Det er både fint og rørende at Abida Raja møtes med respekt og omtanke for boken om livet sitt, ført i pennen av VG-journalist Håkon F. Høydal. Vi omtalte boken onsdag i saken Et modig anklageskrift som avdekker en fatal integreringspolitikk, hvor Hege Storhaug skriver:
Jeg har lest boken til Abida Raja, Frihetens øyeblikk, som ble sluppet i går. Personlig var det smertefull lesing. Smertefullt av politiske årsaker. For det er ikke ett eneste tema i boken som ikke har blitt løftet frem gjennom de siste 30 årene.
(…) Abida må ha en viljestyrke uten sidestykke. At hun klarte å rive seg løs etter over 40 års fornedrelse, utestengt fra det norske samfunnet, er en personlig bragd som vitner om karakterstyrke. Boken er et anklageskrift mot alle som gjennom årene har sviktet unge jenter og kvinner som henne, boken er ikke en vendetta mot egen familie.
Et raskt sveip i norske aviser og sosiale medier viser massiv støtte til Abida Raja, og det er ikke få som hevder at de har hatt fokus på nettopp denne problematikken en årrekke. Påstandene har varierende sannhetsgehalt, noen har knapt nevnt æresvold tidligere, mens andre har skrevet mye for å «belyse» problematikken. Likevel er det gjennomgående i norsk offentlighet en tro på at å «snakke om» er et effektivt virkemiddel mot innvandret ukultur. Men hadde snakk i seg selv hjulpet kvinner og barn, ville æreskulturen i Norge vært en saga blott.
Luksusmeninger
Det er ingen hemmelighet at skravleklassens viktigste virkemiddel for å opprettholde og inneha politisk påvirkningskraft er å inneha «riktige meninger». Tidligere markerte man sin sosiale status med luksusvarer, mens det i dag er det meninger – vel og merke de «riktige» sådanne – som brukes for å vise at man tilhører eliten. Politisk posisjonering handler mer om eget ønske om å tilhøre eliten, enn det handler om meningene i seg selv.
Som Rob Henderson, som har skrevet om «riktige meninger», det han omtaler som luxury beliefs, i både New York Post og Quillette påpeker, viser forskning at respekt og beundring fra menneskene vi har rundt oss, er enda viktigere for vår følelse av velvære enn hva penger er.
Å inneha de «riktige» meningene er dermed viktig for tilhørighet, men også – og kanskje i enda større grad – for å oppnå status. Vi skrev om fenomenet for halvannet år siden, og i dagens strømkrise kan eksempel to inngå, om ikke annet for å vise at jo, det har ekstreme negative konsekvenser for samfunnet å holde seg med en «elite» som baserer seg på denne formen for meninger.
Luksusmeninger er meninger der meningsbæreren selv ikke bærer konsekvenser for svadaet hun eller han lirer av seg. En typisk luksusmening er at innvandring av flyktninger bør øke fordi man ikke skal sette prislapp på lidelse. En slik mening gir sosial status, og er risikofri for egen del når den framsettes fra beste vestkant. Risikoen for at meningsbæreren selv skal bli utsatt for overfallsvoldtekt eller tilfeldige voldshandlinger er svært liten, og med eventuelle egne barn trygt plassert i klasserom med likesinnede, trenger meningsbæreren heller ikke frykte for barnas trygghet.
Et annet eksempel på luksusmeninger er regjeringens olje- og energiminister, Tina Bru, som går inn for elektrifisering av norsk sokkel. Til tross for null anelse om verken kostnader eller klimaeffekt, kan det hevdes at det må gjøres, fordi «klima-arbeid» er prestisjefylt og gir statuspoeng. Risikoen for Brus egen del er lik null, hun kommer tidsnok til å kunne erstatte denne luksusmeningen med en annen, men enn så lenge kan hun spille hasard med norsk økonomi.
