Yet last night, the great
majority of Labour MPs trooped through the division lobbies to vote against a
referendum.
What hope is there for
democracy, when MPs pledge one thing to get elected – and then do the exact
opposite when the voters have given them their trust?
The LibDems’ official
position, under their pathetic new leader Nick Clegg, has been every bit as
morally contemptible – perhaps even more so.
Here, verbatim, is the
party’s 2005 election pledge: «We are therefore clear in our support for
the constitution, which we believe is in Britain’s interest – but ratification
must be subject to a referendum of the British people.»
That didn’t mean, as Mr
Clegg now pretends, the LibDems would demand a referendum on whether or not
Britain should remain a member of the EU. It meant a commitment to a national
vote on the constitution.
Yet last night, Mr Clegg
ordered his MPs to abstain – thereby ensuring the treaty would be ratified
without voters’ consent.
Løfter til tross, onsdag 5.
mars vedtok det britiske parlamentet å ratifisere Reformtraktaten
(= Lisboa-traktaten) uten å spørre folket om lov. Dette har gitt opphav til
usedvanlig krasse leder- og kommentarartikler i britisk presse. Slik
konkluderer Daily Mail, som kaller parlamentets avgjørelse et svik:
What we witnessed last night
was the political class ganging up against the voters who gave them power.
The result – barring a
miracle – is that Britain will now surrender its veto over 60 important areas
of policy to the unelected bureaucracy in Brussels.
Meanwhile, we will be
obliged to take orders from an unelected President of Europe – who, God forbid,
may even be Tony Blair.
As the pettifogging
regulations flood in from Brussels over the years ahead, there will be
absolutely nothing we can do about it. And all because, on Wednesday March 5,
2008, British MPs decided en masse to break their word to the people – and
surrendered the national independence for which their forefathers laid down
their lives.
Is it any wonder that more
and more Britons are losing their faith in the political process?
Kommentatoren Iain Martin, i
The Daily Telegraph, refererer til beslutningen som “Parliamentary democracy at its basest”. Og også han refererer til parlamentets beslutning som en form for svik.
When the entire story is
told by historians, future generations will be surprised that the Euro-fanatics
who plotted to sell out British sovereignty and democracy avoided being sent to
the Tower for treason.
Resultatet er en
fundamental, demokratisk tillitskrise.
Most of all, if there were
any doubt remaining about the character of the European project, then it should
have been dispelled. As the valiant Kate Hoey put it, the gap between the
governed and government needs to narrow, not widen; a referendum would have
forced the PM and his ministers to understand that.
Yet, with Lisbon the EU has
recovered from any notions it might have had previously of wanting to take its
citizenry with it on a journey of reform. As the voters cannot be trusted to
know what is in their interests, so power must be concentrated and truth hidden
in pursuit of a sclerotic ruling class’s dream in Brussels and beyond.
The EU is profoundly
anti-democratic, secretive and hungry for power. Know your enemy, we are often
told: with Lisbon, the final remaining shreds of camouflage are stripped away.
Da HRS i desember 2007 skrev
om snikinnføringen av Reformtraktaten, fremholdt vi muligheten av at Irland
faktisk hadde muligheten til å blokkere hele ratifiseringsprosessen gjennom et
demokratisk veto.
På tross av at flere
eksperter advarer om at EU nå slår inn på en farlig,
anti-demokratisk kurs, har altså samtlige EU land unntatt
Irland vedtatt å gå inn for Reformtrakteten uten å gå omveien om en
konsultasjon med folket. I Irland krever grunnloven at nasjonal
suverenitetsavståelse sanksjoneres gjennom folkeavstemning, og det er da også
eneste grunnen til at irene vil få sjansen til å si sin mening. Trolig vil den
irske regjeringen legge folkeavstemnigen så sent som mulig på året i 2008,
etter at alle andre medlemsland har ratifisert avtalen, for slik å legge
maksimalt press på folket til å velge ”riktig”. Irland er nå EU-skeptikernes
siste og eneste håp. Skulle irene avvise traktaten, er hele prosessen like
langt; da vil forsøket på å skape en EU-superstat være foreløpig hindret, enda
en gang. Stemmer irene for Reformtraktaten (=grunnloven), vil Europas Forente
Nasjoner se dagens lys i 2008.
Nå er det imidlertid sådd
usikkerhet rundt hva betydningen av et eventuelt irsk nei ville være. Den 20.
februar stemte Europaparlamentet med god margin ned et lovforslag som ville
pålegge Europaparlamentet “å respektere utfallet av en folkeavstemning I
Irland”. Hva dette avslaget betyr er, riktignok, foreløpig uklart. Den irske
nasjonalforsamling har vetorett i Europaparlamentet, og skulle resultatet av en
irsk folkeavstemning over reformtraktaten bli et nei, vil det vel være nærmest
utenkelig at irene likevel ratifiserer traktaten i Europaparlamentet. Og hvis
irene ikke ratifiserer, da blir det heller ingen reformtraktat, i hvert fall
ikke foreløpig. Kan det i så fall tenkes at tenkes at Europaparlamentet vil gå
videre med reformtraktaten uten Irland? Kan det tenkes at Europas Forente
Nasjoner vil se dagens lys i 2008 uansett hva Irene måtte finne på å stemme? –
Disse spørsmålene synes ikke å kunne besvares med noen særlig grad av visshet
eller tillit, og det er i seg selv et alvorlig signal om at noe er råttent i
det europeiske riket.
EU tar i stadig større grad
form av et ukontrollabelt monster, en politisk boler. Ingen vet riktig hva det
er som stiger opp av Frankensteins heksegryter, men det blir i hvert fall
stadig større og stadig mindre demokratisk. Den manglende oppmerksomhet på og
kritiske analyse av Europas akselererende demokratiske underskudd – ikke bare
i den europeiske, men også i den norske offentlighet – er like urovekkende som den
er forstemmende.
Frihet og folkestyre er ingen selvfølge; ingen burde vite det bedre enn nettopp
europeere. Men forrige århundre synes visst allerede som en evighet siden.