Adan er alenemor for fire og uten fast jobb – nå har hun kjøpt seg eget hus, skrev NRK mandag.
Skjermdump, NRK
Amal Adan lever under fattigdomsgrensa i Norge. Likevel har hun nå fått hjelp til boligkjøp for å skape et stabilt hjem for ungene sine.
Det er selvsagt fint at den somaliske moren kan tilby ungene sine et stabilt hjem, men hvorfor du og jeg skal finansiere et eget hus til henne kan være vanskeligere å forstå. Men det skal vi og gjør vi via skatteseddelen, og Adan er ikke den eneste vi har kjøpt hus til. Nå er de «vanskeligstilte småbarnsfamiliene» høyest på Husbankens prioriteringsliste.
Vær så god: Et hus du eier
I rapporten Evaluering av Barna først: Husbankens virkemidler for å få barnefamilier fra leie til eie presenteres hypotesene om hvorfor det er kjempefint å gi sosialklienter muligheten til å eie egen bolig. Rapporten er utarbeidet av Oslo Met. Etter gjennomlesing er det vanskelig å unngå å sitte måpende igjen, ikke bare fordi tiltaket er vanvittig urettferdig, men fordi det er basert på en optimisme som framstår fullstendig absurd og blottet for kunnskap om innvandrergruppene som prioriteres. For såpass kan umiddelbart fastslås; tilbudet er kun unntaksvis rettet mot norske barnefamilier som sliter.
Mer enn fire av fem familier i de undersøkte kommunene er innvandrere. I to av kommunene var alle familiene innvandrere, mens i de to andre var det en kombinasjon av innvandrere og ikke-innvandrere.
Fra før har Husbanken skreddersydd et liknende opplegg; Leie til eie, også dette i stor grad rettet mot innvandrerfamilier, men tidligere fikk ingen startlån dersom de mottok sosialhjelp. I Leie til eie-prosjektet må beboerne leie i 5 år, og i denne perioden pålegges de å spare, slik at de selv kan stille med egenkapital. Det fordrer altså en større vilje til innsats og krav til annen form for inntekt enn sosialhjelp.
Til forskjell fra strategier som Fra leie til eie er kjøpet av bolig fristilt tanker om at familien skal kjøpe den boligen de i utgangspunktet leier, enten den er privat eller kommunal. Kommunene har i mindre grad kommunale boliger tilgjengelig som er egnet for å kjøpe for barnefamilier, og nettopp mangelen på egnede boliger for barnefamilier er en viktig del av problemkomplekset. Barnefamilier som kommer inn under Barna først-strategien følges også tettere opp enn under Fra leie til Eie-strategien.
«Følges tettere opp» er en eufemisme for at kommunene selv oppsøker de kommende huseierne og deretter gjør alt det praktiske, inkludert å finne et egnet hus.
Kommunenes strategier for å fange opp barnefamilier til et Barna først-prosjekt varierer. Vi kan i hovedsak skille mellom de som aktivt søker etter barnefamilier og de som passivt søker.
• Aktiv søken etter barnefamilier: Kommunen går aktivt gjennom leietakere av kommunale boliger for å se om noen der egner seg for å etableres i en eid bolig. En variant av dette er å systematisk vurdere barnefamilier som søker om å fornye leiekontrakten av en kommunal bolig.
• Passiv søken etter barnefamilier: Kommuner som kun vurderer de som søker kommunen om startlån, og som eksempelvis kaller inn til en samtale med søkere de mener bør være i stand til å etablere seg i en eid bolig.
Som følge av å flytte mennesker fra sosialhjelpsbudsjettet over i Barna først, «reduseres sosialhjelpsutgifter», heter det. Utgiftsposten flyttes til et annet sted i papirmølla er en bedre betegnelse.
«Barna først» startet i tidligere Drammen kommune som del av en tiltaksplan for å redusere sosialhjelpsutgifter. Målgruppen for Barna først er enslige forsørgere som mottar ytelser fra NAV. Målgruppen for «leie til eie» ble derfor utvidet.
Reelt sett koster det mer å kjøpe hus til ressurssvake enn det koster å ha dem gående på sosialhjelp i kommunale boliger, men skitt au, når staten tar regningen i stedet for kommunen, så er det den kommunale forståelsen for «reduserte utgifter».