Posisjoneringsleken
Når skravleklassen nå posisjonerer seg ivrig rundt Abida Raja, har det tilsvarende posisjoneringskåthet, men kravet om å «prate åpent om» er fullstendig risikofritt, for ikke et eneste av disse pratemenneskene har et konkret tiltak å legge på bordet, og dermed heller ingen risiko for den eventuelle utstøtingen slike forslag kunne medføre for dem selv. Et eksempel kan være samfunnsdebattant Espen Goffeng, som la ut følgende på Facebook onsdag:
Interessant er det også at Linda Noor kaster seg ut i kommentarfeltet med oppfordring om å ha «konstruktive samtaler». Joda, de vil gjerne snakke om fenomenet, men noen konkrete tiltak til hvordan problemet skal håndteres, se det uteblir. Goffeng levner da heller ingen tvil om hvem han ikke nedlater seg til å prate med. Vår daglige leders innspill til Goffeng besvarer han ikke overhodet.
Men posisjoneringsleken fortsetter idet Anne Holt, forfatter, advokat, tidligere Ap-politiker og justisminister i Thorbjørn Jaglands regjering, avlegger Goffengs kommentarfelt en visitt. Først har hun noe viktig på hjertet. Hun har endret seg, får vi vite. Selv om hun har handlet i god tro, har hun tidligere gjort noen feilvurderinger om både feminisme og antirasisme.
Men så kommer det «morsomme», eller det antatt «fryktelige» for den tidligere justisministerens del. Skrekk og gru, Hege Storhaug trykket «like» på kommentaren hennes. Den enslige tommelen opp fra Storhaug ble mer enn Holt kunne tåle i dette ellers gode selskapet.
Holt kunne heller ikke nedlate seg til å besvare hva hun mener verken Storhaug eller Karlsen står for – slikt ligger antakelig mellom linjene, og det beste er å ignorere, slik at man for all del ikke kan assosieres med HRS. Det er viktig å ikke besudle det nye ståstedet for bekjempelse av æresvold med noe så vemmelig som aktører som har jobbet i feltet tre tiår og har pådratt seg rasismestempel i prosessen. Nei, fri og bevare, la oss for all del ha disse meningene uten at de kan vekke ubehag.
Brøyteplogen Storhaug
Mens skravleklassens nedlatenhet er til å ta og føle på, kan det vanskelig motbevises at Hege Storhaug har jobbet for endringer på integreringsfeltet siden 90-tallet. Ta inn over deg at mens rasisme- og ekstremismeanklagene hagler, har Storhaug gjort dette brøytearbeidet, selv om skravleklassen forakter å se Storhaugs navn i nærheten av sine egne:
1993: Hege Storhaug utarbeidet i en en kriseguide om tvangsekteskap for organisasjonen SEIF [Selvhjelp for innvandrere og flyktninger].
Guiden i pdf-format, oppdatert 16. mai 2002.
1996: Mashallah – en reise blant kvinner i Pakistan, der omtalen fra Den Norske Bokdatabasen er som følger:
Boka tar for seg kvinneliv i Punjab, der de fleste norsk-pakistanere har sine røtter. På sin reise har forfatteren intervjuet pakistanske kvinner om deres forhold til kjærlighet, ekteskap og seksualitet, med islam kontra pakistansk kultur og tradisjon i bakhodet. For alle som vil forstå det pakistanske samfunn og norsk-pakistanernes tanker og holdninger.
1998: Hellig tvang – unge norske muslimer om kjærlighet og ekteskap, der omtalen fra Den Norske Bokdatabasen er som følger:
I boken møter vi unge, norske muslimer. De er norskfødte etterkommere av tradisjonsbundne muslimske innvandrere. De lever i frykt for at foreldre og slektninger skal tvinge dem inn i arrangerte ekteskap. Ungdommene forteller til dels svært brutale historier. Med litteraturliste.
2001: Omskjæring : en guide mot kjønnslemlestelse
2003: Human Visas: A Report from the Front Lines of Europe’s Integration Crisis
2003: Feminin integrering, der omtalen fra Den Norske Bokdatabasen er som følger:
I boken dokumenteres kritikkverdige forhold i det fleretniske samfunnet, og en rekke tiltak for å beskytte enkeltindivid mot overgrep blir analysert, kommentert og foreslått. Boken fokuserer på fire hovedtema: familiegjenforening gjennom ekteskap, tvangsekteskap, kvinner som nektes skilsmisse, og kjønnslemlestelse av jenter. Verdigrunnlaget er menneskerettigheter generelt, og kvinners og barns rettigheter spesielt. Har litteraturliste.
