Den nye undersøkelse om ekstremisme fra C-REX blant ungdommer i Norge vekker overskrifter som «Unge frykter høyreekstremisme» (VG), mens NRK fastslår at få vil forsvare vold.
La oss gå rapporten litt nærmere på klingen for å se om analysen til C-REX tåler et slikt dypdykk.
Et spesielt bakteppe
C-REX omtaler seg selv som et senter, ved UiO, «for ekstremismeforskning (som) utvikler empirisk og teoretisk kunnskap om årsaker til og konsekvenser av høyreekstremisme og relaterte fenomener». At C-REX har et spesielt fokus på høyreekstremisme fremkommer også klart av deres forside.
I rapporten Ungdom og ekstremisme i 2021, forfattet av senterets Håvard Haugstvedt og Tore Bjørgo, skal vi til å begynne med merke oss tidspunktet for undersøkelsen. I metodedelen heter det blant annet følgende:
Ved hjelp av 42 videregående skoler, og 28 ulike oppfølgingstilbud til ungdom og unge voksne ble spørreundersøkelsen gjennomført fra november 2021 til ut januar 2022. Dette resulterte samlet sett i 2588 svar, der 2472 respondenter var under videregående skole eller yrkesrettet opplæring. I tillegg til disse inkluderer studien svar fra 116 respondenter som var utenfor videregående skole. Av disse var 66 også utenfor arbeid. Totalt sett fikk 18901 elever muligheten til å besvare spørreundersøkelsen. Basert på dette ble studiens responsrate kalkulert til 13,7%.
At svarprosenten ikke var høyere forklarer forskerne selv med blant annet strengere smittevernsregler tilknyttet covid. Til det er det vel bare å bemerke at spørreundersøkelsen ble gjennomført via et nettskjema som primært ble distribuert til elevene via skolenes digitale læringsplattformer (eller ved gjennomføring i klasserom som en del av undervisningen). Men noe mer interessant; undersøkelsen blir altså gjennomført i perioden november 2021 – januar 2022. Det er altså sammenfallende med 10 års-markeringen for terrorangrepet 22. juli 2011, som etter all sannsynlighet de fleste involverte skoler/oppfølgingstilbud har jobbet med. Dette er forskerne selv klar over, da de viser til nettopp dette i omtalen av svarprosenten:
Flere skoler oppga også tidligere tematisering av radikalisering og voldelig ekstremisme forbundet med 10 års-markeringen av 22.juli terrorangrepet som grunn for å ikke bistå med distribusjon av undersøkelsen.
Med andre ord gjennomføres denne undersøkelsen i en tid hvor de aktuelle ungdommene har vært utsatt for en massiv dekning i markeringen av terroren 22/7, der høyreekstremisme knyttes tett opp til terroristen Anders B. Breivik både i mainstream media (MSM) og sannsynligvis også i skolenes markering.
Så kan det nevnes at studien har en overvekt av jenter med 56,3 prosent (1.459) mot guttenes 41,1 prosent (1.63). I tillegg er det 66 personer (2,6 pst) som krysser av for annen kjønnsidentitet eller ikke vil svare. De fleste av respondentene er i alderen 16-18 år med 2.394 (92,5 pst). Geografisk bor flest på Østlandet (1.388 personer), som er en overrepresentasjon sammenlignet med antall elever i denne regionen. Også Nord-Norge og Midt-Norge er overrepresentert (antallet respondenter herfra er henholdsvis 317 og 224), mens Sørlandet er underrepresentert (95 respondenter). Vestlandet er korrekt representert (med 564 respondenter).
De aller fleste har foreldre som begge er født i Norge (1.843 personer, som utgjør 71,2 pst), 355 (13,7 pst) har én foreldre født i utlandet og 390 (15,1 pst) har foreldre som begge er født i utlandet.
Når det gjelder trosretning svarer flertallet (55 pst) at de er ikke-troende. 831 personer (32,1 pst) oppgir kristendom, 152 (5,9 pst) oppgir islam, 75 (2,9 pst) sier annen religion, mens 105 (4,1 pst) vil ikke svare.
Personlig og mediene
Etter en rekke bakgrunnsspørsmål (du finner nettskjemaet elevene har svart vedlagt i rapporten) fokuseres det på ekstremisme i Norge. Det heter i rapporten at de innledningsvis har avgrenset hva de legger i dette:
Med ekstremisme mener vi personer, grupper eller ideologier som A) hevder at vold er legitimt for å oppnå endring, og/eller som B) avviser demokrati og allmenne menneskerettigheter som grunnleggende verdier.
