Nå, nesten ti år etter, finner en gjennomgripende selvransakelse sted. SV-lederen er ved å sette seg i en posisjon som en slags symbol på den kollektive bevegelse, og fra hele det politiske spektrum demrer en felles erkjennelse av at utlendingsloven var katastrofal.
De første som advarte mot loven ble uten videre betraktet som rasister, xenofober og paranoide ekstremister. Pene mennesker snakket ikke om innvandring – det skulle da være en forbindelse med en påstått kulturberikelse som de fremmede ville føre med seg.
For ni år siden lagde Norge en fremskrivning som indikerte at befolkningssammensetningen var i rask endring, og politikerne ble kritisert: ”Den nåværende innvandringen er uten historisk sidestykke, den får noen konsekvenser som ingen riktig vil diskutere, men som rammer den norske befolkningens kultur, religion og levevis. Det man i realiteten har latt skje, er en omfattende endring av den norske nasjon.”
Forutsigelsen ble dokumentert med tall, men det mildnede ikke den offentlige mening, og både avisen som omtalte dette og forskeren ble voldsomt kritisert.Temaet var langt fra nytt på dette tidspunkt. Det var allerede blitt advart kraftig mot utlendingsloven før den trådte i kraft, med de som advarte var ikke medlemmer av det gode selskap.
I Stortingssalen ble de få politikere som advarte, ansett for å være ekstremister og fremmedhatere.
Den nåværende integreringsminsteren var en av de som advarte mot loven, og hun forutså i en kronikk at innvandrere i hopetall ville ta seg inn over de norske grenser. Dette var forbudt tale også i hennes eget parti. Truslene fra innvandringen skulle ikke diskuteres høylydt. Den skulle neglisjeres.
Skolene har ikke maktet å integrere en rekke innvandrerbarn, og de såkalte tospråklige har i vid utstrekning vist seg å være nullspråklig. Helt klart fascistiske organisasjoner roper opp og truer det norske folk. Deres vanvidd hersker det alminnelig enighet om, og deres metoder vekker avsky.
Derimot er der ikke enighet om hvor mange av de ellers velfungerende muslimske innvandrere som dypest sett sympatiserer med avgjørende elementer i ideologien.
I hvert fall ville det kle det forhåpentligvis flertall av muslimske innvandrere, de som ønsker integrering og assimilering på det demokratiske samfunnets premisser, hvis de aktivt ville ta avstand til galningene og erklære demokratiet deres støtte.
Mens vi gleder oss over at selvransakelsen brer om seg i det politiske system, vil vi vente på tilkjennegivelser fra kvinnebevegelsen.
Den forholdt seg svært så taus når det var snakk om for eksempel tvangsekteskap, som i deres mest vulgære form ikke er til å skille fra det som vi i norsk rett kaller voldtekt. Samme taushet når det spørres om hvilken kulturell verdi som kommer til uttrykk når foreldre lar sine barn kjønnslemleste.
Det er lang vei ennå, men selvransakelsen tar fart, og det er godt.
—
Og dette trodde du kanskje var et fremtidsscenario for Norge? Nei, det er bare å innrømme: HRS har lett omskrevet lederen i Jyllands-Posten på 8.mars – og året er 2008.