2007: Men størst av alt er friheten – om innvandringens konsekvenser, der omtalen fra Den Norske Bokdatabasen er som følger:
Boken er et innlegg i debatten om Norges fremtid. Innvandringen fra den ikke-vestlige verden er dagens og morgendagens største politiske utfordring. Den er skrevet i håp om å bekjempe fordommer som stenger for en åpen og kritisk refleksjon rundt innvandringens konsekvenser. Boken viser omfanget av et Norge som er skjult for mange: et brutalt, repressivt og religiøst patriarkat, særlig forankret i noen muslimske innvandrermiljøer. Sentrale begreper i forfatterens historie om norsk innvandrings- og integrasjonspolitikk er omvendt rasisme, henteekteskap, søskenbarnekteskap, levende visum, parallellsamfunn, hjemsendelse og kjønnslemlestelse. Har litteraturliste.
2007: Tilslørt, avslørt – et oppgjør med norsk naivisme, der omtalen fra Den Norske Bokdatabasen er som følger:
Forfatteren mener at bruk av slør svekker sentrale menneskerettigheter. Hun tar et oppgjør med den unnfallenhet og naivisme som hun mener preger norsk debatt om tildekking av kvinner.
2015: Islam. Den 11. landeplage Her er kanskje en privatlesers omtale vel så interessant som forlagets:
Boka er en brannfakkel. Hege Storhaug er en varsler. Foruten at hun jobber for likestilling, kvinner og barns rettigheter, har hun stått mye alene og advart mot voldelig islam i mange år. I denne boka skriver hun om utbredelsen av islam i Europa. Om hvor viktig det er at vi må kunne kritisere religioner, og at det også gjelder å kunne kritisere islam. Om kvinneliv og kvinneundertrykkingen i islam. Om tvangsgifte og arrangerte ekteskap. Om forskjellige retninger innen islam. Om islam som en trussel mot vår sivilisasjon og vårt demokrati. Om islam som en trussel mot vår frihet, vår ytringsfrihet.
Hun er opptatt av at muslimer også skal kunne leve frie, demokratiske liv, uten den undertrykkende tvangen som den mest fundamentalistiske islam pålegger dem (min uthev.).
Hun har skrevet en meget personlig bok om islam. Siden hun oppdaget kvinneundertrykkingen i islam har hun besøkt Pakistan 17 ganger. Først for å finne ut ved selvsyn hvordan islam fungerer i praksis. Så fikk hun venner i landet, og har returnert mange ganger. Hun har også reist til mange steder i mange andre land for å finne ut hvordan muslimer innretter seg i Europa. Hun skriver om sharia-områder i Frankrike, Danmark og Sverige, områder der islamsk lov gjelder, og selv politiet ikke våger å gå inn.
Fundamentalistisk, bokstavtro og voldelig islam blir forkynt i forsamlinger, både i Norge og andre steder i verden. Det er salafistene som skremmer mest. Salafisme forherliger det opprinnelige islam, med steining for utroskap, avhogging av hender og føtter, pisking og tildekking av kvinner. Og det ser ut som det er den retningen innen islam som fanger flest unge sjeler i landet vårt.
Boka inneholder så mye. Hege Storhaug skriver til den alminnelige norske borger. Hun er redd for at vi kan miste vårt demokrati, våre frihetsverdier og vår ytringsfrihet, hvis radikal islam får utvikle seg uhemmet. Og omtrent hver eneste side har henvisninger til andre bøker, dokumenter, nettsteder og videoer på youtube. Du må lese selv, for å få et ordentlig innblikk i hva alt dette handler om. Voldelig islam er vår tids største trussel. Vår frihet er truet. Europa ulmer.
I absolutt alle bøker, rapporter og artikler ligger det samme til grunn: Friheten skal være den samme for alle som lever i Norge. Også for innvandrerkvinner og barn. Rasistisk? Hva er rasistisk med å komme med konkrete forslag til tiltak mot den undertrykkende æreskulturen? Rasismen ligger helst i skravleklassens evinnelige behov for å vise empati med minoriteter.