Denne «definisjonen» av ekstremisme er verdt å ha i bakhodet når en følger de videre spørsmålene, da de fokuserer både på vold og verdier. Personlig har jeg vel en mistanke om at ungdommer i denne alderen kan ha noen problemer med å forstå rekkevidden av å avvise demokrati og allmenne menneskerettigheter som grunnleggende verdier, særlig siden mange i den voksne befolkningen har utfordringer med det samme.
Det første «ekstremismespørsmålet» elevene skal ta stilling til er hvilken ekstrem ideologisk retning de mener har vært et samfunnsproblem i Norge i de siste tre årene. Akkurat påpekning av de siste tre årene er interessant, blant annet gitt den overnevnte 10 års-markeringen. Svarene bør neppe overraske, men er det noe som kan overraske er det den høye andelen som sier «vet ikke».
Siden det er så mange svarkategorier (av typen «i liten grad» eller «i noen grad») er det umiddelbart vanskelig å skille klinten fra hveten. Slår vi sammen noen av kategoriene, blir bildet kanskje noe klarere:
Bildet er fortsatt at ungdommene peker på høyreekstremisme som det alvorlige samfunnsproblemet i Norge de siste tre årene, men – utover den høye andelen som ikke vet – synes avveiningen mellom i liten og i noen grad å ha samlet flest.
Forskerne har deretter gjort en interessant vinklingen, nemlig å spørre hva ungdommen mener om medias fremstilling av ekstreme ideologier som et samfunnsproblem. Hvem det tenkes på som «media» fremkommer ikke, men vi får anta at forskerne tenker på de etablerte mediene. Men det er det ikke sikkert ungdommen gjør, for som kjent har de helt andre medievaner enn (godt) voksne.
Gjør vi samme øvelse som over, får vi følgende to figurer:
Og sammenslått:
Når det gjelder islamistisk ekstremisme er rapportens konklusjon at det er et betydelig avvik mellom hvordan ungdom selv opplever dette som et alvorlig samfunnsproblem, og hvordan de synes media har fremstilt det som et alvorlig samfunnsproblem. Deretter slår de sammen svarkategoriene i noen grad, i stor grad eller i veldig stor grad og finner at de utgjør 34 prosent for respondentene, men 52 prosent for mediene. Rapporten konkluderer:
Blant norske ungdommer er det altså stor forskjell mellom hvordan de selv vurderer islamistisk ekstremisme som et alvorlig samfunnsproblem og hvordan de opplever at media fremstiller islamistisk ekstremisme som et alvorlig samfunnsproblem.
Gitt bakteppet for undersøkelsen (og at vi ikke helt vet hvem media er) bør antakelig ikke heller dette overraske – også når vi vet at MSM har et svært stor fokus på høyreekstremisme, mens islamistisk ekstremisme generelt tones ned i samfunnet.
Men hvorvidt «i noen grad» hører hjemme sammen med stor og veldig stor grad er selvsagt et skjønnsspørsmål. For kategoriseringen er interessant i et annet spørsmål i rapporten, og det handler vold.
Forsvarer vold – 41 prosent, ikke 6 prosent
Som nevnt knytter C-REX ekstremisme til både vold og verdier. Det er en litt annen definisjon enn PST (her fra den siste åpne trusselvurderingen):
Med ekstrem mener PST aksept for bruk av vold for å oppnå politiske, religiøse eller ideologiske mål. En ekstremist aksepterer bruk av vold, men bruker ikke nødvendigvis vold selv.
Ungdommen responderer som følgende:
Utover at hele 9 prosent ikke vet om vold kan forsvares eller ikke, så er det i min optikk et annet skille her; enten sier du nei til vold eller så gjør du det ikke. Hva er for eksempel i liten grad? Slå litt eller sjeldent? Som litt gravid?
I rapporten kommenteres dette ved at den største gruppen (53 pst) er kategorisk ikke villige til å forsvare at man bruker vold for å oppnå oppmerksomhet om en sak eller skape samfunnsendring i Norge, samtidig som det påpekes at i forhold til den mest sammenlignbare studien (Ung i Oslo 2015) viste at 67-74 prosent kategorisk avviste bruke av vold, 11-13 prosent i liten grad, 6-9 prosent i noen grad, 2-3 prosent i noen grad og 1 prosent i svært stor grad. Det er altså en betydelig økning i de som støtter voldsbruk; der de som kategorisk avviser går ned, mens alle andre med en eller annen aksept for vold går opp.
Men så begynner forskerne å gjøre det litt mer uoversiktlig for oss. C-REX slår sammen gruppene ikke i det hele tatt med i liten og i noen grad med ikke i det hele tatt. Dermed blir aksept av vold kun knyttet til dem som forsvarer vold i stor og i svær stor grad.
