Alarmene burde ha gått for lengst i alle kanaler over forvandlingen av det katolske Frankrike til et land der praktiserende muslimer er i flertall i forhold til praktiserende katolikker. Det var ingen ringere enn selveste president Macrons rådgiver om islam og forsker ved det prestisjetunge Montaigne Institutt, Hakim El Karoui, som slapp denne bomben allerede i 2018:
Det er flere praktiserende muslimer, mellom 2,5 og 3 millioner, enn praktiserende katolikker, 1,65 millioner.
«På førti år har Frankrike blitt den vesteuropeiske nasjonen der befolkningen av muslimsk opprinnelse er den viktigste», skrev Vatikanets radio . «Det er ikke vanskelig å anta at vi nå er nær ved at islam overtar katolisismen.» Hva om forbikjøringen allerede har funnet sted?
«Frankrike er ikke lenger et katolsk land», skriver Frederic Lenoir, redaktør for magasinet Le Monde des Religions. Le Figaro lurte på om islam allerede kan betraktes som «den første religionen i Frankrike».
Selvpåført underkastelse
Den tyske forfatteren Martin Mosebach observerte at «tapet av religion destabiliserer et land». Når et samfunn ikke lenger vet hvordan det skal gi seg selv en grunn til å eksistere, finner andre en grunn og tomrommet etter kristendommen fylles opp. Selv en ateist som Richard Dawkins erkjente at «lyden av (kirke)klokkene er bedre enn sangen til (moskeen) muezzin».
I dag, i Frankrike, er det 2.400 moskeer, sammenlignet med 1.500 i 2003: «Dette er det mest synlige tegnet på den raske veksten av islam i Frankrike», bemerker ukebladet Valeurs Actuelles.
Frédéric Saint Clair, statsviter og analytiker, forklarer at «milepælen på 10.000 moskeer, med dagens hastighet, vil nås rundt 2100. Vil vi ha 10.000 fulle moskeer og 10.000 praktisk talt tomme kirker»? Det er den veien pilene peker i dag.
Annie Laurent, essayist og forfatter av flere bøker om islam, sa nylig følgende i et intervju publisert i Boulevard Voltaire:
Frankrike er i en tilstand av selv-dhimmitude. Hva er dhimmitude? Det er en juridisk og politisk status som gjelder for ikke-muslimske borgere i en stat styrt av islam i henhold til en forskrift fra Koranen. Dhimmis nyter ikke likeverdig statsborgerskap med de «sanne troende», som er muslimer. Dhimmien kan opprettholde sin religiøse identitet, men må gjennomgå en rekke diskriminerende tiltak som kan påvirke alle aspekter av livet, offentlige, sosiale og private. … Uansett hvordan det er, forblir prinsippet som det er basert på en «guddommelig» orden.
Muslimer oversetter «dhimmitude» med beskyttelse, noe som har en tendens til å berolige oss, men den mest hensiktsmessige oversettelsen er «beskyttelse-underkastelse»: i bytte mot tilbedelsesfriheten eller andre friheter som er mer eller mindre gitt dem, kan de bli underlagt spesielle bestemmelser, inkludert sharia, med sikte på å gjøre dem oppmerksomme på deres underlegenhet.
Hvis jeg snakker om selv-dhimmitude, er det for å uttrykke ideen om at Frankrike, på grunn av et kolonikompleks og en følelse av skyld, forutser en juridisk og politisk situasjon som ikke (ennå) er pålagt landet, men som kan være en dag hvor islam vil være et flertall og derfor i stand til å styre landet vårt. Det bør også bemerkes at islam lever av svakhetene til samfunnene den slår seg ned i.
Hvor langt vil vi gå? «Jeg vet ikke, men situasjonen er virkelig bekymringsfull», avslutter Laurent.
Fyller fotballbaner for å feire id
For bare to måneder siden utspant de sedvanlige scenene seg på slutten av ramadan. Seks tusen av de troende feiret på Delaune Stadium i Saint-Denis, utenfor Paris. «Allahu Akbar» runget fra høyttalerne plassert i de fire hjørnene av stadion. De samme scenene kunne sees på dusinvis av andre stadioner i hele Frankrike, og i små og mellomstore byer: i Garges, i Montpellier (10.000 av de troende i bønn), i Vandœuvre-lès-Nancy, en by med 30.000 innbyggere, samlet hele 5.000 seg i bønn på stadion.
Den samme utviklingen skjer i hele Vest-Europa, Norge inkludert. Forskjellen er kun hvor langt det har gått, hvor mange «de» er i forhold til majoritetsbefolkningen.