Enhver som har lest Paul Blooms Against Empathy vil se hvordan skravleklassen faller i de «riktige meningenes» fallgruver.
Dropp empatien
I den nevnte boken av Paul Bloom tar forfatteren opp en rekke dilemmaer knyttet til utstrakt empati, og mener at empatien i seg selv har blitt en slags hellig ku i Vesten.
Bloom påpeker at de fleste ser på fordelene med empati som beslektet med rasismens ondskap: for åpenbare til å kreve begrunnelse.
Bloom påpeker ganske enkelt at empati er en dårlig veiviser for sosialpolitikk. Det handler om at følelsen empati er partisk; vi er mer utsatt for å føle empati for mennesker vi synes er søte eller attraktive eller minner om oss selv, men empatien er også snever, påpeker Bloom; den kobler oss til bestemte individer, men er ufølsom for både antall og statistiske data. Med dette mener Bloom at fokuset på et «offer» samtidig ofte innebærer en likegyldighet overfor andre, og at å fokusere på den enkeltes situasjon kan gå på bekostning av mange. I Against empathy argumenterer han for at empati gir feilfordeling av ressurser – og med tanke på tvangsekteskap og vold i innvandrermiljøer er dette argumentet både gyldig og interessant.
Bloom omtaler empati som en «nærsynt følelse», der avgjørelser som fattes med empatisk begrunnelse ofte ikke ser rekkevidden av effekten avgjørelsene vil ha. Som Bloom skriver er det en ting å «gå i noen andres sko», men empatien lar deg ikke gå i fremtidige generasjoners sko. Han skriver at empati generelt fører til overvurdering av effekten her og nå og til undervurdering av fremtidig, varig total effekt av avgjørelser som fattes.
For det tredje har menneskene vi føler empati for en tendens til å gjenspeile våre egne fordommer, mistanker og bekymringer, skriver Bloom. Vi har lett for å føle empati for mennesker vi identifiserer oss med; våre naboer og folk som liker oss og er like oss, men det er vanskeligere med fremmede – også de som mener noe annet. Dersom du mistenker at det er rasistisk å kreve den samme oppførselen av et innvandrerbarn som av et etnisk norsk barn, vil du gjerne handle deretter. Det er også enklere å følge flokkmentaliteten enn det er å argumentere for noe annet, og det er slett ikke rart når motargumenter ikke kan forventes å møtes med den empatien som er enigheten til del.
For det fjerde kan empati utnyttes og brukes til å stimulere en emosjonell snarere enn rasjonell respons; å føle smerten eller urettferdigheten til en annen kan motivere en følelsesmessig, irrasjonell – og til og med noen ganger voldelig reaksjon. Hvis vi ser for oss sommerens koranbrenninger er dette gode eksempler. Empatien med muslimers smerte rettferdiggjør og «forklarer» voldsutøvelse. Den samme effekten i arbeid mot undertrykkelse og tvang er en skummel og ikke farbar vei. Tør verken meningsbærere, skravleklassen eller politikerne som representerer begge kategorier stille krav til innvandrermiljøene fordi de har stor empati med hvor vanskelig de kan ha det som «annerledes» i Norge, er resultatet ofte en altfor stor forståelse for voldsutøvelse – og en tilsvarende for liten forståelse for hva volden gjør med innvandrermiljøet som helhet og hvilken effekt denne tilnærmingen vil ha på sikt.
Den femte årsaken til å droppe empatien mener Bloom handler om at altruistiske, altså uselviske og offervillige holdninger og handlinger overfor andre, gjør handlingene i seg selv mindre effektive. Mens empati kan fremme omsorg, altruisme og prososial virksomhet, kan den også gjøre at våre altruistiske handlinger er mindre virkningsfulle. Dette er fordi empatisk handling styres av emosjonell påvirkning, snarere enn den reelle effekten av det vi gjør.
Feilskjær – eller vikarierende krav til bevis?
