Det man først og fremst bør merke seg ved Basim Ghozlan i intervjuet med Vårt Land i saken Fikk penger fra organisasjon som knyttes til Det muslimske brorskap, er hvor avslappet og varm i trøya han er. Her finnes ingen frykt for sanksjoner fra norske myndigheter eller noe behov for å ta avstand fra islamistiske organisasjoner. Han er rett og slett helt avslappet når han konfronteres med finansieringen fra Kuwait.
Den kuwaitiske statskringkasteren KUNA beskriver al-Rahma som «en underorganisasjon» til den brorskapskontrollerte al-Islah-bevegelsen, og som al-Islah-bevegelsens «utenrikspolitiske arm».
Dette benektes imidlertid av Ghozlan, som sier at det ikke finnes noen formelle bindinger mellom al-Rahma og Muslimbrødrene. Ifølge ham er det snakk om en selvstendig organisasjon, skriver Dagen.
Og slik kan Ghozlan trygt fortsette, for denne formen for kommunikasjon har han etterhvert perfeksjonert – og den funker. Millionene i statsstøtte fortsetter å rulle inn uansett hvilke bindinger til Brorskapet Ghozlan beviselig har.
Sharia = demokrati
Det er ganske påfallende hva Ghozlan med den største selvfølgelighet kan fortelle.
Ghozlan sier at han aldri har lagt skjul på hans støtte til den kontroversielle teologen Yusuf al-Qaradawi, som regnes for å være en sentral ideolog for brorskapet. al-Qaradawi har blant annet åpnet for dødsstraff ved frafall og blitt kritisert for å komme med antisemittiske utsagn.
Ghozlan er samtidig tydelig på at han ikke er enig med ham i alt, og «anser seg ikke som en disippel».
Hva skal man si til dette? Er det ikke lenger hårreisende for norske medier at sentrale moskémuslimer støtter sharia? Er det nok å ta Ghozlans «ikke enig i alt» og konkludere med at Ghozlan dermed ikke ønsker sharia? Klarer ikke Vårt Lands journalist å påpeke at det er ganske hårreisende å sitte som muslimsk leder i et demokratisk land og bagatellisere dødsdommer over frafalne (og homofile og jøder, for den saks skyld)?
Men nei, Vårt Land klarer ikke. De gjør det som norske medier alltid gjør; henter inn en «islam-ekspert» som tar brodden av sprengstoffet, i dette tilfellet Jacob Høigilt, professor i midtøstenstudier ved UiO.
Basim Ghozlan beskriver den religiøse retningen brorskapet representerer som en moderat og demokratisk retning, som står i motsetning til mer ytterliggående bevegelser.
På spørsmål om dette er riktig, svarer Høigilt at brorskapet regnes som mer liberale enn andre islamistiske retninger.
Igjen minner han på at brorskapet rommer flere ulike tendenser. Wasatiyyah-retninga, som Det islamske forbundet tilhører, beskriver han som «klare tilhengere av demokrati».
Sharia er demokrati, og krig er fred. Joda, vi har hørt det før. Det er viktig ikke å overdrive og ikke være alarmistiske. Det skal gå så fint så, alle er snille og det å ha løse bindinger til folk som jobber for litt dødsstraff og sånt i alle land, det er egentlig bare et tegn på vilje til vennskap og demokrati.
Inspiratoren
Ghozlands forbilde, den nevnte Yusuf al-Qaradawi, har Hege Storhaug belyst i en rekke artikler her på rights.no. Storhaug har også konfrontert Ghozlan en rekke ganger. I den forbindelse kan det være verdt å minne om paneldebatten Virker Volden? med Carsten Jensen, William Nygaard, Hege Storhaug og Basim Ghozlan fra 2015. Hele debatten kan sees her.
Den gang var Ghozlan mer avvisende til noen form for Brorskaps-binding enn han er i dag, og Storhaugs henvisning til bindingen ble i 2015 avslått som alarmisme og voldshissing (sic), ikke bare av Ghozlan, men også av Nygaard, til tross for betimelig henvisning til terrorangrep på europeisk jord og solide kilder til europeisk forskning om muslimers holdninger til demokrati kontra sharia.
Jeg fikk i dag en e-post fra Bjarte Kaldhol, tidligere oversetter, redaktør og deltaker i sumerisk-akkadisk seminar ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo. Han påpeker det smått absurde i å støtte Rabitamoskeen og Ghozlan med skattebetalernes penger, og viser til en tale holdt av al-Qaradawi to år i forkant av nevnte paneldebatt. Kaldhol sendte meg en engelsk oversettelse av talen, og jeg gjengir den her i oversatt form:
I en preken 9. januar 2009 under Gaza-krigen, vist på Al-Jazeera, ba Qaradawi (som oversatt av MEMRI):
O Allah, ta dine fiender, fiendene til islam. O Allah, ta jødene, de forræderske angriperne. O Allah, ta denne utsvevende, utspekulerte, arrogante gjengen med mennesker. O Allah, de har spredt mye tyranni og korrupsjon i landet. Utøs din vrede over dem, vår gud! Snikdeg innpå dem. O Allah, Du utslettet folket i Thamoud (en tidlig hedensk arabisk stamme) med en overveldende eksplosjon, og Du utslettet folket i ‘Aad med en voldsom, iskald storm, og Du utslettet faraoen [av Exodus] og hans soldater – O Allah, ta denne undertrykkende, tyranniske gruppen av mennesker. O Allah, ta denne undertrykkende, jødiske sionistiske gruppen av mennesker. Å Allah, spar ikke en eneste av dem. O Allah, tell dem og drep dem, helt til siste mann.