Kommuner kan på sin side oppleve et økt budsjettmessig handlingsrom knyttet til lavere boutgifter for familiene. Informasjonsgrunnlaget vårt tilsier imidlertid at Barna først er ressurskrevende og at det kan oppstå merarbeid knyttet til modellen, selv om det er et håp om at satsningen fører til mindre oppfølgingsbehov av familiene på sikt. Staten vil øke sine overføringer knyttet til tilskudd til kjøp av bolig, men økningen i overføringer blir i stor grad utlignet av en reduksjon i overføringer knyttet til bostøtte for å betale husleie.
«Mulighetsrommet»
Kan du ikke klare deg på boligmarkedet stiller barna dine svakere senere i livet, er mantraet bak tiltaket, men enhver logikk snus aktivt på hodet når Oslo Met og underavdelingen NIBR er satt til å gi «helhetlige analyser av sted og styring innen utvalgte politikkfelt.»
Utenforskapet finnes ofte der folk ikke eier egen bolig, og disse familiene flytter stadig rundt, fastslår Oslo Met. Logikken er dermed at ved å gi familiene eierskap til eget hus, blir de mest trolig boende. Oslo Met fastslår at de ferske boligeierne deretter vil ha det såpass mye bedre at de sikkert kommer seg i utdanning og/eller arbeid, siden livet er mer rettferdig mot dem. Resultatene har så langt uteblitt; de er like sosialhjelpsmottakende og utenfor arbeidslivet som før, men dette forklares med at de ikke har bodd lenge nok i egen bolig ennå.
Det er i hovedsak fordelene med å eie som dominerer den mer boligrelaterte forskningslitteraturen. I mange tilfeller er det imidlertid metodisk krevende å søke bak de effekter som måles.
Vel, så inderlig vanskelig er det ikke. Evnen til å eie bolig handler jo i stor grad om evne til å få innvilget og kunne betjene et lån. Å få til dette krever som oftest ressurser nok til at du har en jobb, fast inntekt og evne til å spare opp egenkapital, det er altså et resultat av menneskelige ressurser. Å tro at disse personlige ressursene kommer rekende på ei fjøl dersom man gir folk egenkapital og penger til å holde egen bolig, er mildt sagt oppsiktsvekkende naivt, men Oslo Met insisterer på at det likevel bør og kan være sånn. Det er fordi Husbanken kan kompensere for ressursmangelen. Ikke bare skal sosialhjelpsmottakerne få egne hus, de skal også få rentesatser og nedbetalingsordninger som er utjevnende. Mens en alminnelig barnefamilie kan slite med å få endene til å møtes når renta går opp og det ikke er mulig å få lengre nedbetalingstid, trenger ikke de sosialhjelpsmottakende boligeierne frykte store utgifter.
Den forklaringen som går igjen, er at startlånsordningen forsvarlig kan brukes på innovative måter, som større fokus på bruk av fastrente, lengre nedbetalingstid og mulighet for individuell tilpasning. Dette har gjort det mulig å øke belåningsgraden, samtidig som man kunne begrense og kontrollere likviditetsbelastningen av økt belåningsgrad. Dette innebærer at eierpotensialet blant lavinntektsgrupper uløselig henger sammen med mulighetsrommet som ligger i Husbankens startlånordning.
«Mulighetsrommet» er at skattepengene våre går til å gi egenkapital til de nye huseierne, i rapportens utvalg av boligeiere varierer denne egenkapitalen, altså tilskuddet, fra å være ganske beskjedent, til svimlende 2 millioner kroner.
Når dette er sagt, er nettopp avdragsfrihet og nedbetalingstid, ofte maks 50 år, de viktigste virkemidlene innenfor startlånsordningen. Flere kommuner gir ofte avdragsfrihet frem til en av de voksne er i fast arbeid, maks 8 år, men helst rundt 3-4 år. I noen grad trekkes også bruk av fastrente inn. Helt sentralt er imidlertid tilskuddet. Dette fungerer som en slags egenkapital for den enkelte og innebærer bedre sikkerhet for kommunene mot tap, ved å redusere lånebeløpet.
Ja, gir man folk egenkapital, blir selvsagt lånebeløpet lavere og kommunene får mindre risiko for tap. Tilskuddet, altså egenkapitalen, er det staten som tar utgiften for.
De aller fleste søknader søkte om et tilskudd omkring 500.000 kroner, med noe avvik rundt dette (Tabell 9-2). Den gjennomsnittlige søkesummen for tilskuddet varierte sammen med kjøpesummene rundt om i de ulike regionene. Det minste ansøkte tilskuddsbeløpet var på 50 000 kroner for en eneforsørgerfamilie i region Midt. Det største beløpet var på 2 millioner kroner for en flerforsørgerfamilie i region Øst med åtte barn og over 700 000 kroner i eksisterende gjeld (min uthev.).