«Vi snur vår kultur ryggen», skriver Volkert Resing i siste utgave av magasinet Cicero, og snakker om slutten på kristendommen i Tyskland.
I 2021 ble gjennomsnittlig 390 barn døpt hver dag i Tyskland. For ti år siden var det tallet 800 om dagen. I fjor forlot 359.338 mennesker den katolske kirken og 280.000 mennesker forlot den protestantiske kirken. I begge tilfeller er det en ny rekord. I fjor tilhørte 21,6 millioner mennesker den katolske kirken og 19,7 millioner var protestanter. Antall kristne i Tyskland som er medlemmer av en av de to største kirkene falt under 50 prosent-grensen for første gang. De kristnes fall. Vesten? Og hvem bryr seg.
«For første gang på århundrer», ifølge det tyske magasinet Stern, «er de fleste i Tyskland ikke lenger i de to store kirkene. En fremskrivning antar at i 2060 vil bare 30 prosent være katolske eller protestantiske». – Og hvis én av to katolikker i 1950 deltok i søndagsgudstjenester, bemerker det største tyske ukebladet Die Zeit , deltar i dag bare én av ti mennesker som sier de er kristne i gudstjenester.
I en tid nå har tyske offentlige skoler tilbudt undervisning om islam.
En studie fra Dresdner Bank i 2007 spådde at «halvparten av kirkene i landet vil stenge», og en annen at halvparten av alle kristne i landet vil forsvinne. I løpet av tretti år vil det ifølge Pew Forum være 17 millioner muslimer i Tyskland, sammenlignet med 22 millioner kristne mellom katolikker og protestanter, hvorav mange bare er nominelle (allerede i dag tenker en tredjedel av alle katolikker på å forlate kirken). De muslimske troende i Tyskland vil tilsvare det totale antallet katolikker og protestanter. Man ser også nøyaktig den samme trenden med at kirker forsvinner i et høyt tempo mens antall moskeer vokser og vokser.
Dette er en trend over hele Vesten. «Muslimer, vinnerne av demografiske endringer», er overskriften i Die Welt . «Amerikanske forskere spår at det for første gang i historien vil være flere muslimer enn kristne. Samfunn forandrer seg. Selv Tyskland».
Den kulturelle revolusjonen ruller i flere andre land også
Du kan se den samme oppløsningen skje i Spania. «Spania er det tredje landet med det største frafallet fra kristendommen i Europa», rapporterte spanske El Pais.
I 2015 var det 1.334 moskeer i Spania – 21 prosent av det totale antallet av alle tilbedelsessteder i landet. I løpet av en seks måneders periode i 2018 ble det bygget 46 nye moskeer, noe som bringer antallet til 1.632 moskeer for det året. Antall moskeer vokser med en hastighet på 20 prosent hvert år. I 2004 var det 139 moskeer i Catalonia og i 2020 var det 284, eller 104 prosent flere, ifølge Catalonias justisdepartement.
I Andalusia økte antallet moskeer i løpet av ett tiår fra 27 til 201, i Valencia fra 15 til 201 og i Madrid fra 40 til 116. Demografi er motoren for kulturell endring også der. «Innen 2030», ifølge El Pais, «vil den muslimske befolkningen i Spania øke med 82 prosent.»
Den samme situasjonen er i Østerrike. Ifølge Die Welt:
I Østerrike er den katolske troen på tilbakegang, islam er på vei oppover. Det vil bli langt færre katolikker i fremtiden, mens antallet muslimer og ikke-konfesjonelle mennesker vil øke betydelig, spår eksperter. I 2046 vil én av fem i Østerrike bekjenne seg til islam. I Wien vil islam bli den sterkeste religionen: om 30 år vil en av tre wienere være muslimer. Andelen katolikker vil være bare 42 prosent i landet, og synke til 22 prosent i Wien. I 1971 representerte katolikker 78,6 prosent av befolkningen i Wien, i 2001 litt over halvparten, i 2011 41,3 prosent, og om tretti år katolikker utgjøre en tredjedel av totalen.
Da tar vi turen innom EUs hovedstad, Brussel. Den månedlige utgaven av Causeur minner oss om at Le Vif-L’Express (den franskspråklige hovedavisen i Belgia) publiserte en provoserende forside med tittelen «Muslim Brussels in 2030». Den belgiske antropologen Olivier Servais bekreftet da en muslimsk befolkning i Brussel på 33,5 prosent, og spådde flertall i 2030.
Den som mener det ikke pågår en kulturell revolusjon i Vest-Europa, Norge inkludert, har et uoverkommelig forklaringsproblem.
Hovedillustrasjon: HRS
Inspirert av Gatestone