Gruppen som mener vold ikke forsvares teller 2209 (85,4% av alle deltagerne), mens gruppen som mener vold kan forsvares i denne sammenheng teller 144 (5,5% av alle deltagerne).
I sammendraget av rapporten er de enda mer bastant: «De aller fleste i studien er kategorisk ikke villige til å forsvare bruk av vold for å oppnå oppmerksomhet om en sak eller skape samfunnsendring i Norge. En liten gruppe på 3,7% og 1,8% er derimot villig til dette i stor eller veldig stor grad.» (Min utheving og jeg har avrundet tallene med hensyn til leservennlighet).
Med andre ord blir de som kategorisk avviser vold slått i hartkorn med dem som er støtter «noe» vold. Realitetene er at 1.372 (53 pst) av ungdommen avviser vold, mens 981 (41 pst) ikke avviser vold. Det er et helt annet tall enn de 144 personene (6 pst) som rapporten peker på – men disse er til gjengjeld tilhengere av vold i stor (97 personer) eller svært stor (47 personer) grad.
Nettopp rapportens kategorisering på vold gjør det vanskelig å følge den videre analysen ut fra tallene, da «forsvare vold» bare gjelder de to sistnevnte kategoriene.
Gutter, innvandrerbakgrunn, muslimer
Ifølge C-REXs egen analyse på vold, der de nå har fjernet kategorien «vet ikke», er funnene blant annet at det er høyest andel gutter som forsvarer vold (7,4 pst mot jentenes 5,1 pst), og det er høyere andel av ungdommer med foreldre født i utlandet som er villige til å forsvare bruk av vold (9,3 pst) sammenlignet med de som har en (6,2 pst) eller begge foreldrene sine (5,5 pst) født i Norge. Rapporten minner oss om at det er «viktig å si at ungdom med foreldre født i andre land enn Norge kan være født i Sverige, Danmark eller England, og indikerer ikke nødvendigvis etnisk minoritetsbakgrunn».
De ser videre på hvordan villigheten til å forsvare vold fordeler seg innad for blant annet generell tillit til andre, sosial støtte, opplevd diskriminering, bruk av sterkere rusmidler, egen kontakt med politiet, landsdel og religion. Vi ser på et par av dem:
Det er en sammenheng mellom hyppighet av kontakt med politiet i forbindelse med et straffbart forhold de siste seks månedene, og villighet til å forsvare bruk av vold. De som var villige til å forsvare bruk av vold var overrepresentert blant de som har hatt kontakt med politiet i forbindelse med noe straffbart de hadde gjort eller var mistenkt for å ha gjort. Kontakt med politiet 1-2 ganger ga 9,2 prosent villighet til å forsvare vold, ved 3-5 ganger var den økt til 30,8 prosent, mens 6 ganger eller mer var den redusert til 25 prosent.
Så var det spørsmål om religion eller ikke har noen betydning. Konklusjonen i rapporten er at det en høyere andel av muslimske ungdommer som er villige til å forsvare bruk av vold (11,6%), sammenlignet med ikke-troende, kristne eller annen religion.
Rapporten konkluderer selv med at det er en høyere andel av gutter, ungdommer med foreldre født i andre land og muslimer som er villige til å forsvare bruk av vold. Videre heter det at de som er villige til å forsvare bruk av vold er også overrepresentert blant de mindre tillitsfulle, og en sammenheng mellom hyppigere bruk av sterkere rusmidler, hyppigere kontakt med politiet i forbindelse med et straffbart forhold, opplevd diskriminering, mindre sosial støtte tilgjengelig, og villighet til å forsvare bruk av vold.
Relatert til disse funnene og bakteppet for undersøkelsen oppleves VGs fokus på muslimer som ofre som forutinntatt, mens NRK også har kjøpt hypotesen om at det er få som er villig til å forsvare vold.
Så kan vi jo også minne om at i etterkant av denne undersøkelsen hadde vi 25. juni et islamistisk angrep rettet mot Pride, der Zaniar Matapour (43) er siktet for drap, drapsforsøk og terror. Borgarting lagmannsrett forkastet nylig Matapours anke over Oslo tingretts beslutning om tvungen observasjon. Det kan være at et slik angrep også gjør noe med ungdommens holdninger, men det får vi kanskje vite i en annen studie. For i denne studien sier forskerne i innledningen følgende om «den svært alvorlige skyteepisoden»:
Det er mye uavklart rundt gjerningspersonens motivasjon for angrepet, og dette gjør at vi ikke inkluderer denne hendelsen i analyser eller tolkninger av resultater presentert i denne rapporten.
Akkurat dette utsagnet er symptomatisk for hvordan toneangivende i Norge forholder seg til islamistisk vold versus høyreekstrem vold.