Men husk, Ghozlan er ikke enig i alt al-Qaradawi sier, og selv om han er venner med folk som forfekter sharia og støtter Brorskapet, er han egentlig opptatt av toleranse og demokrati.
Snur opp ned på verdier
For hva er vel litt drapsfantasier mot grusomme, undertrykkende norske politikere som fremmer lovforslag om å nekte trossamfunn støtte dersom de får støtte fra autoritære regimer? Dette skrekkelige hendte i oktober i fjor, og Basim Ghozlan var straks ute og uttrykte sin forferdelse over den norske islamofobien. Vi belyste Ghozlans forferdelse i saken Islamofobisk å nekte utenlandsk finansiering av trossamfunn:
«At lovforslaget er ment å strupe den diktatoriske finansieringen av islam i Norge, har Ghozlan helt rett i. Til tross for en uttalt vilje til å sette islam i offerrollen, slik han gjør i intervju med Vårt Land, er det ingen grunn til å ta Ghozlan på alvor når han påstår forslaget er udemokratisk.
– Tros- og livssynsfrihet er ufravikelig, og det skal ganske mye til for å begrense den, sier han til Vårt Land.
Mon det. Allerede i 2015 belyste vi hvor interessert de «moderate muslimene» er i trosfrihet som utløser pengedryss, ikke minst pengedryss fra diktaturer som forfekter sharia. Totalt ser vi en investering på 160 millioner kroner i 10 moskeer siste åtte årene.
De tre største investeringene gjennom alle årene med islam Norge, finner vi i Oslo-moskeene Islamic Cultural Center (75 millioner kroner, ingen pant), Central Jamaat-e-Ahl-e Sunnat (93 millioner kroner, 55 millioner i pant), og Ahmadiyya Muslim Jamaat (100 millioner kroner, ingen pant).
Det islamske forbundet, som vi mener er Brorskapets fremste moské i Norge anført av lederen Basim Ghozlan, har gjort tre oppkjøp og investeringer uten pant: 20 millioner i moskébygningen i Carlmeyer gate i Oslo, 3,8 millioner i bygning i Tønsberg og nesten en million på Nes. Det er ikke tatt pant i noen av eiendommene.
Kapitals gjennomgang av 15 moskeer/bevegelser tilbake til 2001 viser en total investering på 460 millioner kroner, altså nesten en halv milliard kroner.
Å omtale ønsket om stopp på dette vanviddet er ikke udemokratisk, det er det motsatte – og Ghozlan vet det godt. Men samtidig vet han at offerrollen er svært effektiv i Norge, og til til Vårt Land sier Ghozlan at Muslimsk Dialognettverk har informert FNs spesialrapportør for tros- og livssynsfrihet om lovforslaget.»
Til Vårt Land i dag er Ghozlan varm i offertrøya.
Glad i gaver
Da lovforslaget ble sendt på høring sist sommer, sa daværende barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad (KrF) at målet var å verne om demokratiske verdier.
– Finansiering av trossamfunn i Norge fra fremmede stater som ikke respekterer retten til tros- og livssynsfrihet, kan utfordre viktige demokratiske verdier som samfunnet vårt bygger på, for eksempel gjensidig respekt, toleranse, den enkeltes tros- og ytringsfrihet og frie valg, sa Ropstad.
Og det hadde jo Ropstad rett i. Samtidig har Norge forpliktet seg til et rammeverk som kan tolkes i enhver mulig retning. I regjeringens Tro- og livssynsminoriteter – Veileder for utenriksdepartementet og utenriksstasjonene heter det:
I de stater hvor det finnes etniske, religiøse eller språklige minoriteter, skal de som tilhører slike minoriteter ikke nektes retten til, sammen med andre medlemmer av sin gruppe, å dyrke sin egen kultur, bekjenne seg til og utøve sin egen religion, eller bruke sitt eget språk.
FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter, art. 27
Ghozlan gjør det enda enklere. Han kaller det ganske enkelt gaver, og innrømmer gjerne at han elsker å få dem.
Dersom de skulle bli tilbudt gaver vil de imidlertid ikke takke nei, sier Ghozlan – «selvfølgelig ikke». Samtidig er han klokkeklar på at gavene kommer til å bli avvist dersom de kommer med bindinger som strider med menighetens verdigrunnlag.
Han sier også at forbundet vil være åpne om gavene, dersom det skulle bli aktuelt. Både medlemmene og samfunnet for øvrig har krav på å vite hvordan ting i menigheten fungerer, sier han.
– Hadde jeg fått en million hadde jeg ikke skjult det, jeg hadde vært stolt over å ha fått en så stor gave. Det er ikke noe galt i å få gaver, legger han til.
Det skal godt gjøres å bryte med Ghozlan og hans trossamfunns «verdigrunnlag». De har akkurat de verdiene som enhver tid gir dem størst uttelling, enten det er demokratiske verdier eller ren sharia. Ikke rart Ghozlan er stolt.