Jeg har selv ikke jobbet for HRS i mer enn to år, og er dermed ikke kvalifisert til å uttale meg om hvordan det føles å være utsatt for anklager om rasisme og ekstremisme i en årrekke. Men følgende vet jeg av egenerfaring: guilt by association er effektivt – og det brukes. Jeg har tidligere beskrevet effekten her:
Å inneha de «riktige» meningene er dermed viktig for tilhørighet, men også – og kanskje i enda større grad – for å oppnå status.
For egen del har undertegnede merket dette mange ganger. Mennesker som tidligere hadde lett for å trykke «like» på mine facebookoppdateringer, sluttet i det øyeblikket jeg ble ansatt i Document og senere HRS. Men meningene mine var ikke endret, heller ikke deres, vi har fremdeles likelydende holdninger hva gjelder innvandring, integrering, kjønnsdebatt og feminisme, men fordi plattformene jeg valgte å skrive på har langt større respons hos grasrota enn eliten, uteblir likes. De samme meningene er langt mer stuerene når de kommer fra terapeuten Julie Dahle enn fra HRS-ansatte Julie Dahle. Det er lite status i å støtte mannen i gata eller folk flest.
Det er altså av stor betydning at meningene dine koples til «riktige» personer eller organisasjoner. I tillegg stilles helt ulike krav til både sannsynlighetsovervekt og dokumentasjon i ulike miljøer. Det mest tidsnærliggende tilfellet er antakelig knyttet til sosiolog, Ykom-medlem og samfunnsdebattant Kjetil Rolness versus trans-aktivist og medlem i Salam, Begard Reza.
I Aftenposten har Anki Gerhardsen, journalist, kritiker og også hun medlem av Ytringsfrihetskommisjonen, et interessant innlegg der hun ser på pressens håndtering av meningsutveksling i saken «Hvorfor får ikke de kritiske kritiske spørsmål fra pressen?» Gerhardsen peker på at Pressens Faglige Utvalg (PFU), som felte avisen Subjekt for å ikke ha gitt nevnte Reza samtidig imøtegåelse da de publiserte en meningsytring av Rolness, ikke har reelt overblikk over meningsutvekslingen overhodet.
Kanskje er den manglende ut-zoomingen en slags følgefeil. En konsekvens av at journalister sjelden stiller kritiske spørsmål til den som fremmer kritikk. De følger bare den sinte fingeren som peker.
Det er heller ingen tradisjon for å gjøre selvstendige undersøkelser eller analyser i etterkant. Alle er på ballen mens det raser og koker og beskyldningene hagler. Men etterpå, når det etter hvert blir anledning til å sjekke om raseri og beskyldninger var berettiget eller ikke – da er journalistene et helt annet sted.
Selvsagt var det ubehagelig for både Rolness og andre Ykom-medlemmer å bli utsatt for Rezas vanvittige påstander, der hun blant annet påsto at Rolness hadde vist henne kjønnsorganet sitt, dog under klærne, i en dokø, men spørsmålene Gerhardsen stiller i Aftenposten er både betimelige og egnet til å stilles i andre saker.
Men hvor er oppfølgingsintervjuene med Reza? Hvorfor er det ingen som spør om hen kan peke ut merkene etter ytre høyre?
Reza er et enkeltmenneske. Men hva med alle kunstnerorganisasjonene som undertegnet et opprop mot kommisjonen som en direkte følge av Rezas aksjon?
Hvorfor blir de ikke bedt om å vurdere om de advarslene og de skremmebildene de tegnet opp i fjor sommer, står seg?
Hvorfor blir de ikke spurt om det var riktig å delta på en massemobilisering mot en rapport der første setning ennå ikke hadde nådd frem til tastaturet?
Var det noen som følte seg presset?
Er det virkelig slik at enhver påstand er gyldig valuta i pressen så lenge den som framsetter påstanden tilhører en minoritet eller et aparte, lukket kunstnermiljø? Skal disse blottes for ethvert krav til etterrettelighet og bevisførsel eller skal pressen videreformidle de følelsesladde anklagene deres med påfølgende empati for deres samtidige offerrolle, ganske enkelt fordi de ressurspersonene som utsettes for vanvittige påstander skal og bør tåle det?
Det er ikke så vanskelig å se et mønster der kravet til dokumentasjon uteblir, men historiene lever videre som en slags empatiske sannheter likevel. For HRS’ del minner Reza versus Rolness ikke rent lite om Amal Aden versus HRS. Sannsynligheten for at det var sant, langt mindre noen krav til dokumentasjon ble framstilt Aden, som hevdet at Storhaug og Karlsen «teste hvor integrert» hun var ved å putte vodka i kaffen hennes, presse henne til å spise brødskive med svinepålegg og introdusere henne for tidligere nynazister. Påstandene var helt absurde, men ble stående som et slags «bevis» på HRS’ påståtte rasistiske agenda.
Tilsvarende ble anklagene fra unge innvandrerjenter stående som «bevis», selv etter fellelse i PFU. Dagbladet forsøkte endog å få dem alle i tale i 2016, uten å lykkes.
Dagbladet har den siste tida forsøkt å gå inn i de ulike påstandene, men kan ikke endelig bevise at disse snakker sant. Lydopptakene HRS har gjort med Amal Aden stiller også hennes påstander i et underlig lys.
For ja, det fantes opptak som viste at påstandene slett ikke var riktige. Men plutselig ble både anklagerne og mediene stille og opptatt av andre ting, akkurat som i tilfellet Reza.
Det handler om hvem som framsetter hvilke påstander, ikke om påstandene i seg selv eller sannsynligheten for at de er sanne. Det er en posisjoneringslek som er så utbredt at jeg ikke trenger å gå lenger enn til egen e-postkasse og se gjennom dagens post. I forbindelse med innsending av et meningsinnlegg til Aftenposten, er debattredaktøren bekymret for vår dekning for påstanden om at angrepet som drepte to og såret flere titalls under årets Pride virkelig kan omtales som et terrorangrep.
Et spørsmål til:
Dere skriver «den islamske terroren 25. juli». Det er for tidlig å
slå fast, siden gjerningsmannen ikke har forklart seg om sitt motiv.
Så akkurat dette bør skrives om.
Med vennlig hilsen
Erik Tornes
Debattredaktør, Aftenposten
Det er for all del greit at han kommer med en påpekning, men pussig er det likevel når man ser andre framsette akkurat samme beskrivelse, rådgiver Sylo Taraku i Tankesmien Agenda, som i tillegg tagger tidligere nevnte Anne Holt uten at den tidligere justisministeren sier et pip om at «akkurat dette bør skrives om».
Når Sylo Taraku og Anne Holt sier det er det ikke verdt å stille spørsmål ved. Når HRS sier det derimot…
Vi betviler ikke at skravleklassen skal kose seg videre med debatter og samtaler og gjensidige skulderklapp for å være opptatt av både Abida Raja og tematikken tvangsekteskap og æresvold. Det er flott at de snakker om det, men de siste 30 årene har ettertrykkelig bevist at det ikke holder med snakk. Forebyggende samtaler, samtaler med imamer, frivillige kroppsundersøkelser, handlingsplaner mot islamofobi, milliarder i sosiale tiltak som eksempelvis gratis barnehageplasser, fritidsklubber, dialogmøter og dets like er allerede testet og ikke hatt effekt.
Er det ingen i skravleklassen som får litt vond smak i munnen når de tar opp Høydals bok om Abida og registrerer at Abida selv ikke er redd for å nevne Hege Storhaug og hennes arbeid i boken sin? Hun har ingen fallhøyde, hun tilhører ingen skravleklasse hun kan utstøtes fra, hun kan ganske enkelt si det hun mener. Hvordan broren Abid i alle år har kritisert islamkritikere, kanskje Hege Storhaug spesielt og bidratt til at HRS mistet statsstøtten, er det kanskje heller ikke verdt å snakke om når «de konstruktive samtalene» skal videreføres?
Med mindre de har en «rasist» i magen, er det ellers grunn til å tro anta at de anser egen posisjonering viktigere enn innvandrerbarn og -kvinners liv og helse.
Så: Hvilke tiltak foreslår dere for å få bukt med ukulturen, dere som effektivt har sabotert ethvert forslag som stiller reelle krav til innvandrermiljøene?