14. juli (Frankrikes nasjonaldag) 2016 kjørte Mohamed Lahouaiej-Bouhlel en lastebil inn i den feirende folkemassen, bestående av hele 30.000 personer, på Promenade des Anglais i Nice og drepte hele 86 personer og etterlot seg 434 skadde. Tunisieren ble selv umiddelbart etterpå skutt og drept av fransk politi.
Det som kunne se ut som en enkelt manns vanvidd var likevel ikke det. Tunisieren var ikke en ensom ulv, slik vi ettertrykkelig har fått bekreftet at Anders Behring Breivik og Philipp Manshaus var, det til tross at særlig førstnevnte nordmann utløste en årelang jakt på medsammensvorne, der også anstendige samfunnsborgere ble prøvd slått i hartkorn med ham. Mediene og den aktivistiske venstresiden måtte til slutt gi tapt jakten må medsammensvorne. Begge de norske terroristene var ensomme ulver, og de kom heller ikke fra en eller annen ideologisk flokk, for på høyresiden avvises enhver form for bruk av vold og terror som metode for å oppnå politiske mål. (Hvis nasjonalsosialistiske Nordiske motstandsbevegelsen kan sies å tilhøre høyresiden, er de med andre ord et unntak i denne sammenheng, og de teller vel knapt mer enn to titalls medlemmer.)
Alle medhjelperne
I Frankrike dog ble det umiddelbart etter terroren 14. juli satt i gang en storstilt jakt på om Lahouaiej-Bouhlel kunne ha et bakland av personer som på en eller annen måte visste om angrepet som skulle komme og eventuelt også hadde tilrettelagt for terroristen. I dag ser vi resultatet i en rettssal i Paris. Åtte personer er tiltalt, deriblant en kvinne, som blant annet skal ha hjulpet tunisieren med å skaffe våpen, stilt opp med logistikk for å fasilitere terroren, og for å ha kjent til planene. En av de tiltale mennene kan bli dømt til livsvarig fengsel, mens også de resterende sju personene risikerer strenge straffer, fra fem til 20 års fengsel.
Vi så det samme denne sommeren: Etter den dødeligste islamske terroren på fransk jord, de simultane terrorangrepene i Paris i november 2015 som krevde 130 menneskeliv, ble alle de 20 personene som var tiltalt for medvirkning funnet skyldige.
Saken som ble åpnet i Paris i dag kan ofrene for terroren følge på videooverføring i Nice. Intensjonen er bidra til at ofrene og pårørende kan komme seg videre i livene sine.
Av de siktede er tre mistenkte siktet for tilknytning til en terrorkonspirasjon og de fem andre for tilknytning til en kriminell konspirasjon og brudd på våpenloven.
Seks år etter angrepet vil «det faktum at den eneste gjerningsmannen ikke er der skape frustrasjon. Det vil være mange spørsmål som ingen vil kunne svare på», sa Eric Morain, advokat for en forening for ofre og som deltar i rettssaken.
– Vi prøver å forberede dem på at dommene kanskje ikke står i forhold til deres lidelse, sa Antoine Casubolo-Ferro, en annen advokat for ofrene.
En av de siktede sitter ikke på tiltalebenken. Han klarte å flykte til landet han kommer fra, Tunis, der franske myndigheter antar at han er fengslet.
Rygger i redsel?
Et annet helt groteskt terrorangrep skjedde i 2020 i den største kirken i Nice, Notre Dame. Tre personer ble knivdrept og to av dem fikk nesten hele hodet skåret av. Nices høyreorienterte ordfører, Christian Estrosi, sier nå følgende: «Dette såret vil aldri gro, uansett utfall av rettssaken. Dette såret er for dypt.» (Jeg var selv i Nice sommeren 2019 og må si jeg ble ganske forferdet over all politi og militær med våpen på nær sagt hvert eneste gatehjørne. Man minnes hele tiden på hva som har skjedd og hva som kan skje igjen.)
Det er dette som er det gjennomgående når nidkjære tilhengere av Muhammed begår terror i Muhammeds og Allahs navn: baklandet er stort. Det handler om personer som direkte er koblet til terroren på ulike nivå, i tillegg kommer det et omfattende, sympatiserende bakland. Dette så vi allerede i 2001 i Norge da nyheten kom om 9/11. Drosjesjåfører eksempelvis på Gardermoen ble observert jublende over den mest vanvittige islamske terroren på vestlig jord noensinne i nyere tid.
Selvsagt burde dette faktum, medvirkerne og omlandet, være et tema som hadde blitt analysert med lykt og lupe i samtlige større mediehus i Norge. Men det skjer ikke. For da måtte man erkjenne det faktum at Muhammed og hans islam tilrettelegger både for terror og et enormt omfattende sympatiserende omland. Man måtte rett og slett tatt islam på alvor, og det våger man ikke?
Ikke minst i et ytringsfrihetsperspektiv burde denne mangelen på belysning være interessant.
Rettssaken i Paris er berammet til midten av desember.