Trippelt urettferdig
Rapporten har vist til utvalgte kommuner som benytter Barna først-modellen, og kontrollkommuner.
I intervjuer med kontrollkommuner er det uttrykt bekymringer for at andre svakerestilte grupper indirekte rammes negativt av en Barna førsttilnærming. Representanter fra kommuner har blant annet påpekt at Barna først-satsningen kan oppleves urettferdig for blant annet andre barnefamilier.
Opplevelsen av urettferdighet skyldes både at det fremstår som forskjellsbehandling, og at potensielt økte boligpriser fører til at disse familiene må jobbe enda hardere for å komme i posisjon til å anskaffe egen bolig, eller må leie lenger.
Denne «opplevelsen av urettferdighet» kan ikke sies å være annet enn fullstendig rimelig. Dersom man tar utdanning, tar opp studielån, jobber hardt for å spare opp egenkapital og deretter ser at folk som ikke gjør noen som helst slik innsats blir oppsøkt for å få tildelt egenkapital i form av tilskudd og deretter blir kjøpt hus til i pressområder (Oslo øst, Drammen, Kristiansand og Bærum er størst brukere av modellen), er det sannelig ikke rart man blir gretten. Når man i tillegg i praksis konkurrerer med sine egne skattepenger i budrunder, drives prisene på boligene opp. At folk blir bekymret for at innvandrere vil utnytte systemet og passivisere seg fullstendig i påvente av å få utdelt selveierbolig, kan heller ikke sies å være underlig.
En annen vurdering i kommunene er i hvilken grad noen familier vil «tilpasse» seg Barna først-tilnærmingen, og bli mindre motivert til å klare å etablere seg i boligmarkedet på egenhånd. For eksempel familier som er i grenseland til å kunne klare å etablere seg ved hjelp av ordinært startlån. Her kan det påpekes at effekter for andre brukergrupper er betinget på selve utformingen av Barna først.
Samlet virker det klart at barnefamilier som deltar i Barna først-satsningen opplever positive brukereffekter. Samtidig er det potensial for negative brukereffekter for lignende grupper. I markeder med knapphet, som for eksempel boligmarkedet, vil økt etterspørsel føre til økte priser. Økte boligpriser vil fortrenge andre grupper i samfunnet fra å kjøpe bolig på tidspunktet de ellers ville gjort. I denne gruppen av
boligkjøpere vil man finne andre barnefamilier og mindre begunstige grupper.
Men så har Oslo Met funnet ut «noe lurt». Effekten for de vanskeligstilte er viktigere enn effekten for skattebetalerne som skal kjøpe bolig i et presset marked.
Det kan likevel hende at brukereffektene for barnefamilier i Barna først-satsingen er større og viktigere enn for andregrupper (min uthev.), men store volum med tilskudd- og lån kan også skape store fortrengningseffekter med vesentlige og potensielt utilsiktede konsekvenser. Det er derfor viktig å være oppmerksom på at volumet av en slik satsning kan ha stor betydning for andre brukergrupper.
Belønner aktivt utenforskap
Det rapporten ikke sier er like vesentlig som hva den sier. Mens Amal Adan sitter i Svelvik utenfor Drammen i eget hus med sine fire fortsatt hjemmeværende barn, er hun typisk i målgruppen for prosjektet. Og mens ordene «mulighetsrom» er nevnt seks ganger og ordet «motivasjon» er nevnt 50 ganger (sic) i rapporten, er ordene «klan», «religion», «kultur», «passivisere», «misbruke» og «utnytte» nevnt null ganger.
Til tross for at det er godt kjent at eksempelvis somaliere utnytter rause bidragsordninger fra før og skiller seg for å utløse overgangsstønad, er ikke dette problematisert overhodet. I stedet lager Norge et system som oppfordrer til mer slik adferd, der det å være «alenemor» til en stor ungeflokk blir kvalifiserende for å få egen bolig.
Da NRK i 2011 skrev om politiets aksjon mot somaliere, framkom følgende:
Politiet har gått til aksjon mot flere somaliske barnefamilier som er siktet for grovt trygdebedrageri. Hver familie skal ha svindlet staten for 800.000 kroner ved å late som moren er aleneforsørger.
For første gang bekrefter Nav at de kjenner til minst 100 somaliske kvinner som har fått barn med ektemannen – etter de ble skilt.
Å anta at omfattende misbruk av skattepenger fortsatt foregår er ikke å ta hardt i. Likevel er det altså disse gruppene som får spesialsydd et opplegg der de belønnes med egen bolig for eget selvvalgte utenforskap. Når man ser på «Typetilfeller av familier som blir prioritert i Barna først» og samtidig vet at ingen har problematisert klankultur, kan man med rette bli både oppgitt og frustrert, for her belønnes ikke bare å holde seg utenfor arbeidsmarkedet ved å produsere mange barn, her belønnes også manglende utdanning og å hente ektefelle fra hjemlandet:
Typetilfelle 1: Enslig mor med innvandrerbakgrunn og noe gjeldsproblematikk: «Dette typetilfellet består ofte av en enslig mor med innvandrerbakgrunn fra Asia eller Afrika og som har bodd i Norge i 5-15 år. Hun har 2-3 barn i alderen 0-17 år.»
Typetilfelle 2: Flyktningfamilie der en foresatt jobber og den andre har en plan for utdanning eller arbeid: «Familien lever delvis av arbeidsinntekt og delvis av introduksjonsstønad, studiestipend eller noe sosialstønad. Familiene er ikke registrert med utdanningsnivå utover grunnskole i Norge, men de kan ha høyere utdanning fra hjemlandene sine. Familiene har mellom ett og fem barn i alderen 1-13 år. De har ofte innvandret fra Midtøsten og har bodd i Norge i 2 til 5 år.»
Typetilfelle 3: Barnerik flyktningfamilie der verken mor eller far er i arbeid: «Dette typetilfellet består ofte av foreldre som er gift og som lever av arbeidsledighetstrygd eller sosialhjelp. Utdanningsnivået er ukjent. De har typisk fire til seks barn i alderen 0-18 år. De har kommet til Norge som flyktninger. Faren har bodd i Norge i rundt 15 år, mens moren har bodd her i 5-6 år. Farens norskkunnskaper er ‘ok’, mens moren snakker dårlig norsk.»
Og joda, det er plass til noen etnisk norske også, selv om de utgjør mindre enn en firedel av de reelle mottakerne. Som eneste gruppe stilles det derimot krav til nordmenn som skal få delta i egen bolig-utdelingen.
Typetilfelle 4: Enslig mor med barn med spesielle behov: «Dette typetilfellet består ofte av en enslig mor med fagbrev innen helsefag som jobber deltid. Hun lever av inntekt fra arbeid og sosialhjelp. Hun har mellom ett og fire barn i alderen 3-20 år. Hun er ikke innvandrer. Hun klarer ikke å jobbe fulltid på grunn av et barn som krever ekstra oppfølging, og hun har noe gjeldsproblematikk. Familiene har tatt tak i gjeldsproblematikken og bevist over tid at de har evne og vilje til å drifte hverdagsøkonomien på de tilgjengelige midlene (min uthev.).»
– Trenger mer penger til de fattige
Så kan selvsagt norske barnefamilier rive seg i håret mens strøm- og matpriser stiger og de strever med å komme seg inn på boligmarkedet overhodet, men det kan de gjøre vel vitende om at skattepengene deres finansierer egne boliger til innvandrerfamilier som lever på klankulturens premisser, der jo flere barn du får mens du er uutdannet og utenfor arbeidslivet, jo større tilskudd til egenkapital får du, og jo lengre nedbetalingstid belønnes du med. Hvilke andre grupper kan skilte med 50 års nedbetalingstid og rente på 2,011 prosent enn nettopp disse sosialklientene?
Det er så grovt urettferdig at man kan begynne å undres over at folk i det hele tatt er villige til å jobbe, og mer skal det bli, skal vi tro NRKs sak om lykkelige Amal Adan.
– Det som trengs nå, er mer penger til de som lever under fattigdomsgrensa.
Det sier Adelheid Firing Hvambsal som er generalsekretær i Kirkens Bymisjon. Under Arendalsuka møtte hun statsråd Kjersti Toppe.
Regjeringen hevder at de har gjort mye allerede for å hjelpe fattige barnefamilier. Barnehagene har blitt billigere, og kjernetid i SFO på 1. trinn er gratis. De har økt sosialhjelpssatsene og bostøtteordningen, ifølge Barne- og familiedepartementet.
– Vil du øke støtten fra staten til de som regnes som fattige?
– Jeg kan ikke si noe nå om nye prioriteringer før statsbudsjettet blir lagt fram, men i dette arbeidet ser vi på alt, sier statsråd Toppe.
Hun trekker fram endringer i skattesystemet som vil gjøre det bedre for de med lav inntekt.
Dersom vi alle hadde vært klienter kunne vi kanskje blitt enda lykkeligere alle sammen, kan vi vel tørt